Redigerer Hundreårskrigen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
=== Innledning ===
Konfliktens utløsende årsak var at den franske kongen, [[Karl IV av Frankrike|Karl IV]], ikke fikk en arving. Dette faktum ga den engelske kongen, [[Edvard III av England|Edvard III]] – som hadde arverett på den franske tronen – grunn til å starte krigen. Samtidig kontrollerte den engelske kronen store landområder i [[Gascogne]].

Hundreårskrigen huskes også for en ung pike fra [[Orléans]], [[Jeanne d’Arc]], som ledet av «stemmer» hun hørte lyktes i å lede en fransk unnsetningsekspedisjon til Orléans i [[1429]] og befri byen fra den engelske beleiringen.

Krigen kan forenklet deles opp i fire faser:

# En fase med engelsk suksess under Edvard III fra [[1337]] til [[1360]]
# En fase fra 1360 til 1400 hvor franskmennene hadde fremgang og nær fordrev engelskmennene
# En fase fra 1400 til [[1429]], markert med de store engelske seirene under Henrik V
# Siste fase fra 1429 til [[1453]] hvor Frankrike var alliert med [[Burgund]] fra [[1435]]

Under kong [[Henrik V av England|Henrik V]] vant England en knusende seier i [[slaget ved Agincourt]] i [[1415]]. I [[1420]] måtte [[Karl VI av Frankrike]] akseptere Henrik Vs sønn [[Henrik VI av England|Henrik]] som sin arving. Henrik V og Karl VI døde med kort mellomrom i [[1422]].

Under det vaklende styret til Henrik VI falt Englands posisjon i Frankrike fra hverandre. Da stridighetene endelig tok slutt i [[1453]] var kun [[Calais]] igjen.

=== Føydal bakgrunn ===
{{Kampanjeboks hundreårskrigen}}
[[Fil:Hommage of Edward I to Philippe le Bel.jpg|thumb|180px|left|[[Edvard I av England|Edvard I]]s hyllest (knelende) til Filip IV (sittende). Som [[hertug av Aquitaine]] var Edvard en vasall av den franske kongen.]]
I 1066 ledet [[Vilhelm I av England|Vilhelm]], hertug av Normandie, en invasjon av England. Han beseiret den engelske kong [[Harald II av England|Harald Godwinson]] i slaget ved Hastings og fikk seg selv kronet som konge av England. Det skapte en ny situasjon for det normanniske aristokratiet og for politikken i Vest-Europa.<ref name=bartlett17>Bartlett, Robert (2000): ''England under the Norman and Angevine kings 1075-1225''. Oxford: OUP. ISBN 978-0-19-8925101-8. s. 17–23.</ref> Det var et mulig problem med at en konge i et land var underordnet en konge i et annet. Som hertug av Normandie forble Vilhelm en vasall av den franske konge og var påkrevd å sverge troskap til den sistnevnte for sine landområder i Frankrike. På den annen siden, som konge av England var han likestilt med kongen av Frankrike, og de normanniske kongene i England forsøkte generelt å unngå å komme i den situasjon hvor deres posisjon som vasall ble påkrevd. På fransk side var det krenkende for [[Huset Capet|det kapetingiske monarki]] at en nabokonge holdt landområder innfor deres eget rike, og søkte å nøytralisere trusselen som England utgjorde for Frankrike.<ref name=ehistory>Gormley, Larry; eHistory-staben (2007): [http://ehistory.osu.edu/osu/archive/hundredyearswar.cfm?CFID=12106913&CFTOKEN=48989585&jsessionid=463076a37003e50bfe0063343a5d3c64687b «The Hundred Years War: Overview»]. ehistory.osu.edu.</ref> Imidlertid var de kapetingiske konger i realiteten kun en annen rekke av herskere som de normanniske hertugene måtte forholde seg til, like viktig var de ulike fyrstene i Flandern, Blois, Anjou og Britagne. Da grevene av Anjou hyppig allierte seg med de kapetingiske kongene mot de normanniske kongene i England, kunne de ofte få støtte fra dissenterende medlemmer av det normanniske dynasti foruten opprørere innenfor hertugdømmet Normandie, og representerte en virkelig trussel for det normanniske dynastiet. De normanniske herskerne sto overfor en konstant strid med de kapetingiske kongene som benyttet hver mulighet til å overta områder fra det normanniske riket i Frankrike og til tider også i England.<ref name=bartlett17/>

