Redigerer Illuminert manuskript (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Sakramentarz tyniecki 02.jpg|thumb|''Tyniec Sacramentarium'' fra 1000-tallet var skrevet med gull på purpurbakgrunn.]]
Kunsthistorikere klassifiserer illuminerte manuskripter i deres historiske epoker og typer, inkludert til senantikken, [[Insulær kunst|insulære]] [[Den karolingiske renessanse|karolingiske]], [[Ottoniansk kunst|ottonianske]], [[Romansk kunst|romanske]], [[Gotisk kunst|gotiske]] og [[renessansen]]s manuskripter. Det er få eksempler fra senere perioder. Den typen bok som oftest ble gjennomgående og rikt illuminert, tidvis kjent som en «utstillingsbok», kunne variere i ulike perioder. I de første tusen år var disse hovedsakelig [[Evangeliebok|evangeliebøker]], som eksempelvis ''[[Lindisfarne-evangeliene]]'' og ''[[Kellsboken]]''. Den romerske perioden fikk mange store og fullstendige illuminerte bibler. En slik bibel i [[Sverige]], ''[[Codex Gigas]]'' var så stor at den krevde to, kanskje tre bibliotekarer til å løfte den. Den befinner seg i [[Kungliga biblioteket]] i [[Stockholm]].<ref>[http://www.kb.se/codex-gigas/svensk-codex-gigas/ Codex Gigas] {{Wayback|url=http://www.kb.se/codex-gigas/svensk-codex-gigas/ |date=20161220084044 }}, ''Kungliga biblioteket''</ref><ref>[http://www.ancient-origins.net/myths-legends-europe/codex-gigas-devil-s-bible-largest-manuscript-world-001276 «Codex Gigas (the Devil’s Bible) - the largest manuscript in the world»], ''Ancient Origins''</ref>

Mange ''Psalterium'' (bønnebøker) var også rikt illuminert i både denne og i den gotiske perioden. Enkeltkort eller plakater av vellum, lær eller papir ble spredt vidt med korte fortellinger eller [[legende]]r om livene til helgener, høviske riddere, eller [[mytologi]]ske figurer, selv kriminelle, sosiale eller mirakuløse opptredener; populære hendelser ble fritt benyttet av fortellerne og omreisende skuespillere som understøtte av deres skuespill. [[Tidebok|Tidebøker]] var meget vanlige personlige andaktsbøker for rike verdslige personer, og de var ofte rikt og forseggjort illuminert i den gotiske perioden.<ref>[http://www.medievalbooksofhours.com/ «Book of Hours»] {{Wayback|url=http://www.medievalbooksofhours.com/ |date=20161220131100 }}, ''Les Enluminures''</ref><ref>[http://blog.metmuseum.org/artofillumination/2010/03/24/the-hours-of-the-virgin/ «The Hours of the Virgin»] {{Wayback|url=http://blog.metmuseum.org/artofillumination/2010/03/24/the-hours-of-the-virgin/ |date=20161220122623 }}, ''The Art of Illumination''</ref> Andre bøker, både liturgisk og ikke, fortsatte å bli illuminert i alle perioder. [[Østromerriket|Den bysantinske verden]] fortsatte også å framstille manuskripter i dets egen stil, versjoner som ble spredt til andre [[Den ortodokse kirke|ortodokse og østlige kristne]]. Gjenbruk av pergament ved å skrape av overflaten og benytte dem på nytte var en vanlig praksis, sporene som ofte var etterlatt av den opprinnelige teksten er kjent som ''[[palimpsest]]''.<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=Palimpsest&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=bokmaal «Palimpsest»], ''Bokmålsordboka''</ref>

[[Den muslimske gullalderen|Den muslimske verden]] og i særdeleshet på [[Den iberiske halvøy]], med deres litterære tradisjon uforstyrret av middelalderen, var medvirkende i å videreformidle antikkens klassiske greske verker til de voksende intellektuelle sirkler og universitetet i vestlige Europa gjennom hele [[1100-tallet]] da bøker ble produsert der i stort antall og på papir på første gang i Europa. Med disse var det avhandlinger om vitenskapene, særlig [[astrologi]] og [[medisin]] hvor illuminasjon var rikelige og med nøyaktige representasjoner av teksten.

