Redigerer Ivar Aasen (avsnitt)

== Biografi ==
[[File:Ivar Aasen's Fødested (6430313141).jpg|thumb|Ivar Aasens fødested, postkort fra 1908.]]
[[File:Hovdebygda august 2010 (cropped).jpg|thumb|[[Hovdebygda]] med [[Ørsta/Volda lufthamn, Hovden|flyplassen]] på eidet mellom Ørsta og Volda. Aasen-gåren omtrent midt i bildet nær enden av flystripen. [[Ørstafjorden]] i forgrunnen, [[Voldsfjorden]] i bakgrunnen.]]
Ivar Aasen ble født på gården Åsen i [[Hovdebygda]] på [[Sunnmøre]], som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson og Guri fra Ytre-Hovden i samme bygd. Han ble døpt Iver Andreas, formen «Ivar» kom i bruk omkring 1845. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant [[Bibelen]]. Hovdebygda i Ørsta hørte den gangen administrativt sammen med Volda, som var sentrum. Åsen var den siste gården i Ørsta og Ekset den første i Volda når man reiste over eidet. Faren døde da Ivar var tretten i 1826, og moren da Ivar var bare tre år gammel, i 1816. Ivar Aasen var yngst av åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle de intellektuelle evnene sine. Men Ivar utmerket seg likevel ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i [[kirkebok]]en. Ivar egnet seg lite til kroppsarbeid, og utmerket seg med at han lærte lett. Hjemme hadde de bibelen, noen salmebøker og en [[huspostill]]. Gården Ekset med [[Sivert Aarflot|Sivert]] og [[Rasmus Aarflot]]s boksamling lå bare tre kilometer frå Åsen-gården. Aarflot hadde selv gjort observasjoner om slektskap mellom sunnmørsdialekten og gammelnorsk, og dette kan ha inspirert den unge Aasen.<ref name="Venas" /><ref>Bruaset, Oddgeir (1999): ''Sunnmøre og sunnmøringen.'' Det norske samlaget.</ref> Aasen lærte seg norrønt, engelsk, fransk og latin. Ifølge [[Kjell Venås]] snakket Ivar Aasen trolig en dannet variant av dialekten mens han var i tjeneste hos embetsmennene Thoresen og Daae.<ref name=":2" />

===Herøy===
[[File:Ib1b1001 Portrett av Suzannah Ibsen reprofotografi - no-nb digifoto 20151203 00099 blds 07753 (cropped).jpg|thumb|[[Suzannah Ibsen|Suzannah Thoresen]], gift [[Henrik Ibsen|Ibsen]], ble født året etter at Aasen reiste fra Herøy til Solnør. På Solnør var han lærer for hennes søskenbarn.]]
I 1831 begynte han som omgangsskolelærer, først i Ørsta. I september 1833 (20 år gammel) ble han huslærer hos [[prost]] [[Hans Conrad Thoresen]] i [[Herøy (Møre og Romsdal)|Herøy]]. Thoresen hadde for vane å ta til seg unge lærere og gi dem videreopplæring. Prosten oppdaget Aasens begavelse og interesse for boklig lærdom. Hos Thoresen fikk Aasen selv opplæring av prosten, og Aasen begynte blant annet å lære seg tysk, grammatikk, latin og historie under prostens veiledning. Hos Thoresen studerte Aasen dikting som eget fag og øvde seg selv i dikting og i å vurdere dikteriske virkemiddel.<ref name="Venas" /><ref name=":2" /><ref name=":0" /><ref name="aasentunet.no" /><ref name=":4" /><ref name=":3" /> 