[[Fil:Hundred years war.gif|mini |Utviklingen i hundreårskrigen]]
Til sist, etter en periode med borgerkrig og uro i England kjent som [[Det engelske kaos under Stefan|det engelske kaoset]] (1135–1154), kom det i stand en allianse mellom [[Geoffrey V, greve av Anjou|Geoffrey av Anjou]] og [[Robert, 1. jarl av Gloucester|Robert av Gloucester]], som betydde en overdragelse av det anglo-normanniske dynasti. Geoffreys sønn [[Henrik II av England|Henrik]] ble den første av Angevin-kongene som kontrollerte Normandie og England, sammen med [[Maine, Frankrike|Maine]], Anjou, Touraine, Poitou, Gascogne, Saintonge, og Aquitaine (denne samlingen av franske områder er også kjent som Angevin-riket). Kongen av England kom således til direkte å herske over et større landområde i Frankrike enn hva den franske kongen gjorde. Denne situasjonen – hvor kongene av England var vasall til en hersker som var faktisk langt svakere, militært, økonomisk og territorialt – var årsaken for en stadig konflikt. Kong [[Johan av England]] arvet dette store riket fra sin bror kong [[Rikard I av England|Rikard Løvehjerte]]. Imidlertid handlet kong [[Filip II August av Frankrike]] besluttsomt for å utnytte Johans svakheter, både lovmessig og militært, og ved 1204 hadde han lyktes å vri kontrollene tilbake over det meste av de gamle territoriale besittelsene. Det følgende slaget ved Bouvines (1214), sammen med [[Saintongekrigen]] (1242) og til sist Saint-Sardos-krigen (1324), reduserte Englands besittelser på kontinentet til kun noen få mindre provinser i Gascogne, helt sør i Frankrike, og fullstendig tap av kronjuvel Normandie, selv dørstokken til England.<ref name=ehistory/>

=== Dynastisk opprør: 1314–1328 ===
Da [[Ludvig X av Frankrike]] og [[Johan I av Frankrike|Johan I]] var døde, søkte [[Filip IV av Frankrike|Filip IV]]s nest eldste sønn [[Filip V av Frankrike|Filip]], grev av Poitiers, den franske tronen for seg selv. Det ble bestridt av en rekke adelige, blant annet [[Odo IV av Burgund|Odo]], hertug av Burgund (onkel på morsiden av [[Johanna II av Navarra|Johanna]]), [[Karl av Valois]] (Filips onkel) og [[Karl IV av Frankrike|Karl]], grev av La Marche (bror av Filip). Imidlertid greide Filip å forhandle dem til stillhet; Filips onkel og bror må ha innsett at det ville bringe dem nærmere til tronen, mens hertugen av Burgund giftet seg med Filips eldste datter, [[Johanna III av Burgund|Johanna]], grevinne av Burgund. Opptil denne tiden hadde alle len i Frankrike blitt gitt videre ved slektskapets førstefødselsrett; Filip måtte gi en god forklaring og rettferdiggjøring hvorfor den franske trone skulle bli formidlet på annet vis. Av den grunn opphøyde Filip den franske trone til å være likestilt med [[Det tysk-romerske rike|det hellige romerske rike]] og med [[Den hellige stol|pavedømmet]] — en posisjon som kun kunne bli gitt til hankjønn. Konseptet til den [[saliske lov]] ville bli fremmet langt senere — på 1350-tallet —  da en [[Benediktinerordenen|benediktiner]] fra [[Klosterkirken Saint-Denis|klosteret Saint-Denis]], som hadde tatt vare på kongedømmets offisielle krøniker, påberopte loven for å styrke den franske kongens posisjon i sin propagandakrig mot [[Edvard III av England]].<ref> Favier, Jean (1980): ''La Guerre de Cent Ans''. Fayard, s. 37.</ref> Da også [[Filip V av Frankrike|Filip V]] døde i 1322 ble også døtre plassert på sidelinjen til fordel av hans bror: [[Karl IV av Frankrike]], den tredje sønnen til [[Filip IV av Frankrike|Filip IV]].

