Redigerer Jürgen Habermas (avsnitt)

== Biografi ==
Habermas vokste opp i [[Gummersbach]] 50&nbsp;km øst for [[Köln]] i 1930-tallets [[Tysklands historie (1933–1945)|Nazi-Tyskland]], og kom fra en besteborgerlig og strengt [[Protestantisme|protestantisk]] familie. Bestefaren hadde vært leder for et presteseminar i Gummersbach og faren Ernst Habermas var direktør for [[handelskammer]]et i Köln. Faren var ifølge sønnen sympatisk innstilt til [[Tysklands historie (1933-1945)|det nasjonalsosialistiske styret]].

Som gutt var Habermas med i [[Hitlerjugend]], og som femtenåring ble han innkalt til å delta i tyskernes krigføring ved vestfronten.  [[Nürnbergprosessene]] skulle bli avgjørende for hans modning, og retningsgivende for hele hans senere forfatterskap.<ref name=":0" /> Han forsto gjennom oppgjøret etter krigen hvilket moralsk og politisk feilgrep [[nasjonalsosialisme]]n var for Tyskland.

Han studerte i [[Göttingen]], [[Zürich]] og [[Bonn]], og tok doktorgrad i  Bonn i [[1954]] med et arbeid over [[Friedrich von Schelling|Schelling]]. Den unge Habermas ble rasende da [[Martin Heidegger]] i 1953 utga sitt foredrag fra 1935, «Innføring i Metafysikken», på nytt. Her snakket Heidegger blant annet om «bevegelsens indre sannet og storhet». Og «bevegelsen» det her dreide seg om, var åpenbart nasjonalsosialismen. Habermas skriver følgelig en refsende artikkel i ''Frankfurter Allgemeine Zeitung'' hvor han kritiserer at Heideggers anerkjennelse av [[nasjonalsosialisme]]n synes å være like stor 20 år etter [[Adolf Hitler|Hitlers]] maktovertakelse. Fra denne dag ble Heidegger en av Habermas' viktigste motstandere.<ref name=":0" />

Habermas fikk [[habilitasjon]] i 1961 ved [[Philipps-Universität Marburg|universitetet i Marburg]] med verket ''[[Borgerlig offentlighet]]'' (tysk ''Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft''). Deretter fikk han et professorat i filosofi ved [[Ruprecht-Karls-Universität Heidelberg|Ruprecht-Karls-Universität]] i [[Heidelberg]], som han hadde frem til 1964.

Habermas var professor ved [[Johann Wolfgang Goethe-Universität|Goethe-universitetet]] i [[Frankfurt am Main|Frankfurt]] fra 1964 til 1971, en periode preget av [[studentopprør]]. Han støttet studentenes kritikk av mediemakt, elitisme i utdanningssystemet og vestlig [[imperialisme]], men avviste voldelige metoder. Han beskrev enkelte radikale strømninger som «[[Venstrefascisme|venstrefascistiske]]» og fremhevet rasjonell debatt og demokratisk deltakelse. Etter uenigheter med studentbevegelsen forlot han Frankfurt og ble direktør ved [[Max-Planck-Gesellschaft|Max-Planck]] [[Max-Planck-Gesellschaft|instituttet]]. I 1981 publiserte han ''Theorie des kommunikativen Handelns'' og vendte tilbake til Frankfurt i 1983 som professor i filosofi.<ref name=":0" />