Redigerer Hieronymus (avsnitt)

==Liv og virke==
[[Fil:Antonio da Fabriano II - Saint Jerome in His Study - Walters 37439.jpg|left|thumb|upright|Hieronymus, fremstilt anakronistisk som kardinal. Maleri av Antonio da Fabriano II (1451), The Walters Art Museum.]]
Hieronymus ble født i [[Stridon]], på grensen mellom [[Pannonia]] og [[Dalmatia]] (i dag: Sdrin i [[Kroatia]]), en gang rundt [[347]].<ref>Williams, Megan Hale (2006): [https://books.google.no/books?id=7nWdiTsjOtUC&printsec=frontcover&dq=The+Monk+and+the+Book:+Jerome+and+the+Making+of+Christian+Scholarship&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjojpWglL_fAhWO_CoKHZKWDM4Q6AEIKTAA#v=onepage&q=Stridon&f=false ''The Monk and the Book: Jerome and the making of Christian Scholarship''], Chicago, s. 268</ref> Han kom fra en [[Illyrere|illyrisk]] adelsfamilie og hans morsmål var illyrisk.<ref>Pevarello, Daniele (2013): [https://books.google.com/books?id=2Fgfxmz2EToC&pg=PA1&dq=jerome+illyrian&hl=en&sa=X&ved=0CEYQ6AEwCWoVChMIo5CUxPityAIVAbksCh29gAkB#v=onepage&q=jerome%20illyrian&f=false ''The Sentences of Sextus and the origins of Christian ascetiscism''], Tübingen: Mohr Siebeck, ISBN 9783161525797, s. 1.</ref> Han ble ikke døpt før en gang rundt 360–366, da han hadde dratt til [[Roma]] sammen med sin venn Bonosus<ref>Bonosus kan eller kan ikke være den samme Bonosus som Hieronymus identifiserte som sin venn som ble eremitt på en øy i Adriaterhavet.</ref> for å studere [[retorikk]] og [[filosofi]]. Han studerte under grammatikeren Aelius Donatus og lærte seg latin og noe gresk,<ref>Walsh, Michael, red. (1992): ''Butler's Lives of the Saints'', New York: HarperCollins, s. 307</ref> men  oppnådde antagelig ikke den kjennskap til gresk litteratur som han senere hevdet.<ref>Kelly, J.N.D. (1975): ''Jerome: His Life, Writings, and Controversies'', New York: Harper & Row, s. 13–14</ref>

Som student i Roma henga han seg også til det glade liv med ulike utskeielser, inkludert [[Homofili|homofile]] forhold som senere påførte ham stor skyldfølelse.<ref>Payne, Robert (1951): ''The Fathers of the Western Church'', New York: Viking Press, s. 90–92</ref> Som [[botsgang]] besøkte ham på søndagene martyrenes gravkamre i Romas [[katakombe]]r. Disse erfaringene ga ham en opplevelse av helvetes redsler, og han siterte den romerske poeten [[Vergil]] med «Horror ubique animos, simul ipsa silentia terrent»:<ref>Jerome: ''Commentarius in Ezzechielem'', c. 40, v. 5</ref><ref>''Patrologia Latina'' 25, 373: Crebroque cryptas ingredi, quae in terrarum profunda defossae, ex utraque parte ingredientium per parietes habent corpora sepultorum, et ita obscura sunt omnia, ut propemodum illud propheticum compleatur: Descendant ad infernum viventes (Ps. LIV,16): et raro desuper lumen admissum, horrorem temperet tenebrarum, ut non tam fenestram, quam foramen demissi luminis putes: rursumque pedetentim acceditur, et caeca nocte circumdatis illud Virgilianum proponitur (''Aeneid''. lib. II): «Horror ubique animos, simul ipsa silentia terrent.»</ref> «På alle sider rundt spredte redslene seg; den veldige stillhet pustet en skrekk på min sjel».<ref>P. Vergilius Maro: [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0054%3Abook%3D2%3Acard%3D752 ''Aeneid''], red. Theodore C. Williams, Perseus Project</ref> Til å begynne med siterte han klassiske forfattere for å beskrive kristne konsepter som helvete, noe som indikerer både hans klassiske utdannelse og kanskje også indirekte hans dype skam over å leve sitt liv i Roma på samme måte som dem, herunder ved å ha homoseksuelle forbindelser. Selv om han i begynnelsen var skeptisk til kristendommen, konverterte han etter en tid.<ref>Payne, Robert (1951): ''The Fathers of the Western Church'', New York: Viking, s. 91</ref>

Etter flere år i Roma reiste han med Bonosus til Gallia og bosatte seg i [[Trier]], hvor han synes å ha tatt opp [[teologi]]ske studier, og hvor han kopierte kommenterer til [[Salmenes bok|''Salmenes bok'']] av [[Hilarius av Poitiers]] og avhandlingen ''De synodis'' for sin venn [[Tyrannius Rufinus]]. Deretter reiste han til [[Aquileia]] i det nordlige Italia sammen med sin venn [[Tyrannius Rufinus]]. Aquileia er en by som ligger noen kilometer fra [[Adriaterhavet|Adriaterkysten]]. Der bodde Hieronymus i flere år, kanskje år, og fikk mange venner blant egnens kristne. En del av disse vennene fulgte ham på reise en gang rundt 373 som gikk via [[Trakia]] og [[Anatolia]] inn i nordlige Syria. I byen [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]], hvor han oppholdt seg lengst, døde to i hans følge, og han ble selv flere ganger syk. I løpet av en av disse sykdomsperiodene i løpet av vinteren 373–374 fikk han en febervisjon som fikk ham til legge til side sine sekulære studier og hengi seg helt til Gud.

