Redigerer Innsatsrettferdiggjøring (avsnitt)

==Teoretisk bakgrunn==
Teorien om [[kognitiv dissonans]]<ref>Festinger, L. (1957). ''Cognitive dissonance''. Stanford, California: Stanford University Press.</ref> foreslår at  en uoverstemmelse mellom våre tanker, holdninger eller atferd produserer et psykologisk ubehag (dissonans) som vi er motivert til å redusere. Med dette utgangspunktet dannet Aronson og Mills<ref> Aronson, E., & Mills, J. (1959). The effect of severity of initiation on liking for a group. ''Journal of Abnormal and Social Psychology'', ''59'', 177-181.</ref> en [[hypotese]] om at desto mer innsats man gir for å oppnå noe, jo mer vil man verdsette det man oppnår. Forskerne predikerte at dissonans oppstår når individer opplever at målet de oppnådde ikke var verdt innsatsen de måtte gi for å oppnå det. I studien ble frivillige kvinnelige studenter vervet til å delta i en gruppediskusjon om [[psykologi]] og sex. De ble fortalt at de måtte bestå en «pinlighetstest» for å kvalifisere til gruppediskusjonen, da det viste seg at de som blir pinlig berørt av seksuelle temaer ikke engasjerer seg i diskusjonen. Studien anvendte et mellomgruppe-design og deltagerne ble tilfeldig fordelt i tre grupper. I den milde-betingelsen måtte ord relatert til sex leses høyt. I den vanskelige betingelsen måtte seksuelt eksplisitte ord leses høyt. Kontrollgruppen slapp pinlighetstesten. Studiens egentlige formål var å undersøke forholdet mellom vanskelighetsgrad i opptakskrav for å oppnå gruppemedlemskap, og behag for oppnådd gruppemedlemskap. Deltagerne ble fortalt at for å unngå at noen skal bli pinlig berørt, skal diskusjonen foregå over et intercom system. Gruppediskusjonen som påfølger pinlighetstesten var svært kjedelig og uinteressant. I tillegg ble deltagerne på forhånd fortalt at diskusjonen allerede er i gang vedrørende en bok medlemmene tidligere har lest. Deltagerne ble derfor rådet til å lytte til diskusjonen og heller delta aktivt på neste møte. Når diskusjonen var over ble deltagerne bedt om å svare på hvor godt de likte diskusjonen og de andre medlemmene.
Funnene støttet hypotesen. Resultatene demonstrerte tydelig at deltagerne i den vanskelige betingelsen verdsatte diskusjonen og medlemmene bedre, sammenlignet med deltagerne i mild- og kontrollbetingelsen. Årsaken er at individene i den vanskelige betingelsen reduserte disonnansen de opplevde ved å overbevise seg selv om hvor godt de likte gruppemedlemskapet og de andre medlemmene.