Aasen var i to år hos Thoresen i Herøy. Aasen avslo Thoresens tilbud om hjelp til en akademisk utdannelse, noe Aasen senere begrunnet med at han ville se hvor langt han kom uten mer skolegang. Aasen hadde et forhold til tjenestejenta Berte Vike i prestegården, noe Thoresen mislikte, trolig fordi han mente det ville komme i veien for Aasens karriere. Thoresen skaffet arbeid til Aasen hos sin svoger Daae på Solnør. Aasen og Thoresen hadde trolig en distansert relasjon, og Thoresen skal ha gitt eller truet Aasen med juling om han ikke brøt med Berte. Da Berte senere forsøkte å oppsøke Aasen på Solnør skal han vært ute på plantestudier for å unngå å treffe henne. Aasen besøkte Thoresen i Bergen (der han hadde vært prest siden 1843) i september 1851 og i september 1855.<ref name="Venas">{{Kilde bok | forfatter = Venås, Kjell | utgivelsesår = 1996 | tittel = Livssoga åt Ivar Aasen | utgivelsessted = Oslo | forlag = Ivar Aasen-året 1996 | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012071106084 | side = }}</ref><ref name=":2">{{Kilde bok | forfatter = Venås, Kjell | utgivelsesår = 1996 | tittel = Då tida var fullkomen: Ivar Aasen | isbn = 8270992518 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Novus | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010061122001 | side = }}</ref><ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Ivar Aasens nedre halvdel|etternavn=Walton|fornavn=Stephen|utgiver=Samlaget|år=1991|isbn=9788252138221|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=}}</ref><ref name="aasentunet.no">{{Kilde www |url=https://www.aasentunet.no/iaa/no/ivar_aasen/biografi/Ivar+Aasen%2C+lang+biografi.d25-SxlDY28.ips |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2019-10-03 |arkiv-dato=2019-06-07 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190607103520/https://www.aasentunet.no/iaa/no/ivar_aasen/biografi/Ivar+Aasen%2C+lang+biografi.d25-SxlDY28.ips |url-status=død }}</ref><ref name=":4">{{Kilde bok | forfatter = Liestøl, Knut  | utgivelsesår = 1963 | tittel = Ivar Aasen | utgivelsessted = Oslo | forlag = Noregs boklag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007033001012 | side = }}</ref><ref name=":3">{{Kilde bok | forfatter = Krokvik, Jostein | utgivelsesår = 1996 | tittel = Ivar Aasen: diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar | isbn = 8278340056 | utgivelsessted = [Bergen] | forlag = Norsk bokreidingslag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008101000010 | side = }}</ref> Thoresen ble i 1843 sogneprest i Korskirken i Bergen under [[Jacob Neumann|biskop Neumann]]. Han var far til [[Suzannah Ibsen]] og [[Henrik Ibsen|Henrik Ibsens]] svigerfar.

=== Solnør ===
[[File:Solnør, Møre og Romsdal - Riksantikvaren-T320 01 0010.jpg|thumb|Hovedbygget på [[Solnør]] i [[Skodje]] der Aasen tilbragte viktige læreår. [[Henrik Ibsen]] besøkte Ludvig Daae, sin kones søskenbarn, der i 1862.{{byline|[[Halvor Vreim]], 1941}}]]
Fra november 1835 var Aasen privatlærer hos kaptein Ludvig Daae (Thoresens svoger) på [[Solnør]] i [[Skodje]] i syv år. På Solnør var han blant annet lærer for kapteinens sønn, den unge [[Ludvig Daae (1829–1893)|Ludvig Daae]], og hans fem søsken. Ludvig Daae jr. var i over 20 år stortingsrepresentant, og dessuten medlem av [[Johan Sverdrups regjering]]. Aasen fikk tre ganger innkalling til militærtjeneste uten å møte. Boten han fikk for dette ble betalt av kaptein Daae. Deretter ble Aasen strøket fra rullene.<ref>Dag og Tid 2. august 2013, s.16-17.</ref> 

Aasen forlot Solnør 21. september 1842, og begynte da på sin lange reise for å kartlegge dialekter. Aasen skal senere ha gjort et forsøk på å fri til Ludvig Daaes søster Susanne (født 1824), som Aasen også var lærer for. Ludvig Daae og Aasen forble nære venner, særlig i den lange perioden da Daae var stortingsmann og statsråd i Kristiania. Aasen og Daae brevvekslet jevnlig. Daaes få etterlatte skrifter er kilder til Aasens liv.<ref name="Venas" /><ref name=":2" /><ref name=":0" /><ref>{{Kilde bok | forfatter = Venås, Kjell  | utgivelsesår = 1996 | tittel = Då tida var fullkomen: Ivar Aasen | isbn = 8270992518 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Novus | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010061122001 | side = }}</ref>

