Redigerer Jøder i Norge (avsnitt)

== Historie ==
:''Se også [[Norges historie]]''
[[Fil:Jødisk Museum i Oslo - 2010-07-05 at 15-21-17.jpg|mini|[[Jødisk Museum i Oslo]] ble etablert i 2008 i [[Calmeyers gate (Oslo)|Calmeyers gate]] 15B. Der hadde [[Den israelittiske menighet]], som brøyt ut av Det mosaiske trossamfunn i 1918, sin [[Synagogen i Calmeyers gate|synagoge]] fra 1921 til 1942.]]
[[Fil:ShulTrh.jpg|thumb|right|Interiør fra [[synagogen i Trondheim]]. Den ligger i en tidligere jernbanebygning i [[Arkitekt Christies gate (Trondheim)|Arkitekt Christies gate]] og ble innviet 1925.{{Byline|Olve Utne|1995}}]]
Norges befolkning ble [[konvertitt|konvertert]] fra [[Norrøn religion]] til [[kristendom]] over et tidsrom på over hundre år, i perioder under tvang. I vedtak på [[Ting (forsamling)|tingene]] fra år [[1000]] og fram til 1030, ble kristendommen innført som [[Statskirke|statsreligion]] i Norge. Etterhvert ble alle ikke-kristne [[bannlyst]] fra Norge. Selv om vedtakene var rettet mot [[hedning]]er, utestengte de også [[jøder]] uten spesiell tillatelse fra landet fram til [[1851]].

Selv om det trolig var jødiske handelsmenn, sjømenn og andre som kom inn i Norge i løpet av de påfølgende århundrene, ble det aldri gjort noe organisert forsøk på å opprette et jødisk samfunn. Fra 1300-tallet ble Norge styrt av en kombinasjon av norske, svenske og danske konger sammen med enten Sverige eller Danmark, og grunnleggende rettsprinsipper ble i stor grad styrt av lover og kongelige forordninger.

Den første kjente omtale av jøder i offentlige dokumenter er i forbindelse med adgangsberettigelse for de såkalte iberiske eller portugisiske jøder ([[Sefardiske jøder|sefardím]]) som hadde blitt [[Den spanske inkvisisjonen|fordrevet]] fra [[Spania]] og [[Portugal]] i [[1492]] og [[1497]]. Noen av disse fikk adgang til Norge gjennom en spesiell dispensasjon. [[Christian IV]] av [[Danmark-Norge]] ga jøder begrensede rettigheter til å reise i kongedømmet, og i [[1641]] ble [[askenasiske jøder]] gitt tilsvarende rettigheter. Den eldste kilden til jøder i Norge er fra 5. januar [[1683]], da Moses Först, jøde fra [[Altona]], og hans tjener Levin Abraham viste fram sine [[pass]] i [[Stavanger]].<ref>Gundersen Erik: Samlinger til Stavangers historie, bind 3, 1953 side 98. 8.7.1729 ble også en jøde som het Levi døpt i Stavanger domkirke, og tok navnet Fredrik Kristian (A. E. Erichsen: Samlinger til Stavangers historie, bind 4, 1906, side 65 og <!--Virker ikk: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?urnread_imagesize=full&info=ingen&hode=nei&show=21&uid=91536&js=j og--> [http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?show=156&uid=91850&urnread_imagesize=full&hode=nei&ls=1&lc=x%259CK%25B42%25B2%25AA.%25B62%25B4R%25CAT%25B2.%25B62%25B1R2362%25061%2581B%25C5J%25D6%2599V%2586%25A6f%25D6%25B5%2500%25C9%252C%2509%25EC Arkivverket: Bilde].</ref>

[[Christian V]] avskaffet disse rettighetene i [[1687]] ([[Christian Vs Norske Lov]]) ved uttrykkelig å nekte jøder adgang til Norge, såfremt de ikke ble gitt en spesiell dispensasjon.<ref>"Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis. Jamfør Kong Christian Vs Norske Lov, 1687: Tredie Bog. 22 Cap. - https://www.hf.uio.no/iakh/tjenester/kunnskap/samlinger/tingbok/kilder/chr5web/chr5_03_22.html {{Wayback|url=https://www.hf.uio.no/iakh/tjenester/kunnskap/samlinger/tingbok/kilder/chr5web/chr5_03_22.html |date=20190222095208 }}"</ref> Jøder som oppholdt seg ulovlig i riket, ble fengslet og utvist. Dette forbudet vedvarte fram til [[1851]].

