Redigerer Hungersnøden i Bengal (1943) (avsnitt)

== Mulige årsaker ==

[[Storbritannia]] hadde lidd et sviende nederlag mot [[Japan]] i [[Slaget om Singapore]] i 1942. Den japanske offensiven fortsatte og [[Burma]] ble okkupert samme år. I mellomkrigstiden var Burma verdens største riseksportør, ettersom britene hadde oppmuntret burmesiske småbrukere til å produsere ris. I 1940 kom 15&nbsp;% av Indias risforbruk fra Burma; denne andelen var større i Bengal grunnet områdets geografiske nærhet til Burma.

Det virker imidlertid lite sannsynlig at denne importen kan ha vært større enn 20&nbsp;% enn Bengals samlede forbruk og derfor kan ikke dette bortfallet alene forklare katastrofen; selv om det bidro til at reservene ble mindre. Storbritannia fryktet en japansk invasjon av britisk India gjennom Bengal og tiltak ble truffet for å samle matlagre for britiske soldater og hindre tilgang til forsyninger for japanerne i tilfelle invasjon.

I området ved [[Chittagong]], nær den burmesiske grensen, gjennomførte britene en «brent jord» taktikk; samtidig ble store mengder ris eksportert til Midtøsten til de britiske troppene der. Det ble også eksportert ris til [[Ceylon]] som hadde vært sterkt avhengig av burmesisk ris før krigen og hvor hovedkvarteret for britene i Sørøstasia befant seg. Den 16. oktober 1942 ble hele østkysten av Bengal og [[Orissa]] rammet av en orkan. Jordbruksområder så langt som 64 km (40 [[engelsk mil|engelske mil]]) inn i landet ble oversvømmet og dette ødela rishøsten i disse områdene. Dette betydde at bøndene måtte leve på de små reservene de hadde, og såkornet som skulle blitt plantet vinteren 1942-43 ble brukt opp innen sommerværet kom i mai 1943.

Samtidig har [[Amartya Sen]] vist klart at det ikke var noen gjennomgående mangel på ris i Bengal i 1943; tilgangen var faktisk større enn i 1941, da det ikke var noen hungersnød. Dette bidro til en treg respons fra myndighetene. Det hadde ikke vært noen alvorlig avlingssvikt og hungersnød var derfor uventet. 

Grunnlaget for katastrofen, argumenterer Sen, lå i rykter om mangel på ris som forårsaket hamstring og en økning i risprisene grunnet krigen (prisen på ris hadde doblet seg året før). Dette gjorde kjøp av ris til en god investering. Mens landeiende bønder som dyrket ris, og arbeidere i krigsrelatert industri og virksomhet fikk nyte godt av økte lønner, var det andre grupper som kom dårlig ut. Dagarbeidere på landsbygden, fiskere, og andre grupper fikk verdien av sine lønner redusert med opptil to tredeler siden 1940. Det var altså slik at selv om Bengal hadde nok ris og andre kornsorter til å dekke befolkningens behov, så var millioner av mennesker på kort tid blitt så fattige at de ikke kunne kjøpe tilgjengelig mat.