Aasen var i stor grad selvlært, og de syv årene på Solnør var hans viktigste læretid. Han forlot Solnør som en for sin tid lærd mann.<ref name="aasentunet.no"/> På Solnør leste han blant annet [[Mauritz Hansen]]s ''Grammatik i det danske og norske Sprog''. Han lærte seg også fremmede språks grammatik, og leste [[Rasmus Rask]]s ''Veiledning til det Islandske eller gamle Nordiske Sprog'' og Haldorssons islandske ordbok. På Solnør lærte han fransk, engelsk og gresk.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1975 | tittel = Ei Bok om Ivar Aasen: språkgranskaren og målreisaren | isbn = 8252104258 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Det norske Samlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007061101038 | side = }}</ref><ref name=":1">{{Kilde bok|tittel=Illustreret norsk litteraturhistorie. 2 : Fra Wergelandstiden til vore dage|etternavn=Elster|fornavn=Kristian|utgiver=Gyldendal|år=1924|isbn=|utgivelsessted=Kristiania|sider=|kapittel=}}</ref> 

Ole Digernes, en offisersutdannet nabo til Solnør, hadde utarbeidet en grammatikk i et håndskrevet manus som Aasen fikk tilgang til. På Solnør dyrket han sin interesse for planter og blomster, som han samlet på. Han reiste til Molde for å vise frem plantesamlingen til prost Deinboll, som var en kyndig botaniker. Deinboll var interessert, men det kom ikke noe særlig ut av møtet.<ref name="Venas" />

På Solnør leste Aasen aviser fra Christiania, og ble særlig engasjert av artikler av [[P.A. Munch]] og [[Henrik Wergeland]] om forutsetningene for et eget norsk språk. Wergeland mente dansken burde fornorskes, mens Munch mente at dansk måtte forbli dansk, og foreslo i stedet et norsk skriftspråk basert på en god dialekt og gammelnorsk.<ref name="Venas" /> Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske [[dialekt]], og plantelivet i distriktet. Aasen skal ha blitt overrasket over likhetstrekkene mellom islandsk og egen dialekt. I 1836, da han bare 22 år gammel var huslærer på Solnør, skrev han det programmatiske essayet «Om vort Skriftsprog» (trykt første gang i [[Syn og Segn]] 1909<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1909-02-12 | tittel = Sogns Tidend 1909.02.12 | utgivelsessted = Norge;Sogn og Fjordane;;Sogndal;;;; | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sognstidend_null_null_19090212_32_12_1  }}</ref>). Stephen Walton kaller dette essayet en «retorisk kraftprestasjon» og et naturlig utgangspunkt for drøfting av Aasens livsverk.<ref>''Dag og Tid'' 4. januar 2013 s.33.</ref> I «Om vort Skriftsprog» skriver Aasen blant annet:
{{Sitat|Vi trænge aldrig til at gaae udenom Grændserne efter et Sprog; vi skulde lede i vore Gjemmer, og see efter, hvad vi selv eiede, førend vi gik hen at laane af Andre. Ligesaa lidet, som det skulde hædre en fri Mand at aftrygle af Andre, hvad han selv havde Forraad af, ligesaalidet hædrer det os, at vi heller samle udenlandske Ord, end benytte dem, der almindelig kjendes og bruges i vore Bygder. (...) Skal vi da, tænkte jeg, give Slip paa denne kostelige Skat fra Fortiden, som vore Forfædre gjennem alle sine Trængsler have troligen bevaret og overladt til oss om en hellig Arv? Skal dens Besiddelse, saa retfærdig som den er, endnu gjøres os stridig, nu, da Folkefriheden atter befinder sig mellem vore Klipper?|Ivar Aasen «Om vort Skriftsprog» (1836)<ref>Fra essayet "Om vort Skriftsprog" januar 1836, prenta i ''Syn og Segn'' 1909, dette sitatet fra ''Dag og Tid'' 4. januar 2013 s.33</ref>}}

===Bergen===
[[File:Ivaraasen reisekiste.jpg|thumb|Aasens reisekiste, utstilt på Ivar Aasen tunet]]
Aasens første lange reise fra hjemtraktene var til Bergen i 1841 (på den tiden gikk det dampbåtrute), og det ble en avgjørende reise i livet hans. Han kom til Bergen 30. juli og han hadde blant annet med seg 509 planter ordnet etter [[Linné]]s system. I bagasjen var også manuskriptet til ''Den søndmørske Dialekt'', en grammatikkstudie.<ref name="katalog">{{Kilde bok|tittel=Ivar Aasen og Bergen. Ein utstillingskatalog til 200-årsjubilanten|etternavn=|fornavn=|utgiver=Universitetsbiblioteket i Bergen|år=2013|isbn=|utgivelsessted=Bergen|url=https://digitalt.uib.no/handle/123456789/3322|sider=|kapittel=|sitat=|besøksdato=2019-11-09|arkiv-dato=2019-11-09|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20191109161807/https://digitalt.uib.no/handle/123456789/3322|url-status=yes}}</ref>

