Redigerer Jakob Friis (avsnitt)

== Bakgrunn og virke ==
Friis var født på Røros som sønn av [[Jakob Pavels Friis]] (1827–1912) og Johanne Berg (1850–1924).<ref>{{Kilde bok| utgivelsesår = 1925 | tittel = Studentene fra 1900: biografiske oplysninger samlet til 25-aars-jubilæet 1925 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grøndahl & Søn | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012101206017 | side = }}</ref> Faren var direktør ved Røros kobberverk. Han var utdannet historiker og var fra ungdomsårene og i studietiden nær venn av senere historieprofessor [[Edvard Bull d.e.]] Friis ble cand.philol. på en avhandling om den såkalte [[Hannibalfeiden]] under stattholder Hannibal Sehested. Han utga senere flere historiske verker, blant annet om ''Kristiansands historie'' og hva han anså som begynnelsen på en historie om norsk sentraladministrasjon med verket ''Stiftsamtmenn i Kristiansand før 1814''. 

Friis begynte i 1909 som journalist i ''[[Dagsavisen|Social-Demokraten]]'' og var blant annet korrespondent i London og Paris. Han snakket engelsk, fransk, tysk og russisk flytende og fungerte ofte som tolk i partisammenheng når partitopper fra utlandet kom på besøk til Arbeiderpartiet. Han ble arkivar i Trondheim mellom 1913 og 1917 og ble senere Statsarkivar i Kristiansand. Han var Arbeiderpartiets representant i [[Komintern]]s eksekutivkomite i 1920 og 1921. Ved partisplittelsen fulgte han flertallet i Arbeiderpartiet ut av Komintern, og mellom 1925 og 1928 ble han på [[Martin Tranmæl]]s oppfordring redaktør for ''[[Rjukan Arbeiderblad]]. ''Idet han tre år senere opplevde seg presset ut av redaktørstolen fra hva han antok var Tranmæls krets (enda Tranmæl hadde headhuntet ham til stillingen i 1925) gikk han ut av Arbeiderpartiet og inn i NKP i 1928.<ref name="MD"/> 

I 1929 oppholdt han seg i [[Moskva]] som lærer, da han overtok stillingen etter [[Viggo Hansteen]]. Under oppholdet fikk han også studieplass ved [[Komintern]]s [[Lenin-skolen|Lenin-skole]] i 1929-1930.<ref>Side 104, 371. [[Ole Martin Rønning]]: ''Stalins elever. Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske parti 1926-1949''. Doktoravhandling i historie, Universitetet i Oslo 2010.</ref>

I 1931 begynte Friis på utgivelsen av ''[[Arbeidernes Leksikon]]''. I 1933 gikk han ut av NKP og i 1936 inn igjen i Arbeiderpartiet.

Han representerte partiet på [[Stortinget]] mellom 1945 og 1953, da han ble gjenvalgt med overveldende flertall i 1949. Han var sterkt kritisk til NATO, men fulgte ikke [[Sverre Løberg]] i dennes nei til norsk medlemskap i [[NATO]] i [[1949]], da det nordiske forsvarssamarbeidet før avstemningen var bortfalt som reelt alternativ. 

I 1952 var Friis grunnlegger av ukeavisen ''[[Orientering (avis)|Orientering]]''. Han var avisens første redaktør, da han  sammen med blant andre [[Haavard Langseth]] sto bak avisens første prøvenummer i desember 1952, og forble en av redaktørene til sin død. Danske ''Politiken'' kalte avisen for «Friis' personlige avis».<ref>Birgitte Kjos Fonn: ''Orientering. Rebellenes avis'', side 33. Pax (2011) ISBN  978-82-530-3416-4</ref>

Friis skrev sin selvbiografi i 1955. Forlagsdirektør [[Henrik Groth]] i [[Cappelen]] hadde tatt initiativ til boka og sågar utbetalt et betydelig forskudd. Likevel refuserte forlaget manuset i 1956. Først i 2011 kom Friis' selvbiografi ''Bevegelsen og målet'' ut. Hans sønn Aage Friis mener den opprinnelig ble stanset på grunn av klimaet som utviklet seg under [[den kalde krigen]] - «den politiske istiden som fulgte frigjøringen».<ref>Aage Friis: ''Ikke skyt far'', - forord i Jacob Friis' bok ''Bevegelsen og målet'', Forlaget Res Publica, Oslo (2011) ISBN 978-82-8226-015-2</ref><ref>[http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4195163.ece Aage Friis: ''Den kalde krigens klima var grunnen'', Aftenposten 9. august 2011] (besøkt 30. desember 2012)</ref>