Redigerer Interkontinentalt ballistisk missil (avsnitt)

== Historie ==

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:A9 A10 (3D-cutoff).jpg|miniatyr|293x293pk|3D-modell av A9/A10 raketten.]]
Det første praktiske designet for en rakett med interkontinental rekkevidde stammer fra Tyskland sitt rakett program under Andre verdenskrig. Programmet skapte [[V2|V-2 raketten]], en kortdistanse rakett drevet av flytende drivstoff, designet av [[Wernher von Braun|Werner von Braun]]. Raketten ble, fra midten av 1944 til mars 1945, brukt til å bombe britiske og belgiske byer, hovedsakelig [[London]] og [[Antwerpen]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=V-2|url=https://snl.no/V-2|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2023-01-25|besøksdato=2023-12-21|språk=no|fornavn=Yngve|etternavn=Jarslett}}</ref>

Et produkt av programmet var et prosjekt kalt ''Projekt Amerika,'' hvor designteamet til von Braun forsøkte å utvikle et rakettsystem med nok rekkevidde til å nå Nord-Amerika. Prosjektet skapte et hypotetisk interkontinentalt missil kalt A9/A10, som bestod av to raketter kalt Aggregat 9, og Aggregat 10. Missilet ble initialt designet for å bli styrt via radio, men etter tvil rundt presisjonen til dette over lengre distanser enn 5,000 km, ble det designet for å bli styrt av en pilot.<ref>{{Kilde www|url=http://www.astronautix.com/a/a9a10.html|tittel=A9/A10|besøksdato=2023-12-21|verk=www.astronautix.com}}</ref>

Mot slutten av 1944 ble det konstruert stativ for å teste rakettmotoren til A10 raketten. Og mellom januar og februar 1945 ble A9 raketten testet flere ganger. Til tross for dette ble aldri A9/10 missilet testet i sin helhet, sannsynligvis på grunn av krigens slutt.<ref>{{Kilde www|url=http://www.astronautix.com/a/a9a10.html|tittel=A9/A10|besøksdato=2023-12-21|verk=www.astronautix.com}}</ref> Designteamet til von Braun designet andre konsept raketter i tillegg til A9/A10 raketten. Den såkalte ''Japan Rakete'' (Japan raketten), var designet som første trinnet i en hypotetisk tre-trinns rakett med nok rekkevidde til å nå Asia.<ref>{{Kilde www|url=http://www.astronautix.com/a/a9a10a11.html|tittel=A9/A10/A11|besøksdato=2023-12-21|verk=www.astronautix.com}}</ref>

=== Den kalde krigen ===
[[Fil:R-7 (7A) misil.svg|miniatyr|365x365pk|R-7 Semyorka ]]
Det var under den Kalde krigen at interkontinentale ballistiske missiler først ble utviklet, og tatt i bruk. Etter Andre verdenskrig begynte USA og Sovjetunionen å forske på, og forbedre tyske raketter, hovedsakelig V-2 raketten. I USA startet hver forsvarsgren med sitt eget rakettprogram, noe som var mindre effektiv enn forskningen til Sovjetunionen, som var sentralisert. I USA gikk utviklingen av et interkontinentalt missil sakte. Dette var på grunn av at luftforsvaret 

==== Sovjetunionen ====
Begynnelsen av rakettforskningen i Sovjetunionen fokuserte på kortdistanse missiler som kunne treffe mål i Europa, men dette fokuset ble endret i 1953, når [[Sergej Koroljov|Sergej Korolijov]] ble instruert til å begynne utviklingen av et interkontinentalt ballistisk missil. Med store mengder finansiering, utviklet han R-7 Semyorka missilet, på relativt kort tid. Den første testen av missilet fant sted 15. mai 1957, men endte i at det styrtet 400 km unna. Den første suksessfulle testen ble gjennomført 21. august 1957, hvor missilet fløy over 6,000 km, og ble verdens første interkontinentale ballistiske missil.<ref>{{Kilde www|url=https://history.nasa.gov/SP-4408pt1.pdf|tittel=Challenge to Apollo: The Soviet Union and the Space Race, 1945 - 1974|besøksdato=2023-12-21|forfattere=Asif. A Siddiqi|dato=2000}}</ref> 9. februar 1959 ble de første missil-enhetene operative ved [[Plesetsk]].

[[Fil:Semyorka Rocket R7 by Sergei Korolyov in VDNH Ostankino RAF0540.jpg|miniatyr|Den Sovjetiske R-7 Semyorkaraketten på utstilling i Plesetsk i [[Russlands geografi|Russland]]. Semyorkaraketten var verdens første interkontinentale ballistiske missil.]]

[[Sovjetunionen]] var tidlig i utvikling og fokuserte på missiler som kunne angripe europeiske mål. Dette endret seg i 1953 da [[Sergej Koroljov]] ble sjef for det sovjetiske missil- og romprogram, han fikk i oppdrag å starte utviklingen av et interkontinentalt missil som kunne bære og levere termonukleære [[stridshode]]r til USA. Missilprogrammet fikk mye finansiering og dermed ble den første ICBMen utviklet raskt, R-7 Semyorka. Den første oppskytningen fant sted 15. mai 1957, men missilet styrtet kort etter oppskytning. Den første vellykkede testen var 21. august 1957. Det fløy over {{nowrap|6 000 km}} og ble verdens første interkontinentale ballistiske missil. Den første strategiske missilenheten ble tatt i bruk den 9. februar 1959 i [[Plesetsk kosmodrom|Plesetsk]] i nordvest [[Russlands geografi|Russland]]. R-7 ville senere også skyte opp den første satellitten, Sputnik, i bane rundt jorden og få [[Jurij Gagarin]] opp i [[Verdensrommet]]. 

[[Fil:Atlas-B ICBM.jpg|venstre|miniatyr|Oppskytning av et Atlas-B missil]]

[[USA]] begynte med ICBM-forskning i 1946 med RTV-A-2 Hiroc-prosjektet. Men finansieringen ble kuttet etter bare tre vellykkede oppskytninger i 1948 og med en enorm luftoverlegeenhet, tok ikke USAs [[Militærvesen|forsvar]] rakettforskningen på alvor siden de hadde troen på at hvis det skulle bli [[krig]] ville bombefly kunne slippe atombomber. Dette endret seg i 1953 med at [[Sovjetunionen]] testet det første missilet og termonukleære våpen, men det var ikke før i 1954 at Atlas-missilprogrammet ble gitt den høyeste nasjonale prioriteten. Atlasmissilet ble testet den 11. juni 1957, men missilet eksploderte noen sekunder etter oppskytning. Den første vellykkede flyvningen av et Atlas-missil med full rekkevidde skjedde 28. november 1958. Atlasmissilet ble utstyrt med termonukleære våpen og satt ut på [[Vandenberg Air Force Base|Vandenberg basen]] i USA. Både [[R-7 Semyorka]]- og Atlasmissilene krevde et digert anlegg for å kunne bli skutt opp noe som gjorde dem til sårbare mål.

Disse tidlige ICBM-ene danner også grunnlaget for mange romstartsystemer. Eksempler inkluderer R-7 Semyorka, [[Atlas (rakett)|Atlas]], [[PGM-11 Redstone|Redstone]], [[Titan (rakett)|Titan]] og [[Proton (rakett)|Proton]], som ble avledet fra tidligere ICBM-er, men aldri utplassert som en ICBM. [[Dwight D. Eisenhower|Eisenhower]]-administrasjonen støttet utviklingen av missiler som brukte fast brennstoff slik som LGM-30 Minuteman, Polaris og Skyboltmissilene. Moderne ICBM-er har en tendens til å være mindre enn sine forgjengere, på grunn av økt nøyaktighet og mindre og lettere [[stridshode]]r, og bruk av fast drivstoff. Det [[Vesten|vestlige]] synet på distribusjonen av disse systemene ble styrt av den strategiske teorien om [[garantert gjensidig ødeleggelse]] eller ''Mutally Assured Destruction'' (MAD) som innebærer at hvis de to motstridende landene skulle angripe hverandre ville det ha ført til en garantert ødeleggelse for både angriperen og forsvareren.

På 1950 og 1960-tallet begynte utviklingen av anti-ballistiske missilsystemer av både USA og Sovjetunionen. Disse systemene ble begrenset i 1972 av [[ABM-avtalen|ABM-traktaten]]. Den første vellykkede ABM-testen ble utført av [[Sovjetunionen]] i 1961, som senere i 1972 implementerte et fullt operativt forsvarssystem av ABM-installasjoner rundt [[Moskva]].

[[SALT-avtalene|SALT-avtalen]] fra 1972 kuttet antallet av eksisterende landbaserte ICBM-er i både [[USA]] og [[Sovjetunionen]] og tillot nye missiler å bli plassert i atomubåter, dette ble en viktig strategisk ressurs fordi missilene kunne bli fraktet nært fiendelandet. Men dette var bare mulig hvis et likt antall landbaserte missiler ble demontert. Etterfølgende samtaler, kalt [[SALT-avtalene|SALT]] II, ble holdt fra 1972 til 1979 og klarte faktisk å redusere antall atomvåpen som USA og Sovjetunionen hadde i beredskapslager. SALT II ble aldri ratifisert av USAs senat, men vilkårene ble likevel respektert av begge parter fram til 1986 da [[Ronald Reagan|Reagan]]-administrasjonen trakk seg tilbake etter å ha anklaget [[Sovjetunionen]] for å bryte pakten.

[[Kina]] utviklet en liten [[Kjernekraft|atomenergibeskyttelse]] gjennom sin egen kalde krig etter en ideologisk splittelse med [[Sovjetunionen]] fra begynnelsen av 1960-tallet. Etter å ha testet et  [[Kjernefysiske våpen|atomvåpen]] i 1964, fortsatte de å utvikle ulike [[stridshode]]r og [[missil]]er. Fra begynnelsen av 1970-tallet ble Dongfeng-5 utviklet og plassert på mobile utskytningsramper. DF-5 har en rekkevidde på {{nowrap|12 000}} til {{nowrap|15 000 km}} og hadde den lengste rekkevidden da det ble plassert i missil-siloer på 80-tallet.

=== Etter den kalde krigen (1991-2000) ===
I 1991 kom [[USA]] og [[Sovjetunionen]] til enighet i [[Start-avtalene|START]] I-traktaten om å redusere deres landbaserte missiler og antall stridshoder.
[[Fil:Topol-M ICBM, 2010.jpg|miniatyr|Topol-M missiler utstyrt på lastebiler under seiersparaden i Moskva i 2010]]
Fra og med 2016 har alle de fem nasjonene med faste plasser i FNs sikkerhetsråd operative langdistanse ballistiske missilsystemer; Russland, USA og Kina har også landbaserte ICBM-er (de amerikanske missiler er silo-baserte, mens [[Kina]] og [[Russland]] har både silo og road-mobile ([[DF-3A|DF-31]], [[RT-2UTTH Topol M|RT-2PM2]] [[RT-2UTTH Topol M|Topol-M-missiler]]).

[[Israel]] antas å ha et interkontinentalt missil kalt Jericho III, som gikk inn i tjeneste i 2008, en oppgradert versjon er i utvikling. Missilene er plassert på lastebiler slik som den russiske [[RT-2UTTH Topol M|RT-2U TTH Topol-M.]]

[[India]] har testet et interkontinentalt missil kalt [[Agni-VI|Agni V]] med en rekkevidde på mer enn {{nowrap|5 000 kilometer}}. Den 19. april 2012 kunne India stolt erklærte seg selv som en atommakt, men [[Agni-VI|Agni V]]-missilet regnes å ha en mye større rekkevidde enn det landet sier. Det vises seg at missilets faktiske rekkevidde er på over {{nowrap|8 000 km}}. Det spekuleres i om India har løyet om rekkevidden for å ikke skape internasjonal spenning og bekymring.

I 2012 var det spekulasjoner om at Nord-Korea prøver å utvikle et missil kraftig nok til å nå hvor som helst i verden. Nord-Korea satte en satellitt i verdensrommet den 12. desember 2012 ved hjelp av den 32 meter lange Unha-3 raketten. USA hevdet at oppskytningen av satellitten faktisk var en måte å teste et interkontinentalt missil på. I begynnelsen av juli 2017 hevdet Nord-Korea at de for første gang hadde testet en vellykket ICBM som var i stand til å nå hvor som helst i verden.