Redigerer Irene av Athen (avsnitt)

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Irene ble født i Athen en gang mellom 750 og 755; der var hun i slekt med den greske adelsslekten Sarantapechos. Hun ble tidlig foreldreløs. Hennes onkel, eller kanskje hennes nevø, Konstantin Sarantapechos, var [[patrisier]] og muligens [[strategos]] i ''[[theme]]''t Hellas mot slutten av 700-tallet. Hun ble gift med tronarvingen Leo IV den 3. november 769.<ref>Teofanes; Turtledove, Harry, red. & overs. (1982): [http://www.upenn.edu/pennpress/book/1938.html ''The Chronicle of Theophanes''], University of Pennsylvania Press , s 132</ref>

Det var keiser [[Konstantin V]] som i 770 valgte ut Irene som ektemake for sin sønn og samhersker [[Leo IV (keiser)|Leo IV]]. Det er mulig at dette skjedde under et [[brudeskue]], som var den gjengse metode for slike utvelgelser fram til 900-tallet. Et slikt brudeskue skjedde ved at kvalifiserte unge kvinner ble stilt til skue, én av dem ble valgt ut. Hvorfor akkurat Irene ble valgt er uklart, men de fleste historikere tror at det må ha vært for hennes skjønnhet.<ref>Byers, Paula K. et al, red. (2003): «Irene of Athens», ''Encyclopedia of World Biography'', 2. utg., '''8''', Gale, s. 135</ref>

=== Keiserlig gemalinne ===
Etter utvelgelsen ble Irene fraktet til Konstantinopel av Konstantin V. Hun ankom byen den 1. november 769. Forlovelsen mellom Irene og Leo fant sted den 3. november i palasskirken ''Theotokos tou Pharou'', «Pharos’ jomfru» (navngitt etter fyrtårnet som stod ved siden av palasset). En måned senere, den 17. desember, ble Irene kronet til keiserinne og viet til Leo IV i kirken til sankt Stefanus.<ref>Garland, Lynda (1998): ''Byzantine Empresses: Women and Power in Byzantium AD 527-1204'', Taylor and Francis, s. 74</ref>

Den 14. januar 771 fødte Irene en sønn, den framtidige keiser [[Konstantin VI]]. Da Konstantin V døde i september 771 mens han førte krig mot bulgarerne, ble han etterfulgt på tronen av Leo IV som da var tjuefem år gammel. En kvinnelig slektning av Irene – navnet hennes har gått tapt – ble giftet bort til den tidligere bulgarske herskeren [[Telerig av Bulgaria|Telerig]] en gang rundt 777, etter at han hadde flyktet til Konstantinopel og søkt asyl. Irene hadde også en nevø.<ref>Herrin (2001), s. 56, 70, 134.</ref>

Allerede da ekteskapet mellom Irene og Leo ble inngått led Leo av [[tuberkulose]], og da sønnen Konstantin var nyfødt, sørget barnets farfar Konstantin V for utnevne Leos to halvbrødre Nikeforos og Christopher til sine underkeisere ([[cæsar (tittel)|''cæsar'']]). Men i 776 utnevnte Leo sin egen sønn, Konstantin VI, til ''cæsar'' og erklærte ham som sin etterfølger. Ikke lenge etter ble det avslørt en sammensvergelse mot ham, men Leo valgte å ikke la de skyldige henrette. Mange av de som hadde deltatt i sammensvergelsen ble imidlertid forvist til [[Krim]]halvøya.<ref>Bury, J.B. (2015): ''A History of the Later Roman Empire''. Cambridge University Press. ISBN 9781108083188, s. 478</ref> Deretter begynte Leo å planlegge et angrep mot araberne i Syria, som han anså som en større trussel enn bulgarnre.<ref name="Bauer_388">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 388</ref>