=== Grunnloven og jødeparagrafen===
{{Utdypende|Jødeparagrafen}}
I [[17. mai]] [[1814]] ble Norges første [[Norges grunnlov|grunnlov]] undertegnet. Denne grunnlovens §2 innførte et forbud mot jøder, munkeordener og [[jesuitter]] i riket med følgende ordlyd:
:''«Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»''
Portugisiske jøder var unntatt fra dette forbudet, men det var tilsynelatende svært få som søkte om innreisetillatelse. Da Norge mot slutten av 1814 ble tvunget inn i en [[personalunion]] med [[Sverige]], ble forbudet mot jøder opprettholdt, selv om det på dette tidspunktet allerede var flere etablerte jødiske samfunn i Sverige.

De viktigste pådriverne for [[jødeparagrafen]] var [[Nicolai Wergeland]], [[Georg Sverdrup]] og [[Christian Magnus Falsen]]. Begrunnelsen var politisk, ikke religiøs. Jødene ble sett på som en «stat i staten», noe man mente ikke tjente den norske statens interesser. Siden forbudet allerede eksisterte, kunne man også argumentere for det fortsatte forbudet med at man bare videreførte den eksisterende praksis.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Håkon Harket]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1372-hvorfor-ble-jodene-utestengt-pa-eidsvoll.html «Hvorfor ble jødene utestengt på Eidsvoll?»]. Hentet 13. des. 2016.</ref>

[[4. november]] [[1844]] skjedde det en viss oppmykning da [[Justis- og politidepartementet|justisdepartementet]] erklærte følgende i ''Departementstidende'':
:''«...at det antager, at de saakaldte Portugis-Jøder maa uanseet Grundlovens § 2, være berettigede til at opholde sig her i Riget, hvilket ogsaa saa vidt vides, hidtil har været almindeligt antaget, ligesom det stedse har været forudsat i de underdanigste Foredrag, der have været afgivne angaaende Meddelelse af Leidebrev til Jøder.»''

Etter [[Henrik Wergeland]]s innsats for «[[Wergeland og jødesaken|jødesaken]]», opphevet [[Det norske storting|Stortinget]] forbudet mot jøder [[21. juli]] [[1851]]. I september samme år ble jødene også gitt [[religionsfrihet]] på linje med «avvikende» kristne ved at [[dissenterlovgivningen]] ble utvidet til også å omfatte jøder. Et av hovedargumentene mot å fjerne [[jødeparagrafen]] var at det ville forårsake [[innvandring|masseinnvandring]] av jøder. Det ble sagt at det lå en flåte med jødiske innvandrere klar til å seile fra [[Göteborg]] så snart paragrafen var opphevet.<ref name="jødar_på_flukt">{{Kilde bok|url=http://www.samlaget.no/item.cfm?path=&id=14125|tittel=Jødar på flukt|forfatter=Ulstein|fornavn=Ragnar|forlag=Det Norske Samlaget|isbn=82-521-6988-0|redaktør=|utgave=2|bind=|utgivelsessted=Oslo|side=|artikkel=|id=|kommentar=|utgivelsesår=2006}}</ref> Dette viste seg å være skremselspropaganda, og ingen jøder slo seg ned i landet året etter at paragrafen var opphevet. I [[1853]] kom én, og 15 år etter bodde det totalt 25 jøder i Norge.<ref name="jødar_på_flukt"/> «[[Jesuittparagrafen]]», forbudet mot jesuitter i grunnloven, ble opphevet i 1956.

[[Fil:Jewish cemetery Sofienberg Oslo Norway.jpg|thumb|right|Gammel [[jødisk gravlund]] på [[Sofienberg]] i Oslo.{{Byline|Leif Knutsen|2005}}]]

===Den første innvandringen===
I [[1852]] ankom de første jødene landet for å bosette seg, men det var ikke før i [[1892]] at det var nok jøder til å opprette en synagoge i [[Oslo]].

