Redigerer IG Farben (avsnitt)

==Historikk==
===IG Farben og den andre verdenskrig===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-2007-0057, IG-Farbenwerke Auschwitz.jpg|miniatyr|IG Farben-fabrikk i [[Monowitz]] (underleir til [[Auschwitz]]) 1941.]]
Under [[den andre verdenskrig]] bygget IG Farben en fabrikk for produksjon av syntetisk [[olje]] og [[gummi]] (fra kull) i [[konsentrasjonsleir]]en [[Auschwitz]]. I 1944 hadde denne fabrikken 83&nbsp;000 slavearbeidere. IG Farben hadde også patentet til produktet [[Zyklon B]] til bruk i leirens [[gasskammer]]e i forsøket på å utslette jødene som etnisk folkegruppe. Zyklon B ble produsert av Degesch (''Deutsche Gesellschaft für Schädlingsbekämpfung''),<ref>[https://digital.kenyon.edu/bulmash/1473/ Hemmeligstemplet plantegning fra Degesch]</ref> et selskap der IG Farben eide 42,2 prosent av aksjene, og der ledere fra IG Farben satt i selskapets styre.

IG Farben var blant de meget få private firmaer som i 1941 fikk tillatelse til å bruke KZ-fanger som arbeidskraft. Det dreide seg da om produksjon av ''buna'' (= syntetisk gummi). Avtalen fremstår som en ren byttehandel, der IG Farben til gjengjeld for fangenes arbeidskraft skaffet kommandant [[Rudolf Höss]] byggematerialer til å utvide Auschwitz. Under forhandlingene i mars 1941 ble fangenes forventede produktivitet satt til 75% av tyske arbeideres, med en arbeidsdag på ni timer om vinteren og ti-elleve om sommeren. I virkeligheten klarte fangene bare 30-40% av en tysk arbeiders produktivitet. I tillegg til lange dager og forferdelige arbeidsforhold måtte de tilbakelegge over 6 km til fots i all slags vær for overhodet å komme til fabrikken - samme strekning tilbake om kvelden - mens de ble slått av vokterne. Da [[Den røde armé]] befridde Auschwitz i januar 1945, fant de en nesten ferdigstilt IG Farben-fabrikk. Oppføringen alene hadde kostet 25&nbsp;000 menneskeliv. Men selv om avtalen hadde vist seg å ikke være kostnadssvarende, hadde IG Farben og SS fortsatt samarbeidet. Dette gjør IG Farben medskyldig i «tilintetgjørelse gjennom arbeid».<ref>[[Guido Knopp]]: ''SS'', forlaget Historie & kultur, Oslo 2007, ISBN 978-82-92870-02-0</ref>

IG Farben var representert også i Norge under den tyske okkupasjonen. [[Annonse]] i ''[[Dagbladet]]'' 29. august 1942: "Et godt utkomme skaffer vi arbeidere av alle yrkesgrupper ved våre bedrifter i Sør-Norge. Arbeidere til varige stillinger vil bli opplært. Vi ansetter fra i dag og fremetter bygge- og metallarbeidere. Hjelpearbeidere i alle yrkesgrener. Arbeidskontorets tillatelse ordnes av oss. Søkere kan melde seg daglig fra kl 8-17 i ''Baubüro, I.G. Farbenindustrie, Aktiengesellschaft'' Oslo, [[Kongens gate (Oslo)|Kongensgate 6]], 3. et.<ref>''[[Dagbladet]]'': Annonse 29. august 1942</ref>

===IG Farben etter den andre verdenskrig===
{{utdypende|IG Farbenprosessen}}
Ifølge et referat fra [[Nürnberg-prosessen]] gjengitt i ''Herald Tribune'' i [[New York]] 15. november 1947, var 23 IG Farben-sjefer tiltalt for [[krigsforbrytelse]]r (se [[IG Farbenprosessen]]). Det var også ingeniører ved IG Farben som bestilte [[tungtvann]] fra fabrikken ved [[Vemork]], som før krigen fremstilte 12-13 kilo tungtvann i måneden til forskning. Selv om IG Farben overbød de andre kundene, takket fabrikkledelsen nei til ordren, da de ikke ville hjelpe nazister. Men under krigen hadde ikke nordmennene lenger noe valg, og sommeren 1942 produserte Vemork-staben opp mot 5&nbsp;000 kilo tungtvann pr år, som ble sendt til [[Berlin]], [[Leipzig]] og andre forskningssentra.<ref>David Bodanis: ''E = mc2'', forlaget Gyldendal, Oslo 2001, ISBN 82-525-4948-9</ref>

Etter andre verdenskrig ble selskapene som utgjorde IG Farben, adskilt. BASF, grunnlagt i 1865, er i dag verdens største kjemiske selskap. Dersom omsetningen for firmaene som utgjorde IG Farben, regnes sammen, hadde det tidligere IG Farben i 2004 en omsetning på 103 milliarder [[euro]] (rundt en billion kroner), tilsvarende den samlede omsetningen for verdens fire største kjemiselskaper.