Etter at Leo IV ble enekeiser ved farens død, viste det seg at han og Irene hadde avvikende religiøse overbevisninger. Keiser Leo var [[Ikonoklasme|ikonoklast]], og for ham var forekomsten av [[Ikon (kristendom)|ikoner]] ensbetydende med avgudsdyrkelse. Irene på sin side støttet den tradisjonelle bruken av ikoner i trosutøvelsen.<ref name="Miller_572"/> Disse divergerende oppfatningene skapte et anstrengt forhold dem imellom. I begynnelsen førte Leo en moderat politikk i spørsmålet om ikoner, men i august 780 ble politikken strammet inn, da en rekke folk i hoffet ble hardt straffet for å ære ikoner og hellige bilder. Det sies at han oppdaget ikoner skjult blant Irenes eiendeler, og at dette funnet førte til at han nektet å dele ekteseng med henne. Irene fikk kun ett barn, Konstantin VI, noe som har blitt brukt som støttepunkt for at historien om Leos ikonfunn hos hustruen medfører riktighet. Det er også mulig at Irene aktivt forsøkte å beskytte eller skjule motstandere av den ikonoklastiske politikken.<ref>Garland (1998), s. 74</ref>

=== Regent ===
[[Fil:GoldSolidusIrene797-802Constantinople.jpg|thumb|Solidus preget av Irene, 797–802, Konstantinopel.]]

Leo fikk aldri sendt sine tropper i slag. Han døde av heftig feber grunnet hans tuberkulose den 8. september 780. Han ble etterfulgt av sin ni år gamle sønn Konstantin, men ettersom sønnen var mindreårig ble hans mor Irene regent.

Hun ble umiddelbart konfrontert med en konspirasjon som forsøkte å gjøre Nikeforos, Leos halvbror, til keiser. Det var mange som mislikte å se en kvinne i en lederrolle. Nikeforos ledet et militært opprør sammen med mange mektige figurer. De ble beseiret, og deltagerne ble arrestert og forvist. Nikeforos og hans brødre ble tvunget til å bli ordinert som prester, en posisjon som diskvalifiserte dem fra verdslige stillinger.<ref name="Garland 1998, s. 75">Garland (1998), s. 75</ref>

I februar 781 gjorde Elpidios, guvernør av Sicilia, opprør med den hensikt å avsette henne og innsette Nikeforos som regent for Konstantin VI.<ref name="Garland_76">Garland (1998), s. 76</ref> Da Irene fikk høre om sammensvergelsen ble hun rasende og tilkalte Elpidios til Konstantinopel, noe han nektet. For å få ham til underkaste seg fikk hun hans hustru og sønner i den bysantinske hovedstaden arrestert, torturert og fengslet. Året etter sendte hun den bysantinske flåte til Sicilia som beseiret ham, men Elpidios flyktet til Afrika og søkte tilflukt hos de muslimske araberne.

At Østromerriket ble ledet av en kvinne vurderte [[Abbasidene|abbasidekalifen]] [[Al-Mahdi]] som en fatal svakhet. Han satte i gang et stort angrep inn i Anatolia. I 782 beordret Irene Michael Lachanodrakon, general under Konstantin V, til å angripe den arabiske hæren på den østlige fronten.<ref name="Garland_77">Garland (1998), s. 77</ref> Angrepet var en suksess, men Tatzates, strategos av theme Boukellarion i nord, begikk forræderi ved å skifte side sammen med sine menn. Det etterlot en stor provins i nord vidåpen for arabisk angrep. En stor muslimsk hær invaderte Anatolia sommeren 782. Lachanodrakon konfronterte araberne ved et sted kalt Darenos, men ble hardt beseiret, og tapte mellom 10 000 og 15 000 menn. Fienden nådde utkanten av Konstantinopel, og slo leir i Krysopolis, havnebyen tvers over vannet fra Konstantinopel. Det var ydmykende for Irene som ble tvunget til inngå en avtale hvor hun betalte en årlig tributt på 70 000 eller 90 000 dinarer for våpenhvile på tre år, foruten å gi dem 10 000 silkedrakter og skaffe forsyninger for arabernes tilbaketrekning. Michael Lachanodrakon, som var blant de mest fanatiske ikonoklastene under Konstantin V, ble degradert, og Irene forsøkte å få fjernet de eldre generalene fra de øverste militære posisjonene.<ref>Hollingsworth, Paul A. (1991): «Lachanodrakon, Michael», i: Kazhdan, Alexander: ''The Oxford Dictionary of Byzantium''. Oxford & New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-504652-8. p. 1168.</ref>

=== Kontakt med Frankerriket ===
Kanskje nettopp på grunn av arabernes angrep følte Irene behov for en sterk allianse. For å sikre sin posisjon begynte hun så tidlig som i 781 å søke diplomatisk kontakt med Frankerriket og pavedømmet i Roma. I 782 sendte hun to sendebud til Karl den store søkte hun en dynastisk forbindelse og foreslo at hennes elleve år gamle sønn Konstantin VI kunne gifte seg med en av frankerkongens mange døtre.