Han reiste til [[Bergen]] for å få arbeidet sine vurdert av [[biskop]] [[Jacob Neumann]]. Denne ble svært imponert over språkarbeidet, særlig grammatikken basert på sunnmørsdialekten, og deler av arbeidet sammen med en selvbiografi ble trykt i to nummer av ''[[Bergens Stiftstidende]]'' i 1841. Kontakten med biskop Neumann ble inngangsbilletten til [[Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab|Det kongelige Norske Videnskabers Selskab]] og raus pengestøtte, som gjorde den omfattende reisingen mulig. I Bergen møtte han ledende personer som [[Lyder Sagen]] og [[Hans Holmboe]]. Gjennom Neumann kom han i kontakt med [[Frederik Moltke Bugge|F.M. Bugge]], som var preses i vitenskapsselskapet i Trondheim. Da han årene etter drev dialektstudier i Nordhordland, reiste han ofte til Bergen, og i oktober 1943 besøkte han [[Wilhelm Frimann Koren Christie]]. Aasen ble imponert av Christies kunnskaper og de språkstudiene Christie hadde gjort på egen hånd. Aasen besøkte deretter Christie flere ganger. Ifølge Christie var den «Bergenhusiske» dialekt og uttale den som var nærmest [[islandsk]] (og dermed [[gammelnorsk]]), og for kyndige bønder i distriktet var det ikke vanskelig å forstå islandsk. Blant Aasens støttespillere i Bergen var [[Marius Nygaard]], [[Henrik Krohn]], [[Jan Prahl]] og [[Georg Grieg]].<ref name="katalog" /><ref>''Dag og Tid'' 2. august 2013, s.16-17.</ref> 
{{Sitat|Folk flest trur han var ein stakkars sunnmørsbonde som fór rundt og samla ord. Her ser me noko anna: Ein upplyst ergjerrig ung mann som er ute for å læra og øva storverk. Han tek inn på storfolks vis med sine dokument og anbefalingsbrev hjå alle stor-folk han veit er kunnskapsrike og har verdfulle bøker. Og hjå dei stoggar han då og arbeider i boksamlingane deira. So tek han seg turar ikring og talar med bønder og arbeidsfolk, men merk vel: han held dei for ålmuge. Rett nok tek han inn hjå brave upplyste bønder ogso, men serleg er han på jakt etter kapteinar og skrivarar og godseigarar, prestar som han veit har mange ‘latinske og videnskapelige bøger', som han segjer. Serleg grust er det å stana der det er gamalnorske og islandske bøker. Ivar Aasen var ein lærd verdensmann, det skynar eg no. Og slett ikkje folkesky. Han kunde ikkje vera det, utan hadde han ikkje fenge gjort det han gjorde.|[[Olav H. Hauge]] (''Dagbok'' bd. 1)<ref>Sitert i Dag og Tid, 6. september 2013.</ref>}}

===Christiania===
I 1847 slo han seg ned i Kristiania, og ble boende der resten av livet, med unntak av et opphold på fødestedet i 1851 og studiereiser i Sør-Norge om sommeren. Hans venn og tidligere elev [[Ludvig Daae (1829–1893)|Ludvig Daae]] kom til Christiania for å studere et par år tidligere.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Daae, Aagaat | utgivelsesår = 1917 | tittel = Stamtavle over familien Daae i Norge | utgivelsessted = Trondhjem | forlag = F. Bruns boghandel | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014091606045 | side = }}</ref>  I Kristiania pleide han omgang med Ludvig og hans søsken Henrik og Susanne. Mens [[Eilert Sundt]] oppholdt seg i Kristiania til 1869 møttes han og Ivar Aasen av og til, og Aasen leste bøkene Sundt ga ut. Aasen og [[Aasmund O. Vinje]] ble venner på 1850-tallet, og Aasen hjelpte Vinje med bladet ''Dølen''.<ref name=":2" /> 

