Redigerer Italias samling (avsnitt)

== Teori ==
<gallery class="center">
Fil:Italy 1796.svg|Området som etterhvert ble Italia, i 1796. Piemonte-Sardinia i blått, Østerrikes områder i grått, Pavestaten i turkis og De to sicilier i sennepsgult.
Fil:Italia1859.png|Italia fra 1815 til [[den andre italienske frigjøringskrig|andre frigjøringskrig]] i 1859. Piemonte-Sardinia i oransje, Østerrikes områder i blått, Pavestaten i rødt og [[De to sicilier]] i sennepsgult. Toscana, Modena og Parma i grønt.
Fil:Italia1860.png|Italia etter [[den andre italienske frigjøringskrig|andre frigjøringskrig]]. Lombardia ble overført til Piemonte-Sardinia, Toscana og Emilia-Romanga har arrangert folkeavstemning til fordel for sammenslåing.
Fil:RegnoItalia1861.png|Kongedømmet Italia før [[den tredje italienske frigjøringskrig|tredje frigjøringskrig]]. Garibaldis tusen har tatt Sør-Italia og Piemontes hær tok [[Umbria]] og [[Marche]]. Piemonte-Sardinia var nå blitt til Italia etter lovforslag fra parlamentet.
Fil:RegnoItalia1870.png|Kongedømmet Italia etter [[erobringen av Roma]] i 1870. Venezia ble del av Italia i 1866, Pavestaten i 1870. 
Fil:RegnoItalia1919.png|Kongedømmet Italia etter [[Saint-Germain-traktaten]] i 1919. Italia ble tilkjent Sør-Tyrol og Istria. I 1929 ble [[Vatikanstaten]] etablert, og etter andre verdenskrig måtte Italia gi Istria til Jugoslavia.
</gallery>
Området som nå er [[Italia]], hadde ikke vært samlet siden [[Romerriket]]s fall i 476. Det fantes en italiensk kulturell tradisjon med litteratur ([[Dante Alighieri]], [[Giovanni Boccaccio]], [[Torquato Tasso]]), kunst ([[Giotto]], [[Michelangelo]], [[Michelangelo da Caravaggio|Caravaggio]]), musikk ([[Claudio Monteverdi]], [[Giovanni Battista Pergolesi]], [[Giovanni Paisiello]]) og arkitektur ([[Giovanni Lorenzo Bernini]], [[Filippo Brunelleschi]], [[Filippo Juvarra]]). Det var også en felles religion. Formelt fantes det også et felles språk, italiensk, men bare mellom 2,5 og 10 % snakket det, og færre kunne lese det.<ref>Side 156, Elisabetta Cassina Wolff: ''Italias politiske historie 476 – 1945'', Cappelen Damm, Oslo, 2016</ref>

Den norsk-italienske professoren Elisabetta Cassina Wolff ved Universitetet i Oslo har argumentert med at risorgimento må forstås som en «konstitusjonalisme», det vil si et ønske om å en felles bestrebelse på å samle Italia rundt en grunnlov, til tross for at det var svært varierende meninger om hvilken type grunnlov man skulle samles rundt.<ref>Side 157, Cassina Wolff</ref> Det vil i så fall si at det lå mer enn et etnisk og kulturelt ønske om samling, det lå et ønske om en politisk stabil enhet. Professor Bruce Anthony Haddock ved University of Wales<ref>Senere Cardiff University, men University of Wales da boken kom ut</ref> støtter langt på vei denne tanken, at det lå et ønske om å fjerne det gamle og erstatte det med mer moderne tankegods.<ref>Side 67-68 i B.A. Haddock: «Italy: independence and unification» i samlingen ''Themes in Modern European History'' av Bruce Waller (red.), Routledge, London 1990, opptrykk 1998</ref>

Det finnes også andre forklaringsmodeller. R.R. Palmer og Joel Colton har argumentert for at det fantes en bred forakt for de styrende makter og et ønske om et mer liberalt styresett.<ref name="ReferenceA">Side 546, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995</ref> Det viste seg imidlertid at blant intelligensiaen i Italia fantes det minst tre tankesett, der ett av dem, det kristelig-monarkiske, knapt kan kalles liberalt (se [[#Gioberti og ny-guelferne|Gioberti og ny-guelferne]]).