Redigerer Ja, vi elsker dette landet (avsnitt)

==Historikk==
[[Fil:Wernersholm.jpg|thumb|Lyststedet [[Wernersholm]] i Bergen der [[Bjørnstjerne Bjørnson]] skrev teksten til «Ja, vi elsker» i [[1859]].]]
[[Fil:Ja, vi elsker-memorial.jpg|thumb|[[Minnetavle]] ved Wernersholm til minne om at Bjørnson skrev «Ja, vi elsker» her.<br />[[Gerhard Gran]] skriver: «Dette digt, som er blevet den norske nationalsang, indeholder i sterk forkortning hele Bjørnsons politiske og nationale program, hans ømme kjærlighed til fædrelandet, hans beundring for landets historie – et helt lidet 'anegalleri' til patriotismens opbyggelse, hans frihetsbegeistring, ja endogsaa hans skandinavisme er med.»<ref>''Normænd i det 19 de Aarhundre'' b. III, s. 120.</ref>]]
Bjørnson var sommeren 1859 et par måneder på [[Wernersholm]] hos sin venn Georg Krohn. Blant annet skrev han «Ja, vi elsker dette landet» der og fullførte ''[[Arne (roman)|Arne]]'' mens han var der. Diktet «Ja, vi elsker dette landet» var opprinnelig tiltenkt ''Arne''.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Skreien, Norvall (1931-) | utgivelsesår = 1999 | tittel = Bergen kulturguide: fra A til Å | isbn = 8257309893 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kunnskapsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010091403015 | side = }}</ref>

Bjørnstjerne Bjørnsons fedrelandsdikt ble til i flere trinn, i takt med utviklingen av norsk nasjonal- og selvstendighetsfølelse i løpet av 1800-tallet. Den tidligste versjonen av diktet fra [[1859]] sprang ut av en krise i forholdet mellom Norge og unionspartneren Sverige. Det rådet usikkerhet rundt den norsk-svenske kong [[Karl IV]]<nowiki/>s utnevning av ny [[stattholder]] for Norge.

Nordmennene ønsket ikke noe slikt embete, som de mente understreket Norges underlegenhet i unionen. 

Bjørnson var på denne tid politisk redaktør av den liberale avisen ''[[Aftenbladet]]''. Da unionskongen Karl høsten 1859 kom til hovedstaden Christiania for å åpne det nyvalgte [[Stortinget]], publiserte Bjørnson anonymt 1. oktober på avisens forside diktet «Norsk Fædrelandssang tilegnet Norges Konge Hans Majestæt Kong Karl». Han sier altså ikke Norges og Sveriges konge, noe som understreket dikterens syn på [[fedreland]]ets [[uavhengighet|selvstendighet]]. I denne form inneholdt diktet en strofe der Bjørnson bad kongen om å verne norsk selvstendighet innenfor [[Unionen mellom Sverige og Norge|unionen]].

Få år senere blusset den gamle konflikten mellom Danmark og Tyskland om de danske hertugdømmene [[Slesvig]] og [[Holstein|Holsten]] opp på ny. Bjørnson omarbeidet nå diktet og gjorde det til et innlegg i striden. Han fjernet blant annet strofen om kong Karl, endret tittelen til «Fædrelandssang» og la til to nye strofer om betydningen av [[Skandinavia|skandinavisk]] samhold, forlik og forsoning. Diktet ble 20. desember 1863 trykt i ''[[Illustreret Nyhedsblad]]'', der man kunne lese at «nu vi staa tre Brødre sammen / og skal saadan staa!» Med det siktet Bjørnson til at de tre skandinaviske land måtte stå samlet og støtte hverandre. Manuskriptet som ligger til grunn for denne versjonen, er det eneste man kjenner til nasjonalsangen. Det tilhører i dag [[Gunnerusbiblioteket]], Universitetsbiblioteket i Trondheim.

Enda en gang omarbeidet dikteren sin fedrelandshyllest. I løpet av 1860-årene hadde konflikten innenfor den norsk-svenske unionen blusset opp på ny, knyttet til både svenske og norske forsøk på revisjon av den norske grunnloven i mer unionsvennlig retning. Bjørnsons protest mot slike tendenser kom blant annet i dikts form. Da han i 1870 utgav sin eneste diktsamling, ''[[Digte og Sange]]'', inneholdt boken også det tidligere fedrelandsdiktet i ny versjon. Her understreker Bjørnson på ny nordmennenes vilje til forsvar av landets fred og frihet, samtidig som han sier at «vi heller landet brænte / end det kom til fald». Det er denne tredje hovedversjon av diktet, med åtte strofer, som er blitt stående som Norges nasjonalsang. Siste bearbeidelse fra Bjørnsons hånd ble trykt i ''[[Digte og Sange]]'' i 1904 under tittelen «Sang for Norge».
<!-- Postulater uten attribusjon. En slik tolkning er i beste fall omstridt, se under
===En nyansert og samlende tekst===
Teksten uttrykker takknemlighet og kjærlighet til landet, befolkningen og nasjonens historie, og er ikke krigersk i sin tendens. Samtidig rommer den selvkritikk og empati overfor andre nasjoner. Det minner om hvordan tidligere tiders konger, hærførere og menige menn og kvinner alltid har beskyttet sitt fedreland, og avsluttes med ordene om at «også vi, når det blir krævet, / for dets [landets] fred slår lejr». Fokus dreies over på ansvars- og pliktfølelse og mot allmenngyldige verdier. I gode og tunge stunder har «Ja, vi elsker» virket samlende for det norske folk.<ref>Kilde:''Historien om «Ja, vi elsker»'' Oslo, Pax, 2002</ref>  -->