Karl den store oppfattet antagelig seg selv som likestilt med Østromerriket. Han kontrollerte Frankerriket og hadde kronet sin tredje sønn Pipin til konge av Italia og sin fjerde sønn [[Ludvig den fromme]] til konge av [[Aquitaine]]. Han hadde påtatt seg oppgaven å være paven og kristendommens høye beskytter. Han var uten tvil den mektigste kongen i Vest-Europa. En allianse mellom hans rike og Østromerriket ville skape en forent front mot den ekspanderende islamske trusselen.<ref name="Bauer_388"/>

Karl hadde også mange døtre som kunne fylle oppgaven som brud, og han gikk med å gifte sin tredje eldste datter Rotrude, som han hadde med sin tredje hustru Hildegard, til unge Konstantin VI. Hun var da åtte år gammel, og selv om forlovelsen ble inngått, skjedde det kun i navnet da begge barna ble hos sine foreldre.<ref name="Bauer_389">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', s. 389</ref> Irene gikk så langt som å sende en ambassadør til å undervise den frankiske prinsessen i gresk.

Teoretisk kunne ekteskapet ha blitt inngått da Rotrude ble tenåring og fruktbar, noe som var løselig definert på 700-tallet. Konstantin VI kunne ha krevd at hun ble sendt til ham i 787 da han var seksten og hun tretten. Det skjedde ikke. Irene føle at hennes posisjon var sikrere og fant ut at hun ikke lenger trengte en allianse med Frankerriket og brøt forlovelsen, noe som Karl den store oppfattet som en fornærmelse. Tvertimot var Frankerrikets voksende makt i Italia en trussel mot de gjenværende bysantinske enklavene der.<ref name="Bauer_389"/> Irene så ikke på Karl den store som konge av det kristne Vest-Europa, men isteden at hun holdt den høyeste kristne autoritet i den kjente verden. Hun brøt ikke bare forlovelsen til sønn, men nektet også å gi fra seg makten til sin sønn da han var gammel nok.<ref name="Bauer_389"/> I løpet av hennes tid som regent, kalt hun seg selv for samhersker, og mynter som ble preget hadde hennes bilde sammen med Konstantin VI plassert på den mindre viktige siden av mynten.<ref name="Garland 1998, s. 75"/> Isteden kalte hun seg keiserinne, og i denne posisjon innkalte hun til kirkemøte for avgjøre striden om de hellige bildene.<ref name="Bauer_389"/>

=== Avsluttet ikonoklasmen ===
[[Fil:Iren and Constantin2.jpg|thumb|Veggmaleri av Irene og hennes sønn Konstantin ved Det sjuende økumeniske konsil.]]

Irenes mest kjente handling var å avslutte politikken med [[ikonoklasme]] og tillate dyrkelse av ikoner igjen. Etter å ha valgt Tarasios, en av hennes egne forkjempere og hennes tidligere sekretær, som [[Den økumeniske patriark av Konstantinopel|patriark av Konstantinopel]] i 784, innkalte hun til to kirkemøter. Det første av disse, holdt i 786 i Konstantinopel, ble motarbeidet av tilhengerne av ikonoklasme. Det andre ble samlet i [[Nikea]] (dagens tyrkiske by [[İznik]]) i 787, opphevet formelt ikonoklasmen, og forente [[Den ortodokse kirke|den østlige kirke]] med den vestlige kirke i Roma (Se [[Andre konsil i Nikea|Det sjuende økumeniske konsil]]).<ref>Alexander (1915), s. 423</ref>

Mens det i stor grad bedret forholdet til pavedømmet i Roma, forhindret det ikke at det brøt ut krig med frankerne som tok over kontrollen av [[Istria]] og [[Benevento]] i 788. Til tross for denne tilbakegangen, var Irenes militære anstrengelser preget av en del suksess: i 782 klarte hennes general Staurakios å undertrykke slaverne på Balkan og la grunnlaget for den østromerske ekspansjonen i området. Likevel var hun stadig plaget av araberne, og i 782 og 798 måtte hun akseptere vilkårene til den respektive kalifene Al-Mahdi og [[Harun al-Rashid]].