De første årene med lovlig jødisk innvandring kom det svært få til landet. De som kom var gjerne handelsmenn, og i 1866 var det 25 registrerte jøder i Norge.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 43-45.</ref> [[Pogrom]]er i [[Det russiske keiserriket]] satte rundt århundreskiftet fart på den jødiske innvandringen, men antallet norske jøder forble likevel relativt lite. I 1890 var det registrert 214 jødiske personer i Norge, og det kom i snitt 40 i året frem til 1900. Flesteparten slo seg ned i [[Oslo|Kristiania (Oslo)]], men det utviklet seg også et jødisk miljø i [[Trondheim]]. Resten av jødene var spredt rundt om i landet.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 46.</ref> Det var østeuropeiske jøder som utgjorde hovedtyngden av det norsk-jødiske miljøet på denne tiden.<ref>[[#refMendelsohn1987a|Mendelsohn (1987a)]], side 328.</ref> For eksempel var [[Moritz Rabinowitz]], [[Leif Wolfberg]] og [[Moritz Nachtstern]] født i Øst-Europa, mens [[Charles Philipson]]s foreldre, [[Leon Bodd|familien Bodd]], [[Robert Levin]]s foreldre, og [[Kai Feinberg]]s besteforeldre var østeuropeiske innvandrere.

Det var tidlig på 1900-tallet fire jødiske menigheter i Oslo, og disse ble etterhvert konsolidert til [[Det mosaiske trossamfunn|Det mosaiske trossamfund]] (DMT) og [[Den israelittiske menighet]] (DIM). DMT var foretrukket av de etablerte jødiske miljøene som var i ferd med å bli en del av den norske middelklassen, mens DIM i større grad bestod av nyankomne og fattigere jøder med bakgrunn fra Øst-Europa.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 34.</ref>

I Kristiania var det spesielt [[Østkant og vestkant i Oslo|arbeiderklassestrøkene]] [[Hausmannsområdet|Hausmannskvartalene]] og nedre [[Grünerløkka]] som ble sentrum for det østeuropeiske jødiske miljøet; her lå også [[Synagogen i Calmeyers gate|DIMs synagoge]].<ref name="calmeyers">{{Kilde www
 |url         = http://jodiskmuseumoslo.no/forside/calmeyers-gate-15b-en-bygning-med-historie/
 |tittel      = Synagogen som levde i 21 år
 |besøksdato = 2016-10-12
 |utgiver     = Jødisk Museum i Oslo
 |dato        = 
 |url-status = død
 |arkivurl    = https://web.archive.org/web/20161017173554/http://jodiskmuseumoslo.no/forside/calmeyers-gate-15b-en-bygning-med-historie/
 |arkivdato   = 2016-10-17
}}</ref> Fra 1885 var det i tillegg egen [[Jødiske gravlunder|jødisk gravlund]] på [[Sofienberg]].<ref>[[#refMendelsohn1987a|Mendelsohn (1987a)]], side 359.</ref> I Trondheim var det området [[Nerbyn]] som var blitt sentrum for det jødiske miljøet, med blant annet en rad med jødiske forretninger i [[Brattørgata (Trondheim)|Brattørgata]]. Det var her båtene fra Nord-Trøndelag kom inn til byen, og forretninger eid av jøder var spesielt mye brukt av bygdefolk på handletur til byen.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 47.</ref>

