Redigerer International Alliance of Women (avsnitt)

==Historie==
<!-- Utdyping/oppsplitting i arbeid: {{Hoved|Kvinnesaksbevegelsens historie}} -->
[[Fil:Carrie Chapman Catt.jpg|thumb|IAWs grunnlegger og første president [[Carrie Chapman Catt]], som også grunnla [[League of Women Voters]] i USA]]

===Bakgrunn og stiftelse===

Den borgerlige kvinne(saks)bevegelsen favnet fra 1800-tallet både mer konservative miljøer som gikk inn for større respekt for kvinner, men uten å gå inn for fulle statsborgerlige rettigheter, og mer liberale og progressive miljøer som var kjennetegnet av fokuset på kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, med særlig vekt på stemmerett, rett til utdanning og økonomisk likestilling. Ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble skillet mer uttalt. [[International Council of Women]] (ICW) hadde vært den ledende internasjonale kvinnesaksorganisasjonen siden etableringen i 1888, men vegret seg for å støtte kvinners stemmerett.

Frustrasjonen over ICWs konservative linje førte til at den progressive fløyen innen den borgerlige kvinne(saks)bevegelsen tok initiativ til å etablere Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen. Beslutningen om å etablere alliansen ble tatt i Washington D.C. i 1902.<ref>Jill Liddington, ''The Long Road to Greenham'', 1989, s. 37</ref> Alliansen ble formelt etablert i Berlin i 1904, under navnet Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (International Woman Suffrage Alliance; IWSA), og ble den mest sentrale internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett, og den ledende internasjonale kvinnesaksorganisasjonen i den borgerlig-liberale tradisjonen.[[File:Women from the Swedish National Association for Women's Suffrage (LKPR) Colorized by Julius Jääskeläinen.jpg|thumb|left|Svenske stemmerettsforkjempere (med [[studentlue]]r) foran IWSAs (nå IAWs) fane på stemmerettskonferansen i Stockholm i 1911. Gull og hvitt var den liberale eller borgerlige [[kvinnesak]]s- og stemmerettsbevegelsens farger, brukt av IWSA/IAW og dens medlemsorganisasjoner som [[Norsk Kvinnesaksforening]].]]

Ved etableringen av IWSA i Berlin var [[Fredrikke Marie Qvam]], nylig avgått leder for [[Norsk Kvinnesaksforening]] og leder i [[Landskvindestemmeretsforeningen]], til stede. NKF telegraferte til Qvam at foreningen ønsket å tegne medlemskap, men det endte med at Qvam i stedet tegnet medlemskap for sin egen organisasjon, på det tidspunktet, Landskvindestemmeretsforeningen. Etter at kampen for stemmerett ble vunnet i Norge ble Landskvindestemmeretsforeningen i økende grad en papirorganisasjon styrt av Qvam og en liten krets rundt henne. I 1937 overtok NKF formelt Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap, og NKF har siden selv ansett seg som en av IAWs stiftere, og som forvalter av tradisjonen etter Landskvindestemmeretsforeningen – som selv var en organisasjon som sprang ut av og hadde nære bånd til NKF.

===IWSA fra etableringen===
Alliansen hadde en klarere [[Progressivitet|progressiv]] og likestillingsorientert profil enn ICW, der kampen for stemmerett og politisk og juridisk likestilling stod sentralt. Alliansens første president var [[Carrie Chapman Catt]], som også grunnla [[League of Women Voters]] i USA. Ved siden av Catt fikk visepresident [[Millicent Fawcett]] stor innflytelse på den politiske retningen alliansen tok.
[[Fil:Millicent Fawcett.jpg|thumb|Den moderate [[suffragist]]en og liberale politikeren [[Millicent Fawcett]] var en toneangivende skikkelse i IWSA (senere IAW), og visepresident og medlem av det første styret. Hun var pragmatisk [[suffragist]] som kjempet for stemmerett gjennom lovreformer, og tok skarp avstand fra [[suffragette]]ne i hjemlandet, og sørget for at de ble nektet medlemskap i IWSA]]
[[Fil:Eva Kolstad.jpg|thumb|Den norske [[venstre]]politikeren og leder i [[Norsk Kvinnesaksforening]] [[Eva Kolstad]] var i flere tiår svært sentral i IAW og var styremedlem i flere perioder]]

