Redigerer Horticultura (avsnitt)

== Innhold ==
''Horticultura'' er dedisert til Gartners velgjører og venn «Den Vel-Ædle og Velbaarne [[Peder Christophersen Tønder|Peder Tønder]] Til Dønnes, Kongl. Majest. Høybetroede Amptmann ofver Norlandene/og Commissarius, Høygunstige Patron». Dedikasjonen står aller først i boken, etter biskopens anbefaling og Bartholins [[imprimatur]], og er underskrevet 12. august 1692. 

I ''Horticulturas'' «Fortale» gjør Gartner leseren oppmerksom på at han ikke skriver om andre planter enn dem som kan dyrkes i Norge. Det er listet opp mer enn 300 plantearter i boken. Det var mange hageinteresserte rikmenn i Trondheim, og stor interesse for medisinske urter, så alle disse artene kan ha vært dyrket i hager i Trondheim på slutten av 1600-tallet. Det er imidlertid mulig at Gartner har tatt med noen planteslag fra støttelitteraturenhan brukte, uten at de hadde vært prøvd som hageplanter i Trøndelag.<ref name=":3">Balvoll & Weisæth (1994), s. 15</ref> 

Boken er inndelt i 12 kapitler. Den inneholder ingen illustrasjoner. Alle kapitlene er rettet mot praktisk hagearbeid. Den første utgaven inneholder også flere æresdikt på rim tilegnet Christian Gartner, i anledning bokutgivelsen. Diktene er skrevet av fremtredende trondheimsmenn, som apoteker Arnold von Westen (1643–1698) og regimentskirurg Christian Frawen.<ref>Balvoll & Weisæth (1994), s. 11</ref>
=== Plantelister og plantenavn ===
[[Fil:Christian Gartner Horticultura plant list.jpg|miniatyr|Eksempel fra plantelisten fra ''Horticultura,'' fra «Kirsebær» til «Øxel» (svensk asal)]]
I tillegg til dét tittelen lover av undervisning om hvordan man kan anlegge, dyrke og bevare en hage nordenfjelds, inneholder ''Horticultura'' lister over planter som egner seg, med både latinske og norske navn. Ville planter som med hell kunne plantes i en hage, er tatt med på lik linje med urter, frø, planter, busker og trær som måtte innføres.<ref>Kapittel 9 omfatter blant annet ville urter og busker som har bær</ref> 

På 1600-tallet fantes ikke noe fast system for latinske plantenavn. Navnene var i stor grad en kort beskrivelse av hvordan planten så ut. Dette førte til at ulike planteslag kunne få like eller lignende navn. Dette gjelder også plantelistene i ''Horticultura''.<ref>Balvoll & Weisæth (1994), s. 14–15</ref> men den sveitsiske botanikeren [[Gaspard Bauhin]] (1560–1624) hadde utviklet et system for latinske plantenavn, som senere ble utviklet videre av [[Carl von Linné]] (1707–1778). Bauhins arbeid var kjent av Paulli og Jürgens, som skrev to av verkene Gartner brukte som støttelitteratur.<ref name=":3" />