Norge fikk en [[Norsk innvandringspolitikk#Historie|ny fremmedlov i 1915]]. I lovens forarbeider ble det diskutert om det skulle innføres fullstendig innvandringsforbud for jøder, men konklusjonen ble at dette ikke var nødvendig dersom regelverket ble strengt håndhevet. Dette var en del av en internasjonal trend under og etter [[første verdenskrig]], der de fleste vestlige land strammet inn innvandringspolitikken kraftig. I Norge ble «fysisk eller moralsk forkomne» nektet adgang, og i årene som fulgte ble flere jøder utvist med den nye loven som begrunnelse.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 53-54.</ref> Norske jøder som mottok pakker fra utlandet havnet på kontraspionasjens overvåkningsliste. I 1917 satte Justisdepartementet i gang kartlegging av alle utenlandske jøder som opphold seg i Norge, på anmodning fra [[Storbritannia]]s ambassade. Omreisende kramkarer ble holdt under spesiell oppsikt av politikamrene som også la hindringer i veien for deres virksomhet. I 1918 og 1919 ble flere norske jøder satt under overvåkning av politiet på oppfordring fra forsvaret. På oversiktene over utenlandske agenter og antatte bolsjeviker ble det anmerket spesielt om vedkommende var jøde. I forbindelse med første verdenskrig bygget det seg opp en motvilje mot å slippe inn utlendinger, spesielt jøder. Fremmedloven av 1927 ble immigrasjonsmulighetene strammet inn for alle. Justisminister [[Paal Berg]] uttalte samtidig at noen utlendinger var mindre ønsket enn andre, blant annet østeuropeere og «racer som er meget forskjellig fra nordmennene» og som ville utgjøre en meget uheldig tilvekst til befolkningen.<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Judiskt liv i Norden|etternavn=Broberg|fornavn=Gunnar|utgiver=Uppsala universitet|år=1988|isbn=91-554-2257-8|utgivelsessted=Uppsala|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>
{{sitat|Disse jøder ernærer sig for en stor del ved ulovlig handel, (særlig urhandel) og tildels ved kortspil, er folk uten fædrelandssind, selv om de har opholdt sig i Norge i mange aar, tænker kun paa at gjøre forretninger og tjene penger, uansett forretningenes mer eller mindre honette eller endog lovlige art og jeg antar at ihvertfald en stor del av dem er til salgs til hva det skal være for god betaling.|Rapport til Justisdepartementet (1917)<ref name=":0" />|right}}

De første jødiske bosetterne kom hovedsakelig fra Danmark eller Nord-Tyskland, men det kom store grupper med østeuropeiske jøder til Norge fra [[det russiske tsarriket]] i 1881. De østeuropeiske jødene som kom til Norge skilte seg fra de andre ved at de snakket jiddisk, hadde en beskjeden økonomi og ofte kom de med hele familien sin.{{tr}}

I [[1930]] var det registrert 1 359 som hørte til de jødiske trossamfunnene i Norge, de aller fleste av disse i Oslo.<ref>[https://archive.org/details/ZanderFriedrichDieVerbreitungDerJudenInDerWeltStatistischeBeitraegeZuDenFragenDerZeit1937193S.Scan/page/n113 Friedrich Zander: ''Die Verbreitung der Juden in der Welt - Statistische Beiträge zu den Fragen der Zeit'' (1937) side 114–115]</ref>

Det jødiske samfunnet vokste sakte fram til [[andre verdenskrig]] og fikk ytterligere tilskudd av flyktninger fra [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]] i slutten av [[1930-årene]]. Det var til stor irritasjon for fremmedkontrollen at jøder hadde slått seg ned i Norge under første verdenskrig, og utover på 1930 klaget ledende menn i politiet over hvilken dumhet det var å la disse jødiske flyktningene bli værende i landet. Vidkun Quisling og kaptein Munthe advarte mot «bolsjevikjøden».<ref name=":0" />

=== Mellomkrigstiden ===
[[File:Hakekors russetog 17. mai 1929-39, Stavanger Foto Hans Henriksen (Student parade Constitution Day May 17th Jew caricature Swastika satirical comment on Nazi Germany) URN NBN no-nb digifoto 20161111 00111 NB HS UN 055 092 Public domain.jpg|thumb|Karikert «tysk jøde» tynget av et stort [[hakekors]] i [[russ]]etoget i Stavanger i 1930-årene, kanskje så tidlig som i 1933. Gymnasiastenes lett satiriske tekstplakat «Endelig har også jødene fått et kors å bære» kan tolkes på ulike måter, men viser samtidens bevissthet om jødenes vanskelige situasjon i det nye [[Hitler-Tyskland|Hitler-Tyskland]].{{byline|Hans Henriksen (1893–1942), Nasjonalbibliotekets bildesamling}}]]
Etter [[Hitler]]s maktovertakelse og etableringen av [[det tredje riket]] i [[1933]], kom flere jøder til Norge, de fleste i [[1938]] og [[1939]]. Dette ble møtt med skepsis, og [[politiker]]e og [[politi]] fryktet «jødeinvasjon». De få jødene som slapp inn ble støttet av [[Nansenhjelpen]] og [[Jødisk hjelpeforening]].<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Einhart Lorenz]]: [http://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/artikler/1652-hitler-flyktninger-i-norge.html «Hitler-flyktninger i Norge»]. Hentet 29. des. 2016.</ref>

De jødiske flyktningene fra Tyskland og okkuperte områder utgjorde omkring halvparten av alle flyktninger som kom til Norge fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Politiske flyktninger fikk som regel innreise og opphold i Norge, mens jøder sjelden ble sluppet inn i landet. 