Det ble senere holdt kongresser i bl.a. København (1906), Amsterdam (1908), London (1909) og Stockholm (1911). Ved organisasjonens kongresser var det gjennom det meste av 1900-tallet vanlig at vertslandets stats- eller regjeringssjef deltok. F.eks. deltok Indias statsminister [[Indira Gandhi]] ved kongressen i 1973.<ref>''Stavanger Aftenblad'' 1. desember 1973</ref> IWSA har utgitt tidsskriftene ''Jus Suffragii'' og ''International Women's News''.

I stemmerettskampanjen tilhørte IWSA den liberale tradisjonen som arbeidet for lovreformer, gjennom kontakt med ledende politikere, påvirket av [[Millicent Fawcett]]. Den etablerte liberale kvinnestemmerettsbevegelsen ble omtalt som [[suffragist]]er i engelskspråklige land. Alliansen tok avstand fra [[suffragette]]ne, en militant fløy i den britiske stemmerettskampen som var svært uglesett i den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen i Storbritannia, som mente de ødela for arbeidet for kvinners stemmerett gjennom sine metoder. Alliansens britiske medlemmer omtalte seg som «Law-Abiding Suffragists» for å markere distanse til suffragettene, og alliansens innflytelsesrike visepresident fra Storbritannia, den ledende britiske suffragistlederen [[Millicent Fawcett]], sørget for at kongressen i 1906 avslo søknad om medlemskap fra den radikale suffragetteorganisasjonen [[Women's Social and Political Union]].<ref>Liddington, s. 63</ref> Alliansen etablerte seg dermed tydelig som en del av den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen, som vektla konstruktivt samarbeid med myndighetene om reformer. I 1926 endret organisasjonen navn til International Alliance of Women for Suffrage and Equal Citizenship, og i 1946 ble navnet forkortet til bare International Alliance of Women.

I mellomkrigstiden var organisasjonen en av de tre store internasjonale «borgerlige» kvinne(saks)organisasjonene, ved siden av [[International Council of Women]] (ICW) og [[Internasjonal kvinneliga for fred og frihet]] (IKFF). Av disse var IWSA (IAW) mer progressiv og likestillingsorientert enn ICW, med likestilte politiske rettigheter som hovedsak. IWSA var samtidig relativt mer konservativ enn IKFF, med et klart liberalt tyngdepunkt. IAW var tradisjonelt dominert av velutdannede kvinner fra borgerskapet. Organisasjonens medlemmer var ofte tilknyttet liberale partier og bevegelser, men noen var også progressive konservative eller liberalkonservative. Organisasjonen ser tradisjonelt på kontakten med ledende politikere, regjeringer og siden også internasjonale organisasjoner som den mest effektive måten å arbeide for likestilling. IAW var dermed preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene». Samtidig gjorde IAW krav på å være den internasjonale organisasjonen som snakket for alle kvinner.<ref name=Gerdov/>

For IAW er det liberale demokratiet en selvsagt forutsetning for bevegelsens arbeid; «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program» het det i IAWs tidsskrift ''International Women's News'' i 1946.<ref name=Gerdov/> IAW står i en liberal internasjonalistisk tradisjon, og slutten på andre verdenskrig markerte begynnelsen på en periode med et sterkt internasjonalt engasjement, spesielt i utviklingsland, under ledelse av den daværende presidenten, [[Hanna Rydh]] fra Sverige. Dette var delvis motivert av et ønske om å demme opp for kommunismen: «Det var oss eller kommunistene som ville organisere [kvinnene i] Midtøsten» skrev IAWs andre president [[Margery Corbett Ashby]].<ref name=Gerdov>{{cite journal |last1=Gerdov |first1=Christian |title=The ‘World-Embracing’ Hanna Rydh: An International Feminist (c. 1945–1964) |journal=NORA: Nordic Journal of Feminist and Gender Research |date=2022 |volume=30 |issue=1 |pages=7–19 |doi=10.1080/08038740.2021.1987981}}</ref> Under den kalde krigen var IAW dermed klart provestlig.<ref name=Haan>Francisca de Haan, ''Rosa Manus (1881–1942)'', s. 17, Brill, 2016, ISBN 9789004333185</ref>

