Redigerer Irma Grese (avsnitt)

== Biografi ==
=== Bakgrunn ===

Irma Grese, hvis far, Alfred Grese, var meieriarbeider i Wrechen ([[Mecklenburg-Strelitz]]), hadde fire søsken. Hennes mor, Berta, begikk selvmord i 1936 ved å drikke  [[saltsyre]] etter å ha oppdaget at Alfred Grese hadde hatt et forhold til en lokal vertshuseiers datter.<ref name="First Belsen Trial Brief History">[http://www.bergenbelsen.co.uk/pages/Staff/Staff.asp?CampStaffID=53 First Belsen Trial Oberaufseherin Irma Ilse Ida Grese]</ref> Alfred Grese sluttet seg til nazistpartiet i 1937, og giftet seg på nytt i 1939.<ref name="First Belsen Trial Brief History" />

Irma sluttet på folkeskolen i Grese 1938, på grunn av en kombinasjon av svake skoleprestasjoner, mobbing fra andre elever, og et fanatisk engasjement i ''[[Bund Deutscher Mädel]]'', den nasjonalsosialistiske ungdomsorganisasjon for jenter, som faren misbilliget.

Hun tjente så et år i landarbeidet i [[Reichsarbeitsdienst]]. Senere hadde hun noen leilighetsarbeider i to år som sykepleiehjelper i SS-sanatoriet [[Heilanstalten Hohenlychen|Hohenlychen]], og forsøkte deretter flere ganger forgjeves å få opptak til utdannelsen som sykepleier. Så arbeidet hun i et meieri i  [[Fürstenberg/Havel|Fürstenberg]].

=== Vakt i konsentrasjonsleirer ===
Til tross for sin temmelig lave alder fikk Grese en rask karriere innen [[Schutzstaffel|SS]]-systemet. Hun begynte i [[Ravensbrück]] i juli 1942, der hun ble utdannet til ''SS-Aufseherin'', ’oppsynskvinne’, for tjeneste i konsentrasjonsleirer. Følgende år ble hun flyttet til [[Auschwitz]], der hun senere ble forfremmet til ''SS-Oberaufseherin'', med ansvar for ca 30&nbsp;000 kvinnelige internerte, for det meste polske og ungarske [[jøde]]r. I begynnelsen av 1945 tjenestegjorde hun igjen en tid i Ravensbrück, innen hun i mars kom til [[Bergen-Belsen]]. 
[[Fil:SS70th.jpg|thumb]]
Grese gjorde seg i sin tid som leirvakt skyldig i atskillige forbrytelser. Hun kunne skyte eller piske i hjel fanger uten åpenbar grunn.<ref>{{kilde www|url=http://www.ess.uwe.ac.uk/WCC/belsen5.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2016-02-08 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20140504231847/http://www.ess.uwe.ac.uk/WCC/belsen5.htm |arkivdato=2014-05-04 }}</ref> Hun avgjorde også hvem som skulle sendes til [[gasskammer]]et. I Auschwitz samarbeidet hun med SS-legen [[Josef Mengele]], mens hun i [[Bergen-Belsen]] stod under leirkommandanten [[Josef Kramer]]. Hun oppfant nye torturmetoder som hun med sadistisk interesse utsatte internerte for. Hun fikk av fangene tilnavnet ''hyenen fra Auschwitz'' («Hyäne von Auschwitz»).

Hun var kjent for et omhyggelig velpleid ytre, skreddersydde klær og overdreven bruk av parfyme, og noen trodde at en av grunnene til at enkelte arbeidsføre kvinner ble utvalgt til gasskamre eller eksperimenter var at de hadde klart å bevare en viss kvinnelig ynde trass i forholdene. 
[[Fil:Grese_Kramer.jpeg|thumb|Irma Grese og Josef Kramer i fangenskap i [[Celle (by)|Celle]] i august 1945.]]
Hun skal ha hatt flere SS-elskere i leirene. Etter at hun hadde tvunget en kirurg blant fangene til å utføre en ulovlig abort på henne, gav hun til kjenne at hun planla en karriere i filmindustrien etter krigen.

=== Arrestasjon ===
[[Fil:Irma Grese during Belsen Trial.jpg|thumb|Irma Grese (9) under rettssaken]]
Den 15. april 1945 ble KZ Bergen-Belsen befridd av britiske styrker, som der fant over 10&nbsp;000 døde og rundt 60&nbsp;000 overlevende. Irma Grese ble arrestert 17. april og fikk som de andre arresterte fra leirpersonalet oppgaven med å transportere alle likene og legge dem i massegraver. Den 17. mai ble Grese bragt til fengsel i [[Celle (by)|Celle]] og forble der til 17. november.

=== Rettergang ===
Hun ble tiltalt i september 1945 i [[Belsenprosessen|Belsenrettergangen]], under britisk militær ledelse, [[Lüneburg]]. Rettssaken varte i 53 dager, og omfattet et stort antall personer. Overlevende fanger vitnet detaljert mot henne og mot de øvrige.

Grese straffet fanger med hjelp av en ridepisk og hun var også ansvarlig for og delaktig i selektering av fanger til gasskamrene. Det fremkom at Grese ikke kun sendte syke, gamle og barn i døden. Hun kunne også velge ut arbeidsføre kvinner helt vilkårlig. Grese valgte også ut kvinner som skulle delta i medisinske eksperimenter, oftest ved inseminasjoner som ofte resulterte i døden.<ref>Time Magazine Report, datert 8. oktober 1945</ref> Vitner kunne også fortelle at Grese bandt sammen bena på en kvinne som skulle føde.<ref>Newsweek Report, datert 14. oktober 1945</ref> Hun benyttet også hunder når hun ville disiplinere fanger.

Grese forsvarte seg med at hun aldri hadde mishandlet fanger og at alt som ble sagt om henne i rettssaken var overdrevet.<ref>The London Times newspaper report. Dated: 16 October 1945</ref> Grese erkjente at hun kjente til at gasskamre fantes i Auschwitz, men at hun selv aldri sendte noen dit. I stedet hadde hun forsøkt å redde kvinner og barn fra døden i gasskammeret.<ref>The Scotsman newspaper report, datert 16. oktober 1945</ref>

Grese ble funnet skyldig i å begått forbrytelser mot menneskeheten og ble dømt til døden.<ref>{{Kilde www|url=https://www.historylearningsite.co.uk/world-war-two/holocaust-index/irma-grese/|tittel=Irma Grese|besøksdato=2021-03-01|språk=en-GB|verk=History Learning Site}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.historynet.com/nazi-angels-of-death.htm|tittel=Nazi Angels of Death|besøksdato=2021-03-01|dato=2020-10-21|fornavn=Claire Barrett|etternavn=October 21|etternavn2=2020|språk=en-US|verk=HistoryNet}}</ref> Hun ble hengt 13. desember 1945, 22 år gammel, av den engelske bøddel [[Albert Pierrepoint]]. Hun var den yngste kvinne som ble henrettet under britisk rettssystem på 1900-tallet. Ved samme anledning ble ti andre også henrettet, deriblant [[Josef Kramer]], [[Fritz Klein]], [[Elisabeth Volkenrath]] og [[Juana Bormann]].

Under rettssaken begynte pressen å kalle Grese ''the Beautiful Beast'', mens de kalte kommandant  Kramer ''the Beast of Belsen''. Av de 16 kvinnelige fangevokterne som ble anklaget, var hun en av tre kvinnelige vaktene som ble dømt til døden. Hun viste ikke anger.<ref name=":0">Kater, M. H. (2004). ''Hitler youth''. Harvard University Press, s. 70ff.</ref>