Fra Hitlers maktovertagelse til sommeren 1938 emigrerte omkring 25.000 tyske jøder hvert år etter press og forfølgelse fra regimet. Sommeren og høsten 1938 ble situasjonen forverret for jødene på kontinentet, blant annet i forbindelse med [[Krystallnatten]], og flyktningepresset tiltok. 

Jødiske flyktninger som søkte seg til Norge, ble avvist av myndighetene dersom de ikke kunne forsørge seg selv. [[Nansenhjelpen]] fikk etter hvert en kvote på 200 jødiske flyktninger som de garanterte for økonomisk. I juni 1938 kom 20 jødiske barn til Norge, i 1939 kom 40 jødiske barn til. Helsedirektør Evang foreslo i 1939 at jødiske leger skulle få opphold i Norge for å praktisere i områder med legemangel, noe det var motstand mot i legeforeningen. Justisdepartementet motsatte seg innreise og opphold for jødiske flyktninger fordi gi opphav til et «spirende jødeproblem», økende jødehat i Norge og man fryktet en «regulær jødeinvasjon». Etter [[Anschluss]] ble det visumplikt for østerrikere og visumsøkere som oppga «mosaisk» som religion fikk avslag. I februar 1939 inngikk Norge en avtale med Tyskland slik at jøder med tysk pass hadde visumplikt til forskjell fra andre med tysk pass, tilsvarende avtalen mellom Sverige og Tyskland noen måneder før. 

Ifølge Harald Skjønsberg var avisen ''Nationen'' spesielt fiendtlig innstilt, ''Aftenposten'' hadde en restriktiv holdning overfor jødiske flyktninger, mens ''Dagbladet'' hadde en liberal holdning årene før krigen. Skjønsberg skriver også at politikerne var litt opptatt av saken, med viktige unntak som [[C. J. Hambro]] og [[Johan Ludwig Mowinckel]] som begge hadde sterkt personlig engasjement. [[Johan Scharffenberg]] foreslo i 1936 å ta i mot 5000 jødiske flyktninger, forslaget ble ikke tatt alvorlig.<ref name=Skjonsberg/> På slutten av 1930-årene la justisdepartementet til grunn at det skulle være svært vanskelig å få opphold i Norge på grunn av raseforfølgelse i vedkommendes hjemland. Danmark og Sverige tok i mot mange ungdommer for opplæring i landbruket med sikte på senere arbeid i Palestina, mens Norge ikke tok i mot noen på slike premisser. Sentralpasskontoret gikk i 1939 mot å ta i mot tjsekkiske barn fordi det var den "uheldigst tenkelige form for immigrasjon"<ref name=":0" />

=== Andre verdenskrig ===
{{utdypende artikkel|Holocaust i Norge}}
[[File:Jødisk forretning - judisches unternehmen.jpg|thumb|«Jødisk forretning &ndash; Judisches Unternehmen». Skiltet ble satt opp ved Fredrikstad Varemagasin i mai 1940 av tyskerne, men ble snart tatt ned etter reaksjoner fra lokalbefolkningen. Nå en del av samlingene til [[Jødisk Museum i Oslo]].]]
[[File:Palestine calls, Oslo 1942.jpg|160px|thumb|Jødehat malt på butikken til en jødisk skredder i Oslo tidlig i 1942.]]
Ved utbruddet av andre verdenskrig var antallet i overkant av 2&nbsp;100. Av dette antallet var rundt 290 statsløse som hadde bodd fast i Norge i mange år, mens 350 var flyktninger fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia (Harald Skjønsberg oppgir 430<ref name=Skjonsberg/>).<ref name="jødar_på_flukt"/>

