Redigerer Ingeborg Bachmann (avsnitt)

== Liv og virke ==
Ingeborg Bachmann var rektoren Mathias Bachmann og Olga Haas' førstefødte. Allerede fra ung alder skrev hun musikk og dikt, og hadde opprinnelig til hensikt å slå inn på en løpebane som musiker. 

Bachmann studerte [[filosofi]], [[psykologi]], [[germanistikk]] og [[rettsvitenskap]] ved universitetene i [[Innsbruck]], [[Graz]] og [[Wien]], og avsluttet studiene med å ta [[doktorgrad]]en på den kritiske mottakelsen av [[Eksistensialisme|eksistensialfilosofien]] til den tyske filosofen [[Martin Heidegger]].<ref>{{Kilde www |url=http://www.univie.ac.at/ubwdb/data/nkn/m001/z004/h061/d0036054.gif |tittel=Katalogkort i  ''Universitätsbibliothek Wien'' |besøksdato=2016-08-05 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131017161526/http://www.univie.ac.at/ubwdb/data/nkn/m001/z004/h061/d0036054.gif |arkivdato=2013-10-17 |url-status=død }}</ref><ref>{{Cite book|last=Brinker-Gabler |first=Gisela |author2=Zisselsberger, Markus |title=If We Had the Word: Ingeborg Bachmann Views and Reviews |url=https://archive.org/details/isbn_9781572411302 |year=2004 |publisher=Ariadne Press |location=Riverside, CA, USA |isbn=978-1-57241-130-2 |pages=[https://archive.org/details/isbn_9781572411302/page/2 2]}}</ref> På slutten av 1940-årene hadde hun et kjærlighetsforhold med den langt eldre essayisten og litteraturkritikeren Hans Weigel.<ref>[http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-58656909.html ''Du bist Wüste und Meer''] [[Der Spiegel]] 32/2008</ref>

Novellen ''Die Fähre'' (= Fergen), som sto på trykk i ''Kärntner Illustrierte'' i 1946, er Bachmanns første publikasjon.<ref>''Kärntner Illustrierte'': [http://www.onb.ac.at/oe-literaturzeitschriften/Kaerntner_Illustrierte/Kaerntner_Illustrierte_gestaltung.htm ''Abb. 4: Die erste Veröffentlichung von Ingeborg Bachmann, die Kurzerzählung: «Die Fähre»'']</ref> I studieårene ble hun kjent med [[Paul Celan]], Ilse Aichinger og Klaus Demus.

I 1946 hadde hun sin første høytlesing i [[Gruppe 47]] og foretok den første reisen til Italia. For diktsamlingen ''Die gestundete Zeit'' fikk hun i 1953 Gruppe 47s litteraturpris. Fra sensommeren samme år bodde hun i Italia: [[Ischia]], [[Napoli]] og til slutt [[Roma]]. 

I august 1954 ble hun hovedoppslag i det tyske [[ukeblad]]et ''[[Der Spiegel]]'' og ble med ett kjent for et bredere publikum.<ref>[http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-21111927.html ''GEDICHTE AUS DEM DEUTSCHEN GHETTO], [[Spiegel]]'' 34/1954</ref><ref>[http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-28957234.html ''Stenogramm der Zeit''], Der Spiegel 34/1954</ref>

De følgende årene skrev hun dikt, [[essay]]s, [[libretto|operalibretti]] og noveller som bragte henne stor internasjonal anerkjennelse.

Våren 1958 hadde Ingeborg Bachmann suksess med [[hørespill]]et ''Der gute Gott von Manhattan'', som [[Inger Hagerup]] oversatte til norsk i 1962. Det ble sendt i NRK med tittelen ''Den gode Gud fra Manhattan''. Den 15 år eldre forfatteren [[Max Frisch]] skrev et beundrerbrev der han hevdet at «''vi trenger kvinnens beskrivelse av mannen og kvinnens beskrivelse av seg selv''». Samme sommer avtalte de å møtes i [[Paris]], og innledet et kjærlighetsforhold enda Frisch mente han ikke kunne bo sammen med en kvinne han var glad i. Begge mente at samliv hindret enhver forfattervirksomhet. Alt sommeren 1959 fikk han Bachmann sendt til Roma, og med på reisen sendte han den nygifte [[Hans Magnus Enzensberger]] i håp om at de to skulle finne hverandre. Da det skjedde, tilstod Frisch sin sjalusi i brevene, som han beskrev «''som en sjanse til å gå dypere enn samtalen''». Samme høsten fridde han til Bachmann i et brev, men noe ekteskap ble aldri av. Sommeren 1962 var han pint av lengsel mens hun var på opplesningsturné til USA og møtte [[Hannah Arendt]]; men så møtte han den 23 år gamle studenten Marianne Oellers som satte den 36 år gamle Bachmann i skyggen. Ingeborg Bachmann brøt sammen og innledet en rekke sykehusopphold. I januar 1963 var hun i [[Zürich]] for å fjerne [[livmor]]en («''Jeg har ikke noe kjønn igjen, man har revet det ut av meg.''»). Samtidig ble Frisch hyllet i [[New York City|New York]] der teaterstykkene hans ble satt opp, mens han bodde med kjæresten i [[Park Avenue]], i leiligheten som tilhørte [[Marlene Dietrich]]. Så skrev han romanen ''Kall meg Gantenbein'' (utgitt 1964) som siterte noen av Bachmanns brev ordrett. Hun ba ham derfor returnere brevene hennes. Det ville han ikke, og i 2023 ble brevvekslingen deres utgitt. Riktignok hadde Bachmann destruert de fleste brevene hun fikk fra ham; men de var likevel bevart, ettersom Frisch hadde tatt avskrift eller gjennomslag da han skrev dem.<ref>Henrik Keyser Pedersen: «Brev i flammer», ''[[Klassekampen]]'' 20. mai 2023</ref>

Bachmann døde tre uker etter å ha blitt innlagt på sykehuset Sant'Eugenio i Roma med store [[forbrenning|brannskader]]. Trolig hadde hun røykt på sengen.<ref>[https://www.fr.de/kultur/literatur/sich-etwas-zusammengebraut-11108980.html Christian Thomas: ''Es hat sich etwas zusammengebraut,] [[Frankfurter Rundschau]]</ref>