Redigerer Italo Calvino (avsnitt)

== Biografi ==
Calvino er født i [[Santiago de Las Vegas]] på [[Cuba]] av foreldrene Mario Calvino og Evelina Mameli, begge [[Botanikk|botanikere]]. Hans dåpsnavn er Italo Giovanni Calvino Mameli. Hans bror er [[Floriano Calvino]], en kjent italiensk [[Geologi|geolog]]. Familien flyttet kort tid etter til hjemlandet Italia hvor han levde det meste av livet.

Han vokste opp i [[Sanremo]] på [[den italienske riviera]] og ble i ungdommen medlem av den [[Fascisme|fascistisk]] ungdomsorganisasjonen [[Opera Nazionale Balilla|Avanguardisti]] da medlemskap var praktisk talt obligatorisk, og med denne var han med på okkupasjonen av den franske riviera i 1940. Som ung fikk han også religiøse problemer da hans slektninger var åpent [[Ateisme|ateister]] i et overveldende [[Katolisisme|katolsk]] land, men han fikk gå på en [[Valdensere|privat, kristen skole]]. Her møtte han [[Eugenio Scalfari]], senere politiker og grunnlegger av den betydelige italienske nyhetsavisen ''La Repubblica'', og som ble en livslang venn.

I [[1941]] flyttet han til [[Torino]] etter i lengre tid å ha vaklet mellom å leve der eller i [[Milano]]. Han har ofte humoristisk beskrevet sitt valg og Torino som «en by som er alvorlig, men sørgelig».

I [[1943]] ble han medlem av [[partisan]]ene i [[den italienske motstandsbevegelsen]] i [[Giuseppe Garibaldi|Garibaldi]]-brigaden. Sammen med Scalfari dannet han senere MUL (som sto for tilsvarende liberal universal bevegelse), og deretter ble han medlem av det da hemmelige og ulovlige [[Partito Comunista Italiano|italienske kommunistpartiet]].

==== Etterkrigstiden ====
Etter krigen tok han utdannelse ved [[Universitetet i Torino]], avsluttet i [[1947]] med en avhandling om [[Joseph Conrad]] før han fikk arbeid som journalist i den offisielle kommunistavisen ''L'Unità''. Han hadde også en kort tid i forlaget ''Einaudi'' hvor han kom i kontakt med [[Norberto Bobbio]], [[Natalia Ginzburg]], [[Cesare Pavese]] og [[Elio Vittorini]]. Sammen med sistnevnte skrev han for ukemagasinet ''Il'' ''Politecnico''. Han forlot forlaget for å arbeide hovedsakelig for ''L'Unità'' og et nytt ukentlig kommunistmagasin ved navn ''Rinascita''. Fra [[1950]] arbeidet atter for forlaget ''Einaudi'' og var da ansvarlig for litterære bind. Det påfølgende året besøkte han [[Sovjetunionen]]. De rapporter og brev som han skrev fra dette besøket har senere blitt samlet, utgitt og tjent ham flere litterære priser.

I [[1952]] skrev Calvino sammen med [[Giorgio Bassani]] for ''Botteghe Oscure'', et magasin navngitt etter et populært navn for kommunistpartiets hovedkvarter, og arbeidet samtidig for et [[Marxisme|marxistisk]] ukemagasin ved navn ''Il Contemporaneo''.

Fra [[1955]] til [[1958]] hadde han er kort kjærlighetsforhold med skuespilleren [[Elsa de' Giorgi]], en gift eldre kvinne som Calvino skrev hundrevis av kjærlighetsbrev til. Utdrag fra disse brevene ble utgitt av ''Corriere della Sera'' i [[2004]], noe som skapte en del oppstyr.

[[Fil:Italo Calvino intervistato da Luigi Silori in RAI (1958).jpg|thumb|upright=1.2|Italo Calvino i intervju med italiensk kringkasting i 1958]]

==== Utmeldelse fra kommunistpartiet ====
I [[1957]] var han svært deprimert over Sovjets invasjon av [[Ungarn]] året før og som en konsekvens forlot han kommunistpartiet. Hans avskjedsbrev det han meldte seg ut av partiet ble trykket i ''L'Unità'' og ble berømt. Han fant nye utløp for sine periodiske skriverier i magasinene ''Passato e Presente'' og ''Italia Domani''. Sammen med Vittorini ble han medredaktør for ''Il Menabò di letteratura'', en posisjon han hadde i mange år.