Den norske [[Landskvindestemmeretsforeningen]] var blant organisasjonene som deltok i etableringen av IAW i 1904, og [[Norsk Kvinnesaksforening]] (NKF) arvet Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap i 1937. NKF har vært representert i IAWs internasjonale styre med NKF-lederne [[Margarete Bonnevie]], [[Eva Kolstad]], [[Karin M. Bruzelius]] og [[Margunn Bjørnholt]]. Eva Kolstad var svært aktiv i IAW fra hun ble styremedlem i 1949 og frem til hun ble likestillingsombud i Norge i 1978, og som følge av engasjementet i IAW ble hun også valgt til [[FNs kvinnekommisjon]] (der hun ble nestleder) av statspartene etter å ha blitt nominert som felles kandidat av regjeringene i de nordiske landene.<ref>[http://kvinnesak.no/nkf-ledere/eva-kolstad/ Eva Kolstad]</ref>

Selv om alliansen oppstod som den liberale og progressive grenen av den borgerlige kvinnebevegelsen kan alliansens vekt på politisk og juridisk likestilling på et liberaldemokratisk grunnlag og informert av et menneskerettsperspektiv i moderne tid og i en feministisk kontekst forstås som et relativt konservativt ståsted sammenlignet med senere (radikale) kvinnebevegelser. Menneskerettsparadigmet som tidlig ble viktig for IAW ble også under den kalde krigen betraktet som ganske borgerlig, sett fra venstresidens ståsted. En studiebok utgitt av AKPs kvinneutvalg omtalte f.eks. IAWs norske medlem NKF som del av den borgerlige (og mer spesifikt borgerlig-liberale og borgerlig-progressive) feminismen og uttalte at «kvinnesaksbevegelsen har hele tida gått hånd i hånd med den borgerlig-liberale bevegelsen forøvrig og den har gjennomgått akkurat den samme utviklinga fra progressiv kamp til reaksjon».<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1975 | tittel = Reis kampen blant arbeiderkvinnene | isbn = 8270941115 | utgivelsessted = | forlag = Oktober | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052308041 | side =78–79 }}</ref> IAW har også i sine arbeidsmetoder og organisasjonskultur vært preget av en konservativ stil, og vekten på konstruktivt samarbeid med myndigheter og internasjonale organisasjoner. Sentralstyremedlem i IAWs norske medlem NKF [[Aud Trætteberg]] oppsummerte i 1980 NKFs profil på denne måten:

{{Sitat|Det er kvinnesaksforeningen som representerer kontinuiteten i arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. Vi har vært med i snart hundre år, og sitter inne med en bredere erfaring enn de nye kvinneorganisasjonene. Vi arbeider mer i det stille. De store aksjoner er ikke vår hovedarbeidsform [...] vi tror på langsiktig påvirkning gjennom kanaler som skole, arbeids- og næringsliv [...] [vi] snakker [ikke] så mye [om] feminisme i [vår] forening. Vi synes det blir for mye dyrking av det kvinnelige, en slags forherligelse av det ene kjønnet som kan skape unødige motsetningsforhold til menn. Vi legger oss på en mer moderat linje, vi forsøker heller å skaffe oss reell innflytelse. [...] mange av våre medlemmer sitter i viktige stillinger hvor de kan gjøre en innsats for kvinnesaken [...] vi er partipolitisk uavhengige, og samler medlemmer fra Høyre til SV. Det ekstremt radikale eller konservative finner man ikke i kvinnesaksforeningen. Vi er enige i de fleste saker som angår kvinner, det generelt politiske lar vi ligge.|[[Aud Trætteberg]]<ref name=Trætteberg1980>{{ Kilde bok | dato = 1980-03-08 | tittel = Adresseavisen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_adresseavisen_null_null_19800308_214_58_1?page=11 | side = 13 }}</ref>}}