Redigerer Jørleif Uthaug (avsnitt)

== Livsløp ==
Jørleif Uthaug var født på [[Brekstad]] i Ørland som sønn av Daniel Meyer Uthaug (1886–1977) og Anne Johanne Grande (1890–1962).<ref>{{NBL}}</ref> Faren drev bakeri på Brekstad. Familien flyttet i 1915 til Trondheim, hvor Jørleif vokste opp som den andre av fire søsken. I Trondheim arbeidet faren først i et firma som solgte melkemaskiner. Familien bodde i [[Credoveita]] i sentrum fra 1915 til 1925 og i {{Ikkerød|Holtermannsveien}} 35 på [[Tempe (Trondheim)|Tempe]] fra 1925; her etablerte faren egen forretning.<ref>[http://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=D._M._Uthaug_fetevareforretning WikiStrinda «D. M. Uthaug fetevareforretning»]</ref><ref>Hovedkilde for avsnittene om familie og oppvekst er kapitlet «Unghest 1911-1947» i Geir Uthaugs bok ''På vei mot form'', 2011</ref>

Oppveksten var preget av hans interesse for tegning, uvilje mot teoretiske skolefag, interesse for styrkeløft og annen idrett og viserguttjobb i familiens butikk. Et lite forsøk som førstereisgutt på båt foregikk i innenlandstrafikk. Han var elev i Tegneklassen på {{Ikkerød|Trondhjem fagskole}} 1927–29. I perioden 1932–35 var han elev på professor [[Harald Krohg Stabell]]s private tegneskole i [[Olav Tryggvasons gate (Trondheim)|Mathesongården]] i Trondheim, hvor han studerte akt; og han fortsatte deretter ett år på reklameskole. Hans første bestillingsverk som kunstner var en scene malt på kjellermuren i [[Munkegata (Trondheim)|Fønix hotell, Munkegata]]: en kroscene fra middelalderen, med riddere, væpnere og damer.

I 1936 flyttet han til Oslo og fikk arbeid i reklamebyrå: først hos Krognæs, siden i [[Paul Lorck Eidem]]s byrå. Han studerte ved [[Statens Håndverks- og Kunstindustriskole]] og ved «det illegale kunstakademi» under [[Per Krohg]] og [[Axel Revold]] 1941–43. Under krigen rømte han, sammen med andre tegnere og kunstnere til [[Lom]], hvor han arbeidet som dreng på gården Garmo, og i fritiden hadde omgang med unge kunstnere som [[Kjell Aukrust]] og {{Ikkerød|Øivind Sørensen}}. Etter krigen studerte han i malerklassen ved [[Statens kunstakademi]] under [[Jean Heiberg]] 1945–47. Mens han arbeidet i reklamebyrå hadde han særlig oppdrag med tablåer, vindusutstillinger og montasjer i stort format til bruk under varemesser. Han fikk også oppgaver som illustratør av bokomslag.

[[Fil:Jørleif og eve uthaug newcastle 1964.jpg|thumb|Jørleif og Eve Uthaug fotografert i forbindelse med en utstilling i [[Newcastle]] 1964.<br /> Maleriene som han stilte ut på sin første utenlandsutstilling i Newcastle 1964 hadde opprinnelig «vært ett eneste stort maleri, et ca. 100 kvadratmeter stort abstrakt nordlys» laget i selvlysende akryl for varemessen «Norge i Nord» i [[Norges Varemesse|Sjølysthallen]]. Da kjempebildet ble tatt ned, skar han det opp i flere små og store lerreter. «Deretter tok han fatt på hvert enkelt av dem og malte dem om, inspirert av nordlyset, men også av mose og sten, av bark og jord, av ild og vann, av de rene naturformer, og årstidene selv.»<ref>Uthaug 2011, s. 191</ref>]]

Jørleif Uthaug var forlovet i om lag seks år med en kvinne fra hjembyen Trondheim, men brøt dette forholdet i 1944. Han var gift fra ca. 1947 til 1950 med Ingeborg Aaberg. Han giftet seg i 1950 med den norsk-engelske journalisten Guri Eve Christopherson (1923–2010), som han hadde møtt via vennen {{Ikkerød|Paul Flood}} og innledet et forhold til i 1949. Hun var datter av en norsk sjøkaptein som døde tidlig og en engelsk kvinne, og var født i [[Newcastle]]. Etter farens død vokste hun opp hos fasteren Nanna Sæknan i Trondheim. Eve og Jørleif Uthaug etablerte seg i 1952/53 i [[Meltzers gate (Oslo)|Meltzers gate]] 9 i [[Homansbyen]]. Her bodde de siden, sammen med hennes fostermor og barna [[Geir Uthaug|Geir]] (født 1950) og [[Gro Ann Uthaug|Gro]] (født 1953).