{{familytree/start | style = margin: 1em auto;}}
{{familytree | | AAA | |AAA='''[[Filip III av Frankrike]]'''<br />s. 1270-1285}}
{{familytree | | |)|-|-|-|-|-|-|-|-|-|-|-|-|-|-|-|-|-|-|-|.| | }}
{{familytree | | AAA | | | | | | | | | | | | | | | | | | FFF | |AAA='''[[Filip IV av Frankrike]]'''<br />s. 1285-1314|FFF=[[Karl av Valois]]<br />d. 1325}}
{{familytree | | |)|-|-|-|v|-|-|-|v|-|-|-|.| | | | | | | |!| | }}
{{familytree | | AAA | | BBB | | CCC | | DDD |y| EEE | | FFF | |AAA='''[[Ludvig X av Frankrike]]'''<br />s. 1314-1316|BBB='''[[Filip V av Frankrike]]'''<br />s. 1316-1322|CCC='''[[Karl IV av Frankrike]]'''<br />s. 1322-1328|DDD=[[Isabella av Frankrike (1295−1358)|Isabella av Frankrike]]|EEE=[[Edvard II av England]]|FFF='''[[Filip VI av Frankrike]]'''<br />s. 1328-1350}}
{{familytree | | |!| | | |!| | | | | | | | | |!| | | }}
{{familytree | | AAA | | BBB | | | | | | | | EEE | | | | | | | |AAA=[[Johanna II av Navarra]]<br />f. 1312|BBB=[[Johanna III av Burgund]]<br />d. 1308|EEE=[[Edvard III av England]]<br />f. 1312}}
{{familytree | | |!| | | |!| | | }}
{{familytree | | AAA | | BBB | | | | | | | | | | | | | | | | | |AAA=[[Karl II av Navarra |Karl av Évreux]]<br />f. 1332|BBB=[[Filip av Burgund]]<br />f. 1323}}
{{familytree/end}}

Den franske adelen, imidlertid, rygget tilbake overfor utsiktene å bli styrt av den engelske kongen, selv om han hadde fransk som førstespråk som dem selv. Edvards forfedre, som hertuger av Aquitaine, hadde en historie som selvstendige og ulydige overfor den franske trone, mens Edvards mor, [[Isabella av Frankrike (1295−1358)|Isabella]] hadde dårlig omdømme hos den franske adelen grunnet hennes oppførsel. Den franske trone kunne derfor ikke gå til en kvinne, og kongelig arv kunne heller ikke gå via henne til hennes barn. Av den grunn var den mannlige arvingen av Filip III av Frankrike, [[Filip VI av Frankrike|Filip av Valois]], den rettmessige arvingen i deres øyne. Han hadde tatt regentskapet etter at Karl IV var død og ble gitt tronen etter at Karls enke hadde født en datter. Filip av Valois ble kronet som [[Filip VI av Frankrike]], den første fra [[huset Valois]], en gren fra [[huset Capet]].

[[Johanna II av Navarra]], datter av [[Ludvig X av Frankrike|Ludvig X]], hadde også et godt og gyldig krav på den franske trone, men manglet makt for å støtte det. [[Kongedømmet Navarra]] hadde ingen presedens mot kvinnelige herskere (Huset Capet hadde arvet kongedømmet via Johannas bestemor, [[Johanna I av Navarra]]), og ved en avtale fikk hun og hennes ektemann, [[Filip III av Navarra|Filip av Évreux]], lov til arve kongedømmet. Imidlertid tvang den samme avtalen Johanna og hennes ektefelle å akseptere tiltredelsen av [[Filip VI av Frankrike|Filip VI]] på tronen i Frankrike, og å frasi seg hennes arvelige rett til de franske besittelsene [[Champagne (historisk region)|Champagne]] og [[Brie (region)|Brie]] til den franske trone i bytte for mindre områder. Johanna og Filip av Évreux avlet en sønn, [[Karl II av Navarra|Karl av Évreux]]. Han ble født i 1332 og erstattet Filip av Burgund som Filip IVs mannlige arving i førstefødselsrett, og i nærhet til Ludvig C; imidlertid forble Edvard den mannlige arvingen i nærhet til [[Ludvig IX av Frankrike|Ludvig IX (den hellige)]], Filip IV og Karl IV.