Redigerer Iapetushavet (avsnitt)

== Forskning historie  ==
[[Fil:Iapetus fossil evidence EN.svg|thumb|Plassering av kontinentene etter [[den kaledonske orogenesen]] ([[devon]] til [[perm]] tid). Forskjeller i fossil fauna på begge sider av den røde linjen (i Iapetussammenføyningen) er bevis for eksistensen av et hav mellom de to sidene i tiden før kontinentene ble en del av [[superkontinentet]] [[Pangaea]].<ref>Figur basert på Windley (1996) og Ziegler (1990)</ref>]]
[[Fil:Geological fault at Niarbyl - geograph.org.uk - 107854.jpg|thumb|Geologisk bruddlinje ved [[Niarbyl]] på vestkysten av øya [[Man]]. Den smale hvite diagonale linjen nær sentrum av bildet er den eneste synlig gjenværende representant av Iapetushavet]]

Ved starten av det 20. århundre la den amerikanske paleontologen [[Charles Walcott]] merke til forskjeller i [[bentisk sone|bunnlevende]] [[trilobitt]]er i tidlig paleozoikum, mellom de fra [[Laurentia]] (slike som [[olivellidae]], den såkalte «pacifikanske fauna»), som finnes i [[Skottland]] og vestlige [[Newfoundland og Labrador|Newfoundland]] og de fra Baltika (for eksempel [[paradoxididae]], ofte kalt den «atlantiske fauna»), som finnes i de sørlige delene av [[De britiske øyer]] og østlige Newfoundland. Geologene på begynnelsen av 1900-tallet antok at et stort trau, en såkalt [[geosynklinal]], hadde eksistert mellom Skottland og England på begynnelsen av paleozoikum, og holdt begge sider atskilt fra hverandre.

Med utviklingen av [[platetektonikk]] på 1960-tallet konkluderte geologer som [[Arthur Holmes]] og [[John Tuzo Wilson]] at Atlanterhavet må ha hatt en forløper før [[Pangea]]-epoken. Wilson la også merke til at Atlanterhavet hadde åpnet seg på omtrent samme sted som forløperen hadde lukket seg. Dette førte ham til hans [[wilsonsyklus]]-hypotese.