Ifølge [[Anders Hovden]] satte Aasen [[Bjørnstjerne Bjørnson|Bjørnson]] høyere enn Ibsen som forfatter, og Aasen så færre teaterstykker av Ibsen enn av Bjørnson. Aasen hadde bøker av Ibsen, men skrev aldri egne kommentarer som er bevart. Aasen noterte ikke noe om premierene på Ibsens store stykker som ''[[Peer Gynt]]'' (1876) eller ''[[Et dukkehjem|Et Dukkehjem]]'' (1880). Ibsens ''[[Rosmersholm]]'' kan til dels være inspirert av Solnør som Ibsen selv besøkte sommeren 1862.<ref name=":2" /><ref name=":3" /><ref name=":5" /> 

Av Bjørnson så Aasen blant annet stykkene ''Mellem Slagene'' og ''En Fallitt'', men ikke ''Maria Stuart'' eller ''Sigurd Jorsalfar'' (1872) med musikk av Grieg. Ibsen og Aasen møttes hjemme hos [[Paul Botten-Hansen]] i 1859, men de to snakket ikke sammen før i 1885, ifølge Aasens dagbok, og til 80-årsdagen fikk Aasen en hilsen fra Ibsen. I Botten-Hansens hollenderkrets inngikk [[Ludvig Daae]], tremenning av navnebroren Ludvig Daae på Solnør. Sammen med sambygdingen [[Anders Hovden]] støtte Aasen på [[Henrik Ibsen]], og Ibsen hilste fordi han straks kjente igjen Aasen. «Jeg leser aldri andres bøker» skal Ibsen ha bemerket. Ved minst en anledning hjalp Aasen [[Bjørnstjerne Bjørnson]] med å oversette et stykke til dialekt.<ref name=":2" /><ref name=":3" /><ref name=":5">[https://www.apollon.uio.no/artikler/2007/ibsen.html Kona til Ibsen påverka Ibsens drama] Apollon (Forskningsmagasinet [[UiO]]), 1. oktober 2007.</ref> Aasen hjalp Anders Hovden økonomisk da han var student i Kristiania rundt 1880.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Hovden, Anders  | utgivelsesår = 1996 | tittel = Ivar Aasen i kvardagslaget | isbn = 8252146422 | utgivelsessted = Oslo | forlag = I kommisjon hos Samlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010062222003 | side = }}</ref>

Fra et brev til Ludvig Daae på Solnør om mangelen livsledsager:
{{Sitat|Den gamle fixe Idee kommer atter ligesaa stærk som før, og heller sterkere end svagere; naar man saa ikke seer nogen Forløsning, medens tvertimod den ene Udsigt efter den anden forsvinder, saa bliver man altsaa gaaende i en stedsevarende Ærgrelse. Imidlertid kan man intet gjøre, saa længe man ikke har truffet den rette. Af dem, som man kjender, er der ingen, som man kan rigtig blive forelsket i; derimod seer man saa mange andre, som kunde blive ret alvorlig forlibt i, men deels faaer man vide, at de ere forpagtede, eller at de hører til en Stand, som gjør enhver Tilnærmelse umulig. En Hindring var det nu at i lang Tid, at jeg altid havde mine Tanker henvendte til Folk ude paa Landet, og ikke havde noget videre Bekjendtskab her i Byen; men dette har jeg nu i den sidste Tid søgt at rette paa, deels ved at modtage alle Indbydelser, og deels ved at opsøge Folk uden nogen innbydelse. Jeg kan saaledes fortælle, at jeg uden nogen Indbydelse har opsøgt et Par Søndmørs Folk i Vaterland, nemlig Hr Andersen fra Stranden og hans Kone; jeg har været hos dem og ædet Søndmørs Ball og Dravle; men nogen giftende Gjente fra Nordlandet vidst de ikke at skaffe. Jeg har været i Besøg hos fru Daae paa Asylet i Tomtegaden i Selskab med adskillig andet Folk; og jeg har dessuten besøgt flere Folk, som du ikke kjender; men med alt dette saa er jeg lige nær. Jeg har pratet mangfoldig meget med Damer og skrevet Stambogsblade til dem med meget siirlige Vers; jeg har endog vovet at vise mig i Theatret med en ung og smuk Dame ved Siden; og med alt dette er jeg lige nær. Jeg faar ikke smage saa meget som et Haandtryk engang.|Ivar Aasen, Kristiania 17. april 1856<ref>Aasen, Ivar: Skrifter. Eit utval ved Olav Hr. Rue. Oslo: Samlaget, 1976.</ref>}}