Den gotiske perioden, som generelt hadde en økning i produksjonen av disse vakre bøkene, hadde også flere sekulære verker som krøniker og skjønnlitterære verker illuminert. Rike mennesker begynte å bygge opp personlige bibliotek: [[Filip II av Burgund]] (1342-1404) hadde antagelig det største personlige bibliotek i sin tid, og beregnet til å ha inneholdt rundt 600 illuminerte manuskripter, mens et antall av hans venner og slektninger hadde flere dusin.<ref>Lacy, Norris J. et al. (2013): [https://books.google.no/books?id=7Yu0AAAAQBAJ&pg=PT586&lpg=PT586&dq=Philip+the+Bold+%2B+personal+library&source=bl&ots=I7ot4vfDoX&sig=mUDZ2OUZ7X83RbJVhSo6auuIfZo&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjG1-u99OXQAhWFDywKHWmIDS8Q6AEIGjAB#v=onepage&q=Philip%20the%20Bold%20%2B%20personal%20library&f=false ''The New Arthurian Encyclopedia''], Routledge</ref><ref>[http://www.quaternio.ch/en/the-flemish-chronicle-of-philip-the-fair «The Flemish Chronicle of Philip the Fair»] {{Wayback|url=http://www.quaternio.ch/en/the-flemish-chronicle-of-philip-the-fair |date=20161220073831 }}, ''Quaternio''</ref>

Opp mot [[1100-tallet]] ble de fleste manuskripter produsert i klostrene for å utvide bibliotekene eller etter å ha mottatt en bestilling fra en rik patron. Store klostre hadde ofte adskilte områder i egne skrivestuer, ''[[scriptorium]]'', for munker som var spesialiserte i å framstille manuskripter. Innenfor veggene av scriptorium var det individuelle arealer hvor en munk kunne sitte og arbeide på et manuskript uten å bli forstyrret. Om det ikke var plass i scriptorium kun «adskilte små rom ble utpekt for bokkopiering, de var på en slik måte at hver skriver hadde for seg selv et vindu åpen til klostergangen».<ref name="Putnam">Putnam, George Haven (1962): [https://archive.org/details/bookstheirmakers01putnuoft ''Books and Their Makers During The Middle Ages'']. '''1'''. New York: Hillary House.</ref> Adskillelsen av disse munkene fra resten av klosteret indikerer hvilken posisjon disse munkene hadde innenfor deres samfunn.

Ved [[1300-tallet]] hadde klostrene med scriptorium bortimot helt blitt kommersielle, særlig i [[Paris]], [[Roma]], og i [[Nederlandene]].<ref>De Hamel, Christopher (1986): ''A History of Illuminated Manuscript'', s. 45</ref> Mens prosessen å framstille illuminerte manuskripter ikke hadde endret seg, var endringen for klostrene til kommersiell framstilling radikalt. Behovet for manuskripter økte i en slik grad at klosterbibliotekene ikke kunne møte dem med egne krefter, og klostrene begynte å ansette sekulære skrivere og illustratører.<ref>De Hamel, Christopher (1986): ''A History of Illuminated Manuscript'', s. 57</ref> Disse bodde ikke i klosteret, men i nærheten, og ved visse anledninger var de kledd i munkekappe ved ankomst til klostret. Mange som produserte illuminerte manuskripter var ofte velkjente og æret i samtid, og flere av deres identiteter har overlevd til ettertiden.<ref>De Hamel, Christopher (1986): ''A History of Illuminated Manuscript'', s. 65</ref>

Den generelle prosessen var at manuskriptet ble sendt til ''rubrication'' (fra latinske ''rubrico'', «å farge rød»)<ref>Butterfield, Ardis (2003): «Articulating the Author: Gower and the French Vernacular Codex» i: ''The Yearbook of English Studies''. Medieval and Early Modern Miscellanies and Anthologies. Modern Humanities Research Association. '''33''', s. 80–96. doi:[https://dx.doi.org/10.2307%2F3509018 10.2307/3509018]. ISSN 2222-4289. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/3509018 3509018]</ref> som fargela titlene, overskriftene, initialene ved hvert kapittel og seksjoner (i rødt eller andre farger), og deretter – om boken skulle bli illustrert – til illuminatoren.<ref name="Putnam"/> I tilfellet med de manuskripter som skulle selges kommersielt, hadde teksten «uten tvil blitt diskutert innledningsvis mellom patronen og skriveren (eller skriverens agent), men ved den tiden det skriftlige materialet var blitt sendt over til illuminatoren var det ikke lenger noe spillerom for innovasjon.»<ref>De Hamel, Christopher (1992): ''Medieval Craftsmen: Scribes and Illuminations''. Buffalo: University of Toronto, s. 60.</ref>