Sine kunstneriske inntrykk mottok han særlig fra England, mens mange av reisene gikk til Middelhavet, noen ganger i samarbeid med norske fraktrederi som ga ham gratis reise mot betaling i kunstverk. Han hadde studiereiser til Tyskland 1937, Danmark 1939 og 1946, Sverige 1946 og 1947, Skottland og England 1949, Middelhavet, Suezkanalen og Persiabukten 1949, London, Paris, Spania og Marokko 1953, Middelhavet og Midtøsten 1955, USA 1968 og 1972 og Roma 1980. Fra flere av reisene laget han reisebrev i avisene, enten alene eller sammen med Eve.<ref>Adresseavisen april 1950: «Port Said sover aldri», «Med Bianca gjennom Suez». Aftenposten desember 1953: «Sydover via England». Aftenposten, februar 1954: «Lys og skygge i Barcelona». Aftenposten, juni 1954: «Lys og skygge i Alicante». (Kilde for opplysningene; Uthaug 2011, s. 318).</ref>

Han deltok på [[Høstutstillingen]] fra 1945 til 1948, og hadde sin debututstilling med malerier i [[Trondhjems Kunstforening]] i 1949<ref>I Norsk kunstnerleksikon angis debuten i Trondheim til 1948, men Parmann (1981), Galleri Steen (1997) og Trondhjems kunstforening (1968) oppgir 1949.</ref>, hvor han stilte ut sammen med {{Ikkerød|Harald Risberg}}, og senere samme år en separatutstilling i [[Galleri Per]] i Oslo med de samme arbeidene<ref name="ØP8" />. Responsen fra kritikerne var blandet, og førte til at han i noen år holdt seg unna maleri, og ikke stilte ut på ny før i 1955. Hans første utsmykningsarbeider var et relieff i [[Norges Rederiforbund|Redernes Hus]] 1950, en [[mosaikk]] i glass og metall på Stefanhotellet i Oslo 1952 og et veggmaleri «Ungdom og fugler» på Ris skole 1953. Gjennom 1950-tallet vekslet han mellom kunstneriske utsmykninger og lignende store montasjer og illustrasjoner som hadde bakgrunn i reklamefaget. Til de siste kan regnes kartet på veggen i [[Kon-Tiki Museet]] 1957. Han laget også illustrasjoner med motiv fra historiske bygninger til et servise for Bøndenes salgslag, trolig på 1960-tallet.

Hans første atelier på [[Grønland (Oslo)|Grønland]] 26 ble tatt i bruk mens han arbeidet med ''Tromsøveggen'' fra 1959 til 1961. Etterhvert som han fra 1963 tok i bruk sveising i økende grad trengte han også et mer flammesikkert arbeidsrom, og fant et kjellerlokale på Frogner; hvoretter han alternerte mellom de to verkstedene. Etter at han på slutten av 1970-tallet vant flere utsmykningskonkurranser for kommunale prosjekter, ble han etter søknad tildelt atelier i [[Oslo rådhus]]' vestre tårn. Hans siste atelier var i Maridalsveien.

Av samtidige kunstnere samarbeidet Uthaug særlig med [[Rolf Nesch]] (1893–1975), som var en foregangsmann innen materialbilder i Norge, og han assisterte Nesch med noen arbeider på 1950-tallet. Sammenlignet med Nesch' «fabulerende bisarre figurer» var Uthaug selv på dette tidspunktet klassisk figurativ. Forholdet til den noe yngre [[Arnold Haukeland]] (1920–83), som var en foregangsmann innen stålskulptur og sveising, var imidlertid preget av rivalisering og skepsis.<ref>Sitat og resonnement fra Uthaug 2011, s. 117–119</ref>

Etterhvert som han utviklet sitt arbeid med metallskulpturer tok han i 1961–62 og 1974<ref>Årstallene er hentet fra ''Norsk kunstnerleksikon''; i ''Norske billedhoggere i dag'' (1983) oppgis hhv 1960-61 og 1972; Parmann (1981) oppgir 1960–61 og 1974</ref> videreutdanning i [[sveising]], henholdsvis ved [[Statens teknologiske institutt]] og ved Norges sveiseskole.

Han fikk et finsk stipend i 1945, stipend fra [[Tegnerforbundet]] i 1953, [[A.C. Houens legat]] i 1968, Statens reisestipend i 1974 og Statens treårige arbeidsstipend i perioden 1978-80. Han mottok reklamebransjens utmerkelse [[Gullblyanten]] i 1963 for sitt arbeid med en kalender for [[Esso]]. Hans skulptur ''Ad astra'' ble i tre år brukt som prisgave for [[Farmandprisen]].<ref>Uthaug 2011, s. 184. Ikke oppgitt hvilke år, men hos Parmann 1981 s 82 er verket datert til 1980.</ref>

Etter en trafikkulykke i januar 1981, et halvt år før 70-årsdagen, var han delvis lammet i noen måneder. 70-årsdagen ble markert med [[Øistein Parmann]]s biografi og med en retrospektiv utstilling på [[Galleri F 15]] i [[Moss]]. Jørleif Uthaug døde av kreft på [[Diakonhjemmet Sykehus]] i Oslo 25. august 1990. Hans tolv år yngre kone Eve overlevde ham med 20 år.