I den første tiden etter invasjonen gikk okkupasjonsmakten forsiktig fram. Livet gikk stort sett sin vante gang for jødene, men ble vanskeligere over tid. I begynnelsen av krigen flyktet en del nordmenn via sjøveien til [[Storbritannia]], også noen jøder. Etterhvert som krigen skred fram ble denne ruten svært vanskelig å bruke, og etter det første året gikk flukten stort sett til [[Sverige]].{{tr}}

I mai 1940 gikk det ut skriv til landets politimestere om å samle inn alle [[radio]]apparater i jødiske hjem. Radioapparatene ble forbudt for resten av befolkningen i august 1941. Okkupasjonsmakten begynte på samme tid også å utarbeide lister over så vel jøder i hele landet som jødiske bedrifter. Jødiske bedrifter ble etterhvert merket med «Jüdisches Geschäft». Fram til sommeren 1941 var kun et titalls jøder blitt deportert til tyske leirer, mens på samme tidspunkt hadde flere hundre andre nordmenn blitt deportert. Aksjonene spesifikt mot jøder var av den grunn lite synlige for folk flest, og folk ble i tillegg bombardert med tysk [[propaganda]] mot jødene. I januar [[1942]] gikk det ut beskjed til alle politimestre og lensmenn at [[pass]]et til alle jøder i Norge skulle stemples med en '''J'''.

På en konferanse [[20. januar]] [[1942]] i [[Wannsee-konferansen|Wannsee]] utenfor [[Berlin]] gjorde de tyske styresmaktene et vedtak om gjennomføringen av «Die Endlösung» &ndash; den endelige, fullstendige løsningen på jødespørsmålet. Det ble besluttet at alle jøder i tyske og tysk-okkuperte land skulle føres til [[konsentrasjonsleir]]er i [[Polen]] og [[Tyskland]]. Denne avgjørelsen fikk stor betydning for jødene i Norge.<ref name="jødar_på_flukt"/> I mars [[1942]] ble jødeparagrafen gjeninnført i grunnloven. Mot slutten av oktober 1942 vedtok okkupasjonsmyndighetene i Norge en lov som fastsatte at all eiendom som tilhørte norske eller statsløse jøder, skulle beslaglegges til fordel for [[statskassen]]. [[Quislings regjering]] opprettet [[Likvidasjonsstyret]] til å gjennomføre dette.

Den [[25. oktober]] 1942 sendte statspolitisjef [[Karl Marthinsen]] ut et iltelegram til alle politikammer i landet med følgende ordre:<blockquote>''«Alle mannlige personer over 15 år hvis legetimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover [...] Arrestasjonene skal skje mandag den 26. oktober kl. 0600 ...»''</blockquote>Enkelte personer fikk i løpet av 25. oktober varsel fra folk innenfor politiet, og de begynte straks å varsle videre i tillegg til å reise rundt for å varsle folk som ikke hadde [[telefon]]. Resultatet var at rundt 250 ble arrestert i Oslo og Sør-Norge, noe som var under halvparten av jødene det var utstedt arrestordre for.<ref name="jødar_på_flukt" /> Det skulle gå akkurat en måned før en tilsvarende aksjon ble iverksatt for å arrestere alle kvinner og barn. Arrestasjonene ble for det meste utført av nordmenn.

Samme dag som arrestasjonene av kvinnene og barna, 26. november, ble 532<ref>[http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hvor-lang-tid-er-70-ar-7053776.html Hvor lang tid er 70 år?]</ref> personer i alderen 4 måneder til 81 år med makt ført om bord i fangeskipet [[DS «Donau»]] som lå fortøyd på Vippetangen i Oslo. Skipet seilte til [[Stettin]], dit det ankom 30. november. Fangene ble lastet over på tog som dro til [[Auschwitz]]. Bare ni av fangene var i live da krigen var over.<ref>[http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/reisen_med_donau.html «Transporten med D/S Donau»] {{Wayback|url=http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/reisen_med_donau.html |date=20201126112346 }}, HL-senteret.</ref>