Selv om pave Leo III aksepterte og godtok konklusjonen ved kirkemøtet i Nikea, var Karl den store mindre overbevist. Han fikk satt sammen sitt egen teologiske komite for studere rapporten fra Nikea og skrive en gjendrivelse. Denne, ''Libri Carolini'', ble sendt til Roma hvor paven tilsynelatende overså den. I Karls øyne var Irene ikke bare kvinne, tronraner, men også en som dyrket avgudsbilder.<ref name="Bauer_391"/>

=== Keiserinne ===

Pave [[Leo III]] ble kronet til «romersk keiser» på juledagen 800. Ettersom Irene var regent og en kvinne, var den østromerske keisertittelen ledig, slik paven og Karl den store forsto det. Som kvinne hadde hun intet lovlig krav på den bysantinske tronen.<ref name="Bauer_391"/> Imidlertid gjorde Karl intet krv på keisertronen i Konstantinopel, likevel følte Østromerriket sine posisjon som det sanne romerske keiserdømme truet og begynte å framheve sin overlegenhet og romerske identitet. Forholdene mellom de to rikene ble værende anstrengte. Det hevdes at Irene skal ha vurdert en ekteskapsallianse mellom seg selv og Karl den store, men i henhold til [[Theophanes bekjenneren]], den eneste som nevner dette, ble opplegget forpurret av [[Aetios]], en av hennes tilhengere ved hoffet.<ref>Garland (1998), s. 89</ref>

Da Konstantin ble myndig begynte han å bli rastløs under hennes uinnskrenkete styre. Et forsøk på fri seg selv med makt ble møtt og knust av keiserinnen, som forlangte at eden om troskap heretter skulle gjelde hennes navn alene. Misnøyen som dette førte til svulmet opp til åpen motstand i 790, og soldatene, ledet av hæren fra theme Armeniakon, utropte formelt Konstantin VI som enehersker. Hun hadde slitt med å holde på makten i tre år, men for mange menn i Konstantinopel mislikte hennes styre, og hun ble tvunget til å overlate sin autoritet til sin sønn.<ref name="Bauer_390">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', s. 390</ref>

Et hult skinn av vennskap ble opprettholdt mellom Konstantin og Irene. Hennes tittel som keiserinne ble bekreftet i 792, men de rivaliserende fraksjonene ble værende. Beklageligvis for Konstantins tilhengere, han viste seg å være, ordene til historikeren Susan Wise Bauer, «svak, sadistisk og inkompetent.»<ref name="Bauer_390"/> I 791 satte han i gang på det militær angrepet mot bulgarerne som hans bestefar hadde planlagt, og uten militær kunnskap ble han knusende beseiret. Han flyktet tilbake til Konstantinopel etter å mistet svært mange menn. Keisergarden i hovedstaden innså at de hadde gjort et feiltak og begynte å planlegge en sammensvergelse som ville plassere Konstantins onkel Nikeforos på tronen. Som sin far oppdaget Konstantin sammensvergelsen. Istedenfor å vise nåde fikk han alle fem av sine onkler arrestert. Nikeforos, som antagelig ikke hadde selv deltatt i sammensvergelsen, ble blindet ved at hans øyne ble stukket ut, og de fire andre onklene fikk tungene skåret av.<ref name="Bauer_390"/>

Deretter havnet han på nytt i konflikt med bulgarerne, som truet med å invadere [[Trakia]] om ikke Konstantin IV betalte tributt. Han sendte en fornærmende beskjed tilbake, og da den bulgarske hæren nærmet seg, mistet han motet. Han red ut og forhandlet med [[Kardam av Bulgaria|Kardam]] hvor han underkastet seg og ville betale tributt likevel. Denne ydmykelsen var for mye for den bysantinske hæren. Irene sammen med ledende menn og offiserer møttes. Det ble besluttet at Konstantin IV måtte fjernes.<ref name="Bauer_390"/> Da keiseren forlot [[At Meydani|Hippodrome]] i juni 797 oppdaget han palassets vakter nærme seg. Han forsto øyeblikkelig at de kom for å overmanne ham. Han løpt igjennom hovedstadens gater, ned til havnen og kom seg ombord en av sine krigsskip. Skipets kaptein var lojal til keiserinnen, og de førte ham tilbake til palasset hvor han ble stengt inne i purpurrommet hvor han ble født. Theophanes bekjenneren har fortalt at «rundt den niende timen ble han forferdelig og uhelbredelig med den hensikt å drepe ham.»<ref name="Bauer_391"/> Med den samme skjebnen som han selv hadde påført sine onkler, døde han av sine sår flere dager senere. En [[solformørkelse]] i slutten av august ble av enkelte tilskrevet Guds misnøye.<ref>[https://eclipse.gsfc.nasa.gov/SEsearch/SEsearchmap.php?Ecl=07970826 «Total Solar Eclipse of 797 August 26»], NASA Eclipse Web Site</ref>

