Redigerer Józef Piłsudski (avsnitt)

== Liv ==
Han ble født i [[Litauen]], i en polsk [[szlachta]]-familie av litauisk opprinnelse. På den tiden lå området under Russland som følge av Polens delinger. I [[1885]] begynte han å studere medisin ved universitetet i Kharkov (dagens Kharkiv). I [[1887]] ble Piłsudski sendt til 5 år i straffeleir i [[Sibir]], som følge av en falsk anklage om deltagelse i planleggingen av et attentat mot den russiske tsar [[Alexander III av Russland|Alexander III]]. 

Etter å ha blitt løslatt ble han fra [[1893]] medlem av det polske sosialistpartiet i [[Russland]] og ble i [[1895]] et av partiets ledere. I [[1900]] ble han arrestert av russiske myndigheter, men klarte å rømme til [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]] etter å ha simulert en sinnssykdom. Tilhengerne av Piłsudski kunne uhindret organisere seg i [[Østerrike]], som da omfattet Galicia og deler av [[Schlesien]]. Piłsudski anså [[det russiske keiserdømmet]] som det største hinder for polsk selvstendighet, og han stilte seg derfor først på [[Sentralmaktene]]s ([[Tyskland]], [[Østerrike-Ungarn]] og [[Tyrkia]]s) side for å sikre seg dets undergang under [[første verdenskrig]]).

Da sentralmaktene ikke ga etter for alle kravene fra Piłsudskis gruppering, som ønsket en selvstendig polsk stat og hær, kom det mot slutten av krigen til et brudd mellom dem, da han innså at det ville bli mer fordelaktig for den polske sak å samarbeide med [[trippelententen]]. Piłsudski ble av den grunn arrestert og internert [[1917]] i [[Magdeburg]]. Slik økte hans omdømme blant polakker, og mange i de polske samfunnet begynte å se på ham som den mest konsekvente og bestemte av de polske lederne, villig til å kjempe mot alle okkupanter for sin sak.

I [[1918]] ble han løslatt fra Magdeburg, og i november ble han [[statssjef|statssjef (''Naczelnik Państwa'')]] for den nye polske staten som ble opprettet. Gjenoppbygningen av landet var ikke en enkel oppgave. Mye av det tidligere russiske Polen var blitt ødelagt under krigen, og tyskernes systematiske plyndring hadde redusert områdenes velstand. I tillegg måtte Piłsudski transformere forskjellige lov-, økonomi- og administrasjonssystemer i de tidligere tyske, østerrikske og russiske delene av det oppdelte Polen til ett.

Han ønsket å danne en føderasjon av Polen med Litauen, Belarus og det selvstendige Ukraina, noe i stil med [[Det polsk-litauiske samvelde]] før [[Polens tre delinger|delingene]], men denne gang med Polen omringet av vennlige stater. Denne planen ble imidlertid ikke realisert som følge av den [[den polsk-sovjetiske krig]]. Polen ønsket å sikre sine nyopprettede områder, som det tidligere hadde mistet under landets tre delinger, mens Sovjetunionen ønsket ikke å gi slipp på disse områdene.

I begynnelsen gikk det dårlig, og [[Den røde armé|sovjethæren]] trengte helt frem til [[Warszawa]], men gjennom en dristig manøver klarte Piłsudski å knuse de sovjetiske styrkene, som ble et av Den røde armés største nederlag i historien (den såkalte ''Cud nad Wisłą'' – Mirakelet ved Wisła). Piłsudski ledet også [[Kiev]]-offensiven [[1920]]. Den [[18. mars]] [[1921]] ble [[Riga-freden|fredsavtalen i Riga]] undertegnet, hvor [[Belarus]] og [[Ukraina]] ble delt mellom Polen og Russland, samtidig som Vilnius ble erobret av Polen [[1922]] fra litauerne. Freden ble slutten for Piłsudskis føderasjonsdrøm. 

I [[1923]] dannet [[Wincenty Witos]] en ny regjering, og Piłsudski trakk seg tilbake fra politikken. De følgende årene ble preget av politiske og økonomiske kriser. Etter at president [[Stanisław Wojciechowski]] avviste en regjering med [[Aleksander Skrzyński]] som statsminister, samlet Piłsudskis tilhengere seg i militæret til en stor [[streik]], som fant sted i mai [[1926]]. Piłsudski ble igjen av den polske [[Sejm]]en valgt til [[statsoverhode]], men avviste imidlertid å bli president. I det følgende styrte han de facto landet gjennom forskjellige formelle funksjoner, bl.a. som forsvarsminister.

Piłsudskis styre forbedret situasjonen til de mange etniske minoritetene som utgjorde nesten en tredjedel av republikkens befolkning. Innbyggerne ble bedømt etter sin lojalitet til staten, ikke etter sin nasjonalitet. Årene [[1926]]&ndash;[[1935]] ble sett på som spesielt gunstige av mange polske jøder.

Utenrikspolitisk søkte Piłsudski å opprettholde landets selvstendighet på det internasjonale plan, og under hans kontroll hadde Polen gode relasjoner til flere av sine naboland (først og fremst [[Romania]], [[Ungarn]] og [[Latvia]]), skjønt forholdet til [[Tsjekkoslovakia]] og i særlig grad [[Litauen]] var vanskelig. Polens relasjoner til Tyskland og Sovjetunionen varierte, skjønt de under Piłsudskis styre kunne for det meste sies å være nøytrale.

Piłsudski døde i [[1935]] i [[Belweder|Belweder-palasset]] i [[Warszawa]].