=== Dialektstudier ===
{{Dobbeltbilde|right|Ivar Aasen, 1871 IAAM-F-00001.jpg|190|Ivar Aasen, 1871 bakside IAAM-F-00001.jpg|190|[[Cartes de visite]] som har tilhørt Ivar Aasen, fotograf [[Carl Christian Wischmann]]. Bildet er fra 1871 og Aasen var da 58 år gammel. Det at Ivar Aasen endelig lot seg avfotografere i 1871, var fordi søsteren hans, Ingeborg Melset, hadde bedt han om å få et bilde.|I dagboken sin for 11. august 1871 skrev Aasen: «Hos en Fotograf». To dager senere skrev han: «Hos Fotografen 1 dl. Slet Humør».<ref>[http://www.digitaltmuseum.no/things/ivar-aasen-1871/IAAM/IAAM-F-00001 Ivar Aasen, 1871] fra [[DigitaltMuseum]]</ref> Baksiden av kortet med fotografens navn og adresse. Visittkortet tilhører [[Ivar Aasen-tunet]]s samling.}}
[[File:Ivar Aasen Reise-Erindringer manuscript.jpg|thumb|Manus til Reise-Erindringer (1842-1847).]]
Allerede i essayet «Om vort Skriftsprog» (1836) formulerte Aasen ideen et nytt «Hovedsprog» som ikke er basert på en enkelt dialekt, men som skulle være et grunnlag for alle dialekter. For å oppnå dette ville han utarbeide ordsamlinger «for enhver af Landets større Provindser» og:
:«Disse Ordsamlinger skulde indsendes til et Selskab, oprettet af sprogkyndige Mænd, som skulde anstille Sammenligninger og gjøre Udvalg, og efterat saaledes Hovedsproget var bestemt, skulde dette Selskab udarbeide en fuldstændig norsk Ordbog, med tilsvarende Grammatik.»<ref>Fra essayet "Om vort Skriftsprog" januar 1836, trykt i ''[[Syn og Segn]]'' 1900, dette sitatet fra ''[[Dag og Tid]]'' 4. januar 2013 s.33</ref>

Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et årlig stipend på 120–200 [[speciedaler]] fra [[Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab|Videnskabsselskabet i Trondhjem]] for å reise og granske det norske folkemålet. Det skal ha vært rektor Fredrik M. Bugge i Trondheim som på en reise i Bergen kom over Neumans artikler og som fikk vitenskapsselskapet til å bevilge støtten til Aasen.<ref name=":1" /> 

Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter, og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former. Han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om [[Vestlandet]], hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil, og kom så langt nord som [[Helgeland]].

Høsten 1842 reiste han gjennom Nordfjord og til [[Sogn (distrikt)|Sogn]]. Den vinteren var han lenge i [[Sogndal]], og han hadde personlig sans for [[sognemål]]et. I Sogndal og andre steder tegnet han blant annet landskapet, i tillegg til dialektnotatene. I 1843 hadde han et opphold i [[Eivindvik]], i [[Gulen]] ytterst i Sogn, og bodde der blant annet hos sin venn presten [[Niels Griis Alstrup Dahl]].<ref name="Venas" /><ref>https://www.allkunne.no/framside/fylkesleksikon-sogn-og-fjordane/historie-i-sogn-og-fjordane/historie/ivar-aasen-i-gulen/1901/78431/</ref> 

I 1843-1844 oppholdt han seg blant annet 9 måneder i [[Nordhordland]], «strilelandet», for å studere språket der. Oppholdet varte lenge fordi han ventet på penger til å reise videre. Aasen omtalte strilene som «en mærkværdig Slægt», som holdt fast ved gamle skikker og som ga et fattig inntrykk i form av klær og boliger. Strileklærne ble ofte gjort narr av av andre, men Aasen mente at latteren var ubegrunnet fordi klærne var praktiske og bekvemme for kystbefolkningen, som ferdes mye på sjøen. I [[strilemål]]et fant han mange særtrekk som han mente var eldgamle. Mens han var i Nordhordland reiste han mange ganger til Bergen.<ref name="Venas" /><ref name="katalog" />