Selv om det ofte er hevdet at som monark kalte Irene seg selv for ''[[basileus]]'' (βασιλεύς), «keiser», fram ''basilissa'' (βασίλισσα), «keiserinne», er det faktisk kun tre tilfeller hvor det er dokumentert at hun benyttet tittelen ''basileus'': to juridiske dokumenter hvor hun signert selv som «keiser av romerne» og en gullmynt preget av henne funnet på Sicilia som har tittelen ''basileus''. For det siste tilfellet er bokstavene på mynten av slik dårlig kvalitet at tilskrivelsen til Irene er problematisk. Hun benyttet uansett tittelen ''basilissa'' i alle andre dokumenter, mynter og segler.<ref>James, Liz (2009): «Men, Women, Eunuchs: Gender, Sex, and Power » i: Haldon, J., red.: ''A Social History of Byzantium'', ISBN 978-1-4051-3241-1, s. 45-46</ref>

=== Avsatt og død ===
[[Fil:Sarcofago Irene d'Atene.jpg|thumb|Sarkofagen til Irene i Konstantinopel.]]
I desember 800 ble Karl den store kronet til keiser i Roma av paven. For Irene var denne kroningen uten mening, men hun var ikke i en god posisjon for å forsvare seg selv som den sanne beskytter av den kristne tro og som garantist for sivilisasjon. Hennes styre hadde vært kaotisk, og i 802 ledet hennes finansminister [[Nikeforos I|Nikeforos]] et statskupp mot henne og fjernet henne fra tronen. Han tok selv tronen og Irene ble forvist til øya [[Lesbos]] og til å være innenfor et av de klostrene hun selv hadde bygget.<ref name="Bauer_394">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', s. 394</ref> Hun døde året etter.

Omtrent på samme tid tok Nikeforos kontakt med Karl den store for å foreslå en avtale om at byen [[Venezia]], som var styrt av lojale til Konstantinopel, ikke skulle okkuperes av frankere. Avtalen, ''Pax Nicephori'', lot Østromerriket beholde kontrollen over Venezia og dens viktige havn mot en sjenerøs årlig utbetaling til frankerkongen. Avtalen var mellom likestilte, men Nikeforos, i østromersk tradisjon, nektet å tiltale Karl den store for keiser.<ref name="Bauer_394"/>

En kvinnelig slektning av Irene, [[Theofano av Athens|Theofano]], ble i 807 valgt av keiser Nikeforos som brud for hans sønn og arving [[Staurakios]].<ref>Davids, Adelbert (2002): [https://books.google.no/books?id=Db9Z_BagLw8C&pg=PA209&lpg=PA209&dq=Theophano+of+Athens&source=bl&ots=g-3lCv0Cid&sig=tkrVgyxssQxpHCXdB0A91NHSTmE&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjp4LjhtYHcAhULGCwKHRYaBegQ6AEINzAC#v=onepage&q=Irene&f=false ''The Empress Theophano: Byzantium and the West at the Turn of the First Millennium''], Cambridge University Press, s. 112</ref>

Irenes innsats i å få stoppet ikonoklasmen og gjenopprette ikoner og klostre fikk [[Theodor Studites]] til å rose henne som en helgen av den ortodokse kirke,<ref>''Theodori Studitae Epistulae'', bind 2 (Berlin, 1992).</ref> men hun ble aldri helgenerklært. Påstanden om at hun ble helgenerklært er hovedsakelig fra vestlige kilder.<ref>Halkin, F., red.(1988): ''Vita Irenes'', «La vie de l'impératrice Sainte Irène», ''Analecta Bollandiana'', '''106''', s. 5–27; se også Treadgold, W.T. (1982): «The Unpublished Saint's Life of the Empress Irene», ''Byzantinische Forschungen'', '''7''', s. 237–251.</ref> Slike krav er ikke støttet av ''[[Menaion]]'', den offisielle liturgiske bok om ortodokse helgener, eller andre relevante bøker fra den ortodokse kirke.