I bladet ''Hirdspeilet'' stod det i november 1942: «''Et av [[Hirden]]s gamle mål ble realisert i denne måned, idet den store arvefienden jøden no endelig er blitt fratatt myndigheten til fortsatt opphold i Norge. Deres formuer er beslaglagt til stor ve og ynk for våre motstandere. Til syvende og sist var det imidlertid våre penger menneskene formidlet, og no er det altså slutt for godt.''» I desember samme år skrev NS-bladet ''Kringsjå'': «''Opprenskningene i den norske jødeverden skrider no sikkert framover. Alle mannlige jøder er forlengst på god veg til sitt fjerne, og foreløpige bestemmelsessted. De kvinnelige og barnlige avleggere går i disse dager samme veg. Samtidig avvikles alle jødeforetagender som ikke anses ønskelige i fortsatt drift. De jødiske formuer inndras videre etter hvert,''»<ref>Bjørn Westlie: ''Oppgjør'' (s. 80-1), forlaget Aschehoug, Oslo 2002, ISBN 82-03-22778-3</ref>

Under krigen ble [[sykehus]] i en del tilfeller et midlertidig tilfluktssted. Jøder ble fra tid til annen «innlagt» uten å være syke, noe som i mange tilfeller kjøpte dem nok tid til å unnslippe til Sverige, da okkupasjonsmakten i lang tid lot sykehusinnlagte jøder være i fred.

De jødiske flyktningene som ble berget, kom seg i hovedsak over til Sverige, selv om enkelte også ble berget over til Storbritannia. De ble hjulpet av motstandsfolk og andre sivile norske kvinner og menn, deriblant også enkelte polititjenestemenn. Det kostet mye penger å drive disse fluktrutene, så det ble vanligvis krevd penger av flyktningene. Ekstra penger gikk generelt til videre motstandsarbeid, og det var sjeldent noen ble avvist selv om de ikke hadde penger. Det ble brukt mange fluktruter, og kapasiteten på ruter med utgangspunkt i Oslo var høsten 1942 50&ndash;60 personer i uka. Motstandsfolk hadde prioritet, men det skjedde nesten aldri at jøder måtte vike til fordel for disse. Okkupasjonsmakten innførte i andre halvdel av 1942 dødsstraff for de som hjalp jøder å flykte. Losene gikk konstant i frykt for å bli arrestert, og de endte ofte selv opp som flyktninger. Enkelte fikk problemer med nervene etter å ha loset bare en eller to grupper flyktninger over grensen.{{tr}}

Selv om de fleste fluktrutene besto av transport med bil og tog og det siste stykket til fots, var det også en del oppfinnsomme metoder som ble brukt, slik som transport over grensen i plomberte jernbanevogner og høylass.

I løpet av krigen ble 772 personer av jødisk avstamning deportert &ndash; 34 av disse overlevde.<ref>[http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html «Deportasjonen av de norske jødene»] {{Wayback|url=http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html |date=20160402111352 }}, HL-senteret: «772 jøder deportert fra Norge. Bare 34 overlevde.»</ref> I tillegg mistet 22 jøder livet i Norge i samme tidsrom som følge av mord, utenomrettslige henrettelse og selvmord. Rundt 1100 ble berget ved å flykte til Sverige.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Irene Levin]], [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1738-den-jodiske-flukten-til-sverige.html «Norske jøders flukt til Sverige under krigen»]. Hentet 30. des. 2016.</ref>

=== Etterkrigstiden ===
Etter krigen, i [[1946]], var det 559 registrerte medlemmer i [[Det mosaiske trossamfunn]].

I [[1947]] vedtok den norske regjering å motta 600 jødiske flyktninger, men de fleste av disse emigrerte til [[Israel]] eller andre land i [[1948]]. Ved en flyulykke i [[1949]] ([[Hurum-ulykken]]) omkom 27 jødiske barn som var på vei til Norge, og skulle videre til Israel. I [[1956]] kom igjen en større gruppe i forbindelse med den [[Sovjetunionen|sovjetiske]] invasjonen i [[Ungarn]], og i [[1967]] kom en del [[Polen|polske]] jøder i forbindelse med antisemittiske utbrudd der.

''[[Dagbladet]]'' 28. september 1945 klaget over at ''[[Aftenposten]]'' haddde brukt ordet «jødebutikk» i en [[annonse]]. Saken ble oppklart: Innringeren hadde sagt «hjørnebutikk», men dårlig forbindelse førte til at ordet ble misoppfattet som «jødebutikk».<ref>[[Kjetil Braut Simonsen]]: «...det krasseste utslag de samfunnsmessige understrømningene som truer sivilisasjonen», ''Historie og moral'' (s. 237), Dreyers forlag, Oslo 2020, ISBN 978-82-8265-533-0</ref> ''Dagbladet'' trykket 22. november 1951 et [[leserinnlegg]], «Stans antisemittismen», vedrørende seks «jødehistorier» og [[karikatur]]er av jøder som var trykt i et nummer av [[ukeblad]]et ''Skip O'hoi''. J. Meyer Myklestad som var ansvarlig for spalten som omhandlet britiske [[ordtak]] og [[anekdote]]r, hadde presentert stoffet uten tanke på å fremme noe antisemittisk budskap.<ref>Kjetil Braut Simonsen: «...det krasseste utslag de samfunnsmessige understrømningene som truer sivilisasjonen», ''Historie og moral'' (s. 229-30)</ref>

=== Restitusjonsprosessen etter andre verdenskrig ===
For de hjemvendte jødene viste det seg å være svært vanskelig å få tilbakeført de inndradde formuene og eiendommene.

Først i mars [[1996]], nesten 51 år etter den tyske kapitulasjonen, oppnevnte justisdepartementet [[Skarpnes-utvalget]] ''«som skulle kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den annen verdenskrig og oppgjøret etter krigen»''.<ref name="nou_1997_22">{{Kilde www
|url = http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/NOUer/1997/NOU-1997-22.html?id=141043
|tittel = NOU 1997: 22 &ndash; Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig
|besøksdato = 24. mars 2008
|utgiver = Justisdepartementet
|dato = juni 1997
}}</ref>

I juni [[1997]] leverte utvalget en utredning som var delt i to &ndash; en flertalls- og en mindretallsutredning:
* Flertallet anslo at samlede tap etter dagens (mai 1997) kronekurs beløp seg til 108,8 millioner kroner.
* Mindretallet anslo samlede tap til 330 millioner kroner (mai 1997 kronekurs)

[[15. mai]] [[1998]] foreslo daværende statsminister [[Kjell Magne Bondevik]] en restitusjon på 450 millioner kroner, som inkluderte både et kollektivt og et individuelt oppgjør.<ref name="storting_prop_82_1997_98">{{Kilde www
|url = http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stprp/19971998/Stprp-nr-82-1997-98-.html?id=202024
|tittel = St.prp. nr. 82 (1997-98): Et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig
|besøksdato = 25. mars 2008
|utgivelsesdato=26. juni 1998
|utgiver = Justis- og politidepartementet
}}</ref>

[[11. mars]] [[1999]] vedtok Stortinget den foreslåtte restitusjonen på 450 millioner kroner.<ref name="storting_innstilling_108_1998_99">{{Kilde www
|url = http://www.stortinget.no/inns/inns-199899-108.htmlnr-82-1997-98-.html?id=202024
|tittel = Innst.S.nr.108 (1998-1999): Innstilling fra justiskomiteen om et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig.
|besøksdato = 25. mars 2008
|utgivelsesdato=4. mars 1999
|utgiver = Justiskomiteen
}}</ref> Restitusjonen var oppdelt i en kollektiv del og en individuell del. Det kollektive oppgjøret var på 250 millioner kroner og ble fordelt på 3 områder:
# 150 millioner kroner til de registrerte mosaiske trossamfunn i Norge, for å sikre jødisk kultur og fremtid i Norge.
# 60 millioner kroner, til støtte utenfor Norges grenser, til å minnes og å utvikle den tradisjon og kultur som nazistene ønsket å utrydde.
# 40 millioner kroner til opprettelse og drift av et kompetansesenter for studier av [[holocaust]] og livssynsminoriteters stilling i Norge. Dette ble opprettet som [[Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter]].

Det individuelle oppgjøret ble estimert til å ikke overstige 200 millioner kroner. Dette oppgjøret tok form av 200&nbsp;000 kroner ''«til de personer som i Norge ble rammet av antijødiske tiltak, for eksempel i form av å ha fått sine eiendeler og sin formue inndratt av okkupasjonsmyndighetene, under den 2. verdenskrig.»''. Da fristen for å søke om individuell kompensasjon gikk ut [[30. november]] [[1999]], hadde 980 personer blitt tildelt 200&nbsp;000 kroner hver.