I november 1845 reiste han til Trondheim, og ble over vinteren. Fra mai til desember 1946 drev han dialektstudier i Trøndelag og på Helgeland. Vitenskapsselskapet i Trondheim ga Aasen i ekstraoppdrag å lete etter arkeologiske eller andre spor etter at de første nordmenn innvandret fra nord. Aasen var i Trondheim til september 1847, og reiste da gjennom Østerdalen, Hedmarken og Romerike til Kristiania. I byen la han for P.A. Munch og andre frem manuset ''Det norsk Folkesprogs Grammatik'' som ble publisert i 1848. Munch mente at boken var et nasjonalverk hele folket burde være stolte av.<ref name="Venas" />

Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i [[Oslo|Kristiania]], og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år, blant annet til Telemark, Agder og rundt på Østlandet, samt til Vestlandet og Trøndelag. Totalt var han innom mer enn halvparten (250) av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995. Aasen trivdes ikke med reiselivet og det å stadig måtte bli innkvartert hos fremmede, samtidig likte han de sosiale sidene ved reisene.<ref name="Venas" />

I 1850 reiste han til Sunnmøre, og ble værende på familiegården et år. Da hadde han ikke besøkt fødestedet på åtte år. Dette året fullførte han Sunnmørsgrammatikken. Sommeren 1851 reiste han til Lofoten og Tromsø. Dette var siste gang han besøkte landsdelen.<ref name="Venas" /> I 1851 tildelte Stortinget et livsvarig stipend til Aasen.<ref name="katalog" />

[[Edvard Hoem]] mener at Ivar Aasen var en blant andre språkforskere i Europa på den tiden, og at det ikke var noe særnorsk ved Aasens arbeid. Flere andre språk som tidligere bare hadde eksistert som talespråk ble etablert som skriftspråk på den tiden, blant annet som utslag av en nasjonalromantisk stemning. Det gjelder blant andre [[slovakisk]] (offisielt skriftspråk 1863), [[kroatisk]] og [[makedonsk]]. Aasen var imidlertid inspirert av [[Rasmus Rask]]s islandske grammatikk, som han leste i tiden på Solnør.<ref>Hoem, Edvard: «Europearen Ivar Aasen». ''[[Klassekampen]]'', 28. august 2013.</ref>

=== Senere år ===
[[Fil:Ivaraasen2.JPG|thumb|Ivar Aasen]]
Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast [[professor]]stilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter.

Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Han hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett.<ref>Dag og Tid 2. august 2013, s.16.</ref>

[[Ottar Grepstad]] understreker at den tradisjonelle fremstillingen av Aasen som en fattigslig og ensom stakkar er en misvisende myte, lansert av [[Kristofer Janson]] i Aasens levetid, som senere ble ukritisk kopiert inn i litteraturhistorien. Selv klaget Aasen over alle som kom på besøk og ikke ga ham arbeidsro. Han slo seg gjerne løs i godt selskap. Statsstipendet gjorde at han ikke behøvde å leve trangt og han etterlot seg en formue på omkring 2 millioner kroner i dagens kroneverdi, samt en boksamling på {{formatnum:2800}} bind.<ref>Klassekampen 1. august 2013 s.26-27</ref><ref>Dag og Tid, 16. august 2013, s.26.</ref>

Aasen var ingen flittig brevskriver, de fleste brevene er svar på spørsmål; vennen [[Mauritz Aarflot]] (sønnesønn av Sivert Aarflot) fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen. [[Henrik Krohn]] har bare fått ett brev, [[Georg Grieg]] noen få og [[Jan Prahl]] ingen.
{{sitat|Trøytt naar soli ho stig i hav<br>
stridsmann søkjer sitt svæve;<br>
sæl no søv under hovustav<br>
Ivar Aasen hin gjæve.<br>
Minne vil vaka um denne grav<br>
i all æve.|[[Arne Garborg]], trykt 23. februar 1897
|align=right}}
Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60.

Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. ''En liden Læsebog i Gammel Norsk'' (1854), syngespillet ''Ervingen'' (1855), ''Norske Ordsprog'' (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen ''Symra'' (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på [[nynorsk|landsmål]] er ''Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen'' (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra ''Ervingen'' og ''Symra'' blitt folkeeie.

Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider. Mye av dette er trykt [[posthum|etter hans død]], og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse.

Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er [[Anders Hovden]]s biografi ''Ivar Aasen i Kvardagslaget''. Hovden kjente Aasen som gammel, og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, men ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom.