Redigerer Insulin (avsnitt)

== Oppdagelse og karakterisering ==
{{refforbedreavsnitt}}
I 1869 studerte den tyske medisinstudenten [[Paul Langerhans]] strukturen av [[bukspyttkjertel]]en gjennom et nytt [[mikroskop]] da han la merke til noen tidligere uidentifiserte [[celle]]r spredt rundt i [[kjertel]]vevet. Funksjonen til disse små klumpene med celler, senere kjent som de ''[[Langerhanske øyer]]'', var ukjent, men [[Edouard Laguesse]] argumenterte for at de utskilte et [[sekret]] som var med å regulere [[fordøyelse]]n.

I 1889 fjernet den tyske legen [[Oscar Minkowski]] bukspyttkjertelen fra en frisk [[tamhund|hund]] for å påvise denne antatte rollen i fordøyelsen. Flere dager etter at hundens bukspyttkjertel var fjernet, oppdaget [[Bernardo Houssay]], Minkowskis dyrepasser, en [[fluer|fluesverm]] som ernærte seg på hundens [[urin]]. Ved nærmere undersøkelse fant de ut at hunden utskilte [[glykosuri|sukker i urinen]], og påviste for første gang sammenhengen mellom bukspyttkjertelen og [[diabetes mellitus]]. I 1901 ble et nytt viktig steg tatt av [[Eugene Opie]] da han tydelig viste at ''Diabetes mellitus… er forårsaket av ødeleggelse av de Langerhanske øyer og opptrer kun når disse legemene er delvis eller helt ødelagt.'' Før dette var båndet mellom bukspyttkjertelen og diabetes åpenbar, men ikke øyenes konkrete egenskaper.

I løpet av de neste to tiårene ble flere forsøk gjort på å isolere sekretet fra øyene som et mulig behandlingsmiddel. I 1906 lyktes [[Georg Ludwig Zuelzer]] delvis i å behandle hunder med bukspyttkjertel[[ekstrakt]], men fikk dessverre ikke fullført arbeidet sitt. Mellom 1911 og 1912 eksperimenterte [[E.L. Scott]] ved [[University of Chicago]] med vandige bukspyttkjertelekstrakter og merket seg ''en svak nedgang i [[glykosuri]]en'', men klarte ikke overbevise sine overordnede og forskningen ble skrinlagt. [[Israel Kleiner]] viste lignende effekter ved [[Rockefeller University]] i 1919, men han ble avbrutt av [[første verdenskrig]] og kunne ikke returnere til arbeidet sitt. Fysiologiprofessor [[Nicolae Paulescu]] ved [[Romanian School of Medicine]] publiserte lignende arbeid i 1921 som var utført i [[Frankrike]], og rumenerne har siden den gang hevdet at han var den rettmessige oppdageren.

Den praktiske [[ekstraksjon]]en av insulin er imidlertid tilskrevet en kanadiske forskergruppe ved [[University of Toronto]] i Canada. I oktober 1920 leste kanadiske [[Frederick Banting]] en av Minkowskis [[publikasjon]]er og konkluderte med at det svært sterke fordøyelsessekretet som Minkowski opprinnelig studerte nedbrøt selve sekretet og umuliggjorde en vellykket ekstraksjon. Han skriblet et notat til seg selv; ''Underbind hundens bykspyttkjertelganger. Hold hunden i live til kjertelvevet nedbrytes og øyene er igjen. Prøv å isolere det indre sekretet av disse for å behandle glykosuri.''

Han reiste til [[Toronto]], Canada for å møte [[John James Richard Macleod|J.J.R. Macleod]], som ikke var særlig imponert over ideen. Likevel tildelte han Banting et laboratorium ved universitetet og 10 hunder, samt assistenten [[Charles Best]], mens han selv dro på ferie sommeren 1921. Med bakgrunn i den omtalte ideen klarte Banting og Best å holde liv i en av hundene hele sommeren. Metoden fungerte ved å binde et [[Ligatur (medisin)|ligatur]] (knute av hyssing eller [[gut]]) rundt bykspyttkjertelgangene, og ved undersøkelse etter flere uker hadde bykspyttkjertelvevet dødd og blitt [[absorpsjon|absorbert]] av [[immunforsvar|immunsystemet]], mens tusener av øyer var igjen. De isolerte [[protein]]et fra disse øyene og fikk det de kalte ''isletin''.

Macleod så verdien av forskningen da han kom tilbake fra Europa, men krevde en gjentakelse av forsøket for å vise at metoden faktisk virket. Flere uker senere var det andre forsøket også en klar suksess, og han hjalp dem å publisere resultatene privat i Toronto november samme år. De trengte imidlertid 6 uker på å ekstrahere ''isletinet'', noe som forsinket utprøvingen drastisk. Banting foreslo at de skulle prøve å bruke bukspyttkjertel fra [[drøvtyggere|kalvefoster]], som ikke hadde utviklet fordøyelseskjertler, og han ble lettet da han så at denne metoden virket bra. Da forsyningsproblemet var løst, gjenstod den store oppgaven å renfremstille proteinet. I desember 1921 inviterte Macleod den utmerkede [[biokjemi]]keren [[James Collip]] for å hjelpe med denne oppgaven, og innen en måned mente han de var klare til utprøving.

11. januar 1922 ble den første [[injeksjon]]en med insulin gitt til [[Leonard Thompson]], en 14-årig gutt med [[diabetes mellitus|diabetes]]. Uheldigvis var ekstraktet så urent at han fikk en alvorlig [[allergisk reaksjon]], og videre injeksjoner ble avlyst. De neste 12 dagene arbeidet Collip dag og natt for å forbedre ekstraktet, og en ny dose ble injisert 23. januar. Denne var helt vellykket idet både åpenbare [[bivirkning]]er uteble, og [[symptom]]ene på diabetes forsvant. Imidlertid samarbeidet Banting og Best dårlig med Collip da de anså ham for å mele sin egen kake, og Collip forlot snart arenaen.

I løpet av våren 1922 klarte Best å forbedre teknikkene slik at store mengder insulin kunne ekstraheres ved behov, men ekstraktet var fortsatt urent. De hadde imidlertid blitt kontaktet av [[legemiddelselskap]]et [[Eli Lilly and Company|Eli Lilly]] med tilbud om hjelp etter sine første publikasjoner i 1921, og i april 1922 takket de ja til dette. I november gjorde Eli Lilly et større gjennombrudd og var da i stand til å produsere store mengder høyrent insulin. Insulin ble tilgjengelig for salg kort tid etter.

For dette forskningsgjennombruddet ble Macleod og Banting tildelt [[nobelprisen i fysiologi eller medisin]] i 1923. Banting ble tydelig fornærmet over at Best ikke var nevnt og delte halve prisen sin med ham, og MacLeod delte straks noe av sin pris med Collip.

Den nøyaktige sekvensen av [[aminosyre]]r i insulinmolekylet, den såkalte [[primærstruktur]]en, ble påvist av den britiske [[molekylærbiologi|molekylærbiologen]] [[Frederick Sanger]]. Det var den første primærstrukturen av et protein som var blitt fullstendig bestemt.{{sfn | Rang | 2012 | p=372}}{{sfn | Rang | 2003 | p=}} For dette ble han tildelt [[nobelprisen i kjemi]] 1958. Etter tredve års arbeid påviste [[Dorothy Crowfoot Hodgkin]] [[romstruktur]]en av molekylet i 1967 ved hjelp av [[røntgendiffraksjon]]sstudier. Hun ble også tildelt nobelprisen i kjemi.