Redigerer Historisk materialisme (avsnitt)

== Produksjonsforhold == 
Produksjonsforhold er et viktig begrep i [[marxistisk tenkning]], særlig i forbindelse med den historiske materialisme. Produksjonsforholdene er et begrep som anses å være synonymt med begrepet "basis". Produksjonsforholdet har fire hovedelementer: ''Eiendomsforholdet'', og eiendomsformen kan være samfunnsmessig eller privat, kapitalistisk, føydal, sosialistisk etc. ''Fordelingsforholdene'', distribusjonen. ''Bytteforholdene'': sirkulasjon, omsetning. ''Konsumpsjonen'', forbruksforholdene. Av disse må det understrekes at det er eiendomsforholdet som er produksjonsforholdets viktigste og mest bestemmende element.<ref>Hans I. Kleven, "Klassesamfunnet", s. 116, videre: 116-165 (Falken Forlag: 1998)</ref>

=== Basis og overbygg ===

Karl Marx skriver i sitt berømte "Forord til kritikken av sosialøkonomien (Vorwort), følgende:
{{Sitat|
I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv Inngår menneskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold som svarer til et bestemt trinn i utviklingen av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis på hvilken det reiser seg en juridisk og politisk overbygning og som samsvarer med bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer.

Det materielle livs produksjonsmåte betinger den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt: deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.|Karl Marx, Forord til kritikken av sosialøkonomien, i Pax Forlag "Skrifter om den materialistiske historieoppfatning" s. 216-217}}

Her betraktes forholdene menneskene inngår som en følge av den samfunnsmessige produksjonen, som nettopp basis for den juridiske og politiske overbygning og dets bevissthetsformer. Samfunnets institusjoner, lover – samfunnsorganisasjonen – bestemmes i avgjørende grad av selve produksjonen, eller rettere: produksjonsforholdet. Ved kapitalismen, der ifølge Marx forholdet mellom de som eier produksjonsmidler (maskineri, fabrikklokale etc. nødvendig for produksjon), kapitalistene, og de som selger sin arbeidskraft, lønnsarbeiderne ([[proletariatet]]), er primært – er dette forhold vesensbestemmende for den politiske, juridiske overbygning i denne kapitalistiske staten og for hvordan man tenker – bevissthetsformene. Men ikke bare eiendomsforholdet er av betydning. Også fordelingsforholdene, hvordan godene distribueres, bytteforholdene og konsumpsjonen er viktige elementer i dette – og alle henger tett sammen, påvirker hverandre. Eiendomsforholdet har primat.

Med denne, som flere andre av Marx' læresetninger og lover – for eksempel verdiloven, er det viktig å understreke at den ikke gjelder absolutt. En kan ikke forstå ethvert element i for eksempel det kapitalistiske overbygget, politiske institusjoner eller andre ting,  som noe som ved ren nødvendigvis har sin basis, sitt utgangspunkt, i det kapitalistiske produksjonsforhold. For det første er det slik at i et kapitalistisk samfunn er det kapitalistiske produksjonsforhold fremherskende, dominerende – men ikke enerådende. Det kan, og vil garantert, inneholde en rekke forgangne forhold (for eksempel føydalske forhold) eller mellomformer – og også dette er elementer i basis som påvirker overbygningen. For det annet virker dette, ifølge Friedrich Engels (og det er enighet om å også tolke Marx dithen), ikke i ethvert fenomen, men i siste instans som avgjørende tendens. I store trekk og til syvende og sist er det slik at basis spiller en rolle som nettopp en basis til overbygget. Slik er det ikke hele tiden.

=== Produksjonsforhold, produktivkrefter og revolusjon ===

Sitatet fortsetter videre:
{{Sitat|
På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de foreliggende produksjonsforhold eller – hva som bare er et juridisk uttrykk for det samme – til de eiendomsforhold som de til da hadde beveget seg innenfor.

Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosial revolusjon. Med forandringen av det økonomiske grunnlag skjer det en langsommere eller hurtigere omveltning i hele den veldige overbygningen. Når en betrakter slike omveltninger, må en alltid skjelne mellom den materielle omveltning i de økonomiske produksjonshetingelser, som kan konstateres med naturvitenskapelig nøyaktighet, og de juridiske, politiske, religiøse, kunstneriske eller filosofiske, kort sagt ideologiske former, i hvilke menneskene blir seg denne konflikten bevisst og utkjemper den. Like lite som en bedømmer et menneske etter hva det mener om seg selv, likeså lite kan en bedømme en slik omveltningsepoke ut fra dens egen bevissthet, men må tvert om forklare denne bevissthet ut fra motsetningene i det materielle liv, ut fra den foreliggende konflikt mellom samfunnsmessige produktivkrefter og produksjonsforhold ... I store trekk kan en betegne den asiatiske, den antikke, den føydale og den moderne borgerlige produksjonsmåte som fremadskridende epoker i den økonomiske samfunnsformasjon.|Karl Marx, Forord til kritikken av sosialøkonomien, i Pax Forlag "Skrifter om den materialistiske historieoppfatning" s. 216-217}}

Produksjonsforholdene sees her i sammenheng med [[produktivkreftenes]] utvikling. Produktivkreftene – altså vår dyktighet i produksjonen, teknologien etc. – utvikler seg i et raskere tempo enn produksjonsforholdene. På et visst punkt i utviklingen, har produksjonsnivået utviklet seg slik at det ikke lengre står i et samsvarsforhold med hvordan produksjonsforholdene er. Ta for eksempel økende grad av lønnsarbeid og vareproduksjon i en føydal økoonomi. [[Føydalismen]] sin økonomiske struktur er ikke egnet for en kapitalistisk vareproduksjon, og vil hemme produktivitetsutviklingen. Men ved en kapitalistisk utvikling løses motsigelsen og produktivkreftene får anledning til videre utvikling. Således er motsigelsen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold forløperen til en revolusjonær forandring av produksjonsforholdet fra et historisk lavere, til et historisk høyere stadium.<ref>Marx Engels Leksikon, s. 190-192 (Marxist Forlag: 2010)</ref> I kapitalismen er denne motsigelsen å forstå som produksjonens samfunnsmessige karakter. I kapitalistisk produksjon kreves et helt samfunn som en følge av arbeidsdelingen, produksjon av sko forutsetter produksjon av arbeidsredskaper, tekstil etc. Produksjonen er i overveiende grad samfunnsmessig. På en annen side er samtidig eierskapet og kontrollen av den produktive sfære besatt av en i sammenhengen forsvinnende liten elite. Den er privatkapitalistisk. Dette er et uttrykk for, hevder marxistene, at samfunnets produktivkrefter er utviklet på et vis som fordrer en revolusjonering av produksjonsforholdet, noe som bekreftes ved b.la kapitalistiske kriser.