Redigerer Hird og hirdmenn (avsnitt)

== Hirdmenn ==
Hirdmenn hadde krav på vern og støtte fra sin herre. Dette ble kalt ''traust''. Hirdherren lønnet troskap og tjeneste med gaver som [[klær]], [[våpen]] og [[gull]]. Hirdmenn fikk også andeler av [[krigsbytte]]t. Om en hirdmann ble drept, skulle det betales høyere mannebøter enn for vanlige folk.{{tr}} Ved opptak i hirden skulle nykommeren falle på kne for kongen, og legge sin hender i hans. Så skulle kongen kysse ham.<ref>Haugland, Håkon: «hird» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 1. august 2023 fra [https://snl.no/hird]</ref> 

På 1200-tallet utviklet hirden seg til et organisert fellesskap for den norske stormannsklassen. Hirden ble delt i to, der den ene gruppen var i aktiv tjeneste og ble kalt «bordfaste menn». De fulgte med kongen i aktiv tjeneste og utgjorde ofte en hirdmanns ungdom. Deretter fikk han «hjemlov», men fortsatte som medlem av hirden uten å tilhøre «de bordfaste». Han hadde fremdeles lydighetsplikt og skulle støtte kongedømmet. Han ble forventet å stille ved riksmøter, og stille «selvstevnet» (dvs. på eget initativ) i [[Nidaros]] for å hylle en ny konge om den gamle gikk bort.<ref>[[Claus Krag]]: ''Norges historie fram til 1319'' (s. 181), Universitetsforlaget, ISBN 82-00-12938-1</ref>

Både [[Frostatingsloven]] og [[Landsloven]] forutsatte at hirden tok opp få sønner av bønder under [[hauld]]sstatus. ''[[Kongespeilet]]'' forutsatte også ættstorhet og rikdom som vilkår for opptak. Hirdens privilegier fremmet rekrutteringen til den var blitt et nettverk av kongens menn som dekket hele landet; men først etter [[borgerkrigstiden]] organisert i én og samme hird. Fra [[Håkon V]]s skiller kildene mellom «håndgangne menn» og «allmuesmenn», og det er tydelig at verdslig rang er blitt identisk med hirdrang. I 1308 ble det stilt krav om at kandidatene måtte fremlegge vitnemål fra [[sysselmann]]en på hjemstedet om sine formuesforhold. Ytre [[symbol]]er fra utlandet økte hirdens [[aristokrati]]ske preg.<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 203), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref>

Hirdmenn i aktiv tjeneste ble sagt å være «bordfaste» (''bordfastir''). De utgjorde kongens livvakt (''hofudvordr'') og var et væpna følge (''fylgd''). Hirdmenn gjorde skiftevis tjeneste, gjerne 6-12 av gangen, og bodde på kongsgården, der mange av dem spiste ved herrens bord. Var herren på reise, fulgte de alltid med. Hirdmenn fikk utbetalt lønn (''máli'') og ble derfor også kalt ''málamenn''. Hirdmenn deltes inn etter rangorden i hirden, der herrens ''stallare'' var hans viktigste og mest betrodde mann.

=== Hirdens sammensetning ===
# ''[[Stallare]]'', opprinnelig kongens stallmester, skulle ifølge Hirdskråen fra 1273 være hirdleder og kongens talsmann på hirdens tingstevner og vanlige tingmøter. Stallaren spilte en viktig rolle på sendeferder utenlands.<ref>Claus Krag: ''Norges historie fram til 1319'' (s. 179)</ref>  
# '' [[Merkesmann]]'', en som førte kongens merke/banner. [[Magnus Lagabøte]] (konge [[1263]]&ndash;[[1280|80]]) hever i [[1277]] merkesmannens inntekt og posisjon i hirden til samme nivå som stallare og lendmenn. Tok over posisjonen som hirdstyrer på [[Håkon V]]s tid.
# ''Skutilsvein'' ([[drottsete]]/[[lendmann]]) eller ''bordsvein'' vartet opp ved kongens bord.<ref>[[Helge Salvesen]]: «skutilsvein» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. januar 2022 fra [https://snl.no/skutilsvein]</ref> Ifølge Magnus Lagabøtes hirdskrå kom skutilsveinene nest etter lendmennene i rang, og ble fra 1277 offisielt kalt [[ridder]]e. Tittelen drottsete økte i rang og overtok etter hvert stallarens posisjon som kongens (''drottinns'') høyre hånd. Lendmenn kalles etter 1277 offisielt [[baron]]er.
# ''[[Kjertesvein]]'' var folk av god ætt. De var håndgangne menn, men ikke sverdtakere (ikke sverget inn ved sverdet). Kjertesveinene var unge gutter som ble opplært til [[hoff]]liv og våpenbruk, for senere å bli hirdmenn av høy rang (skutilsveiner).
# ''[[Fehirde]]'' var en som voktet kongens fe, gods eller penger, og tok seg av kongens skatteregnskaper. Han var ikke våpenfør.
# ''[[Gjester]]'' var ikke håndgangne menn, men snarere hirdens mørkemenn. De hadde plikt til å «gjeste» andre menns hjem, og ikke alltid med vennskap. De bisto fehirde, lendmenn og sysselmenn i saker som vedkom kongen, og fikk halv hirdmanns lønn. De hadde også plikt til å undersøke hele kongens rike, for å finne ut om han hadde uvenner noe sted. De var kongens vaktstyrke og [[etterretning]]svesen, men fikk ikke sitte ved herrens bord (unntatt til [[jul]] og [[påske]]).

Under Håkon V fikk vanlige hirdmenn tittelen «[[væpner]]» (''armiger''). Alt under [[kong Sverre]] ble det opprettet et hospital i [[Værne kloster]] ved [[Moss]] som tok seg av gamle, uføre og fattige hirdmenn. Hirdskråen fra 1273 bestemte at hirdmennene skulle betale inn til formålet. Under Håkon V ble hird-hospitalet flyttet fra Værne kloster til Oslo, mens skrantende hirdmenn fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge sorterte under Bergen. Kong Haakon bestemte også at hospitalet i Oslo skulle få «alle gangklærne hans» og «vår seng med alt utstyr» etter hans død, om den inntraff «sønnenfor Neset», dvs. [[Lindesnes]]. Han skrev ikke hva som skulle skje om han døde andre steder.<ref>Claus Krag: ''Norges historie fram til 1319'' (s. 184)</ref>