==== Besøk i USA og på Cuba ====
Til tross for de restriksjoner som [[USA]] har mot utlendinger som er eller har vært kommunister fikk Calvino oppholdstillatelse i seks måneder fra [[1959]] til [[1960]] (fire av månedene tilbrakte han i [[New York]]) etter en invitasjon fra [[Ford-stiftelsen]]. Calvino var meget imponert over «Den nye verden»: «Naturligvis besøkte jeg sørstatene og også California, men jeg har alltid følt meg som en newyorker. Min by er New York». Brevene som han skrev til Einaudi, og som beskrev oppholdet i USA, ble senere utgitt som «En amerikansk dagbok 1959-1960» i boken ''Eremitt i Paris'' ([[2003]]).

Calvino møtte den [[Argentina|argentinske]] oversetteren Esther Judith Singer (Chichita) i [[1962]] og giftet seg med henne i [[1964]] i [[Havanna]] i løpet av en reise hvor han besøkte sitt fødested og møtte [[Che Guevara]]. Dette møtet skulle senere få ham til å skrive en artikkel den [[15. oktober]] [[1967]], kun noen få dager etter Guevaras død hvor han beskrev de siste inntrykkene som Guevara gjorde på ham.

==== Tilbake i Italia ====
Tilbake i Italia og igjen arbeidende for Einaudi begynte han å utgi noen av sine såkalte ''Cosmicomics'' i et litterært magasin ved navn ''Il Caffè'', og noe senere i hans ''t zero''-fortellinger. Her fremstår han nærmest som en [[Jorge Luis Borges]] uten tårer, eller som en lettere og mer morsom utgave av Borges, som bortimot aldri var [[humor]]istisk<ref>John Barth: [http://www.centerforbookculture.org/context/no1/barth.html «The Parallels!» Italo Calvino and Jorge Luis Borges] {{Wayback|url=http://www.centerforbookculture.org/context/no1/barth.html |date=20071013105220 }}.</ref>, men med sammenlignbar virtuositet i form og språk, intelligens og forestilling.

Vittorinis død i [[1966]] hadde stor effekt på Calvino og ga ham en erfaring som han senere har definert som en «[[intellektuell]] depresjon» og som han har beskrevet som en viktig hendelse: «...jeg opphørte å være ung. Kanskje er det en metabolsk prosess, noe som kommer med alderen. Jeg har vært ung en lang tid, kanskje for lenge, brått kjente jeg at jeg begynt i mine eldre år, kanskje med det håp om å forlenge det med å starte tidlig».

==== Fransk innflytelse ====
Han begynte å reise hyppig til [[Paris]], hvor han fikk tilnavnet «L'ironique amuse», og her ble han med i betydningsfulle litterære sirkler som [[Oulipo]] (''Arbeide med potensiell litteratur'') og møtte forfatterne og [[Semiotikk|semiotikerne]] [[Roland Barthes]] og [[Claude Lévi-Strauss]] i den gjærende atmosfæren som skulle komme til å utvikle seg til [[Mai 1968|kulturrevolusjonen i 1968]]. I løpet av sin tid i Frankrike ble han også begeistret for [[Raymond Queneau]]s verker som fikk stor påvirkning på hans senere produksjon.

==== Kontakten med akademia. Æresbevisninger ====
Calvino hadde også mer utstrakt kontakt med den akademiske verden, spesielt [[Universitetet i Paris|Sorbonne]] (med Barthes) og med [[Universitetet i Urbino]]. Hans interesser var studier av [[Honoré de Balzac]], [[Ludovico Ariosto]], [[Dante]], [[Ignacio de Loyola]], [[Cervantes]], [[Shakespeare]], [[Cyrano de Bergerac]], og [[Giacomo Leopardi]], mens han på samme tid, ikke uten en viss overraskelse for den øvrige italienske intelligentsiaen, skrev [[novelle]]r for magasinet [[Playboy]]s italienske utgave (1973). Han ble også en jevnlig bidragsyter til den store italienske nyhetsavisen ''[[Corriere della Sera]]''.

I [[1975]] ble han gjort til æresmedlem av [[Det amerikanske akademi i Roma]], og det påfølgende året ble han æret med [[Østerrike]]s statspris for europeisk litteratur. Han besøkte [[Japan]] og [[Mexico]] og ga flere forelesninger i en del amerikanske byer. I [[1981]] ble han æret med den prestisjetunge [[Frankrike|franske]] [[Orden (utmerkelse)|ordenen]] [[Æreslegionen]].

I løpet av sommeren [[1985]] forberedte Calvino notater for en serie av forelesninger som han skulle holde for [[Harvard University]] om høsten, men den [[6. september]] ble han lagt inn på det gamle sykehuset Santa Maria della Scala i Siena hvor han døde i løpet av natten mellom den [[18. september|18.]] og [[19. september]] av en blodstyrtning i hjernen. Hans forelesningsnotater ble utgitt posthum som ''Lezioni americane: Sei proposte per il prossimo millennio'' (''Amerikanske forelesninger: seks påminnelser for neste årtusen'') i [[1988]].