[[Fil:Dürer-Hieronymus-im-Gehäus.jpg|thumb|Hieronymus i sitt studiekammer, med løve, [[Albrect Dürer]] (1514).]]
Forskerne mener at han etter konverteringen la sine klassiske studier på hyllen gjennom lengre tid, og isteden fordypet seg i bibelstudier med [[Apollinaris av Latakia]] som veileder. Han opplevde en sterk dragning mot asketisk botsøving og dro for en tid ut i ørkenen ved Kalkis, sørøst for Antiokia. Denne ørkenen var kjent som «Syrias Thebais» på grunn av de mange eremittene som oppholdt seg der; betegnelsen henspilte på det lignende ørkenområdet [[Thebais]] i Egypt, som også var preget av askese og eremitter. I løpet av denne perioden synes han å ha både studert andres skrifter og skrevet egne manuskripter. Han gjorde de første forsøkene på å lære seg [[hebraisk]] med en konvertert [[Jøder|jøde]] som lærer, og synes å ha brevvekslet med jødiske kristne i Antiokia. Han kopierte deler av evangeliene på hebraisk; fragmenter av disse avskriftene er bevart i hans notater, og er i dag kjent som det tapte ''Hebreerevangeliet'', som nasareerne betraktet som det sanne [[Evangeliet etter Matteus|''Evangeliet etter Matteus'']].<ref>Rebenich, Stefan (2002): ''Jerome'', s. 211. Sitat: «Further, he began to study Hebrew: 'I betook myself to a brother who before his conversion had been a Hebrew and'...»</ref> Hieronymus oversatte deler av dette evangeliet til gresk.<ref>Pritz, Ray (1988): ''Nazarene Jewish Christianity: from the end of the New Testament'', s. 50. Sitat: «In his accounts of his desert sojourn, Jerome never mentions leaving Chalcis, and there is no pressing reason to think...»</ref>

Etter at han dro tilbake til Antiokia i 378 eller 379 ble Hieronymus presteviet av biskop Paulinus; tilsynelatende var han tvilende og gikk med på det under vilkår av at han kunne fortsette som asket. Kort tid etterpå reiste han til [[Konstantinopel]] for å kunne studere Bibelen under rettledning av [[Gregor av Nazianz]]. Kildene tyder på at han tilbrakte to år der. Deretter tilbrakte han de neste tre årene, 382–385, i Roma igjen, som sekretær for pave [[Damasus I]]. Han ble invitert til å delta i kirkemøtet i 382, som ble samlet for å få avsluttet [[skisma]]et (uenigheten) med Antiokia. Hieronymus hadde fulgt en av dem, Paulinus, tilbake til Roma for å få mer støtte for ham og utmerket seg selv for paven og fikk en framtredende plass i hans råd. Mens han hadde plikter i Roma påtok han seg en revisjon av den latinske Bibelen for å tilpasse den greske manuskripter av [[Det nye testamente]]. Han oppdaterte [[Salmenes bok]] som var i bruk i Roma basert på [[Septuaginta]], en førkristen jødisk oversettelse til gresk fra [[Den hebraiske Bibelen]] ([[Det gamle testamente]]). Selv om han ikke visste det ennå, oversatte han mye av det som kom til å bli den nye latinske bibeloversettelsen, kjent som [[Vulgata]] – noe som tok mange år og som ble hans fremste prestasjon.

I Roma vanket Hieronymus i et miljø av velstående og godt utdannede kvinner, inkludert en del fra adelige [[patrisier]]familier, blant annet enkene Lea, [[Den hellige Marcella av Roma|Marcella]] og Paula, samt Paulas døtre Blaesilla og Eustochium (alle ble senere erklært som helgener). Under Hieronymus’ innflytelse gikk de inn i et klosterliv, bort fra det dårlige livet i Roma. Hieronymus’ forhold til disse kvinnene, og hans kritikk av prester som ikke tilhørte en klosterorden, førte til en voksende motsetning mellom ham og prestene han kritiserte. Etter at hans beskytter Damasus døde i desember 384, ble Hieronymus tvunget til å forlate sin posisjon i Roma etter at han ble anklaget for å ha hatt et «upassende» forhold til enken Paula. Hans skrifter var meget verdsatt av kvinner som vurderte å avlegge løfte om å bli en viet jomfru. Hans brev ble omfattende lest og distribuert over hele den daværende kristne verden, og det er åpenbart at han visste at disse jomfruelige kvinnene ikke var de eneste som leste brevene hans.<ref name="Williams"/>

[[Fil:Giovanni Bellini St Jerome Reading in the Countryside.jpg|thumb|upright|left|Hieronymus leser i sin grotte ved Betlehem, maleri av Giovanni Bellini (1505).]]
[[Fil:Francisco de Zurbarán 023.jpg|thumb|Hieronymus plaget av sine minner av kvinner som spiller musikk og danser, maleri av Francisco de Zurbarán (1639).]]
I tillegg hadde Hieronymus anklaget Blaesilla for å føre et [[Hedonisme|hedonistisk]] luksusliv i Roma og således skremt henne til å bli [[Askese|asket]], men hennes fysikk og helse tålte ikke den ekstreme fasten han påla henne, og hun ble så alvorlig svekket at hun døde kun fire måneder senere. Store deler av overklassen i Roma var rystet og opprørt over at han hadde forårsaket en ung kvinnes altfor tidlige død, og samtidig insisterte på at hennes mor Paula ikke skulle sørge over sin datter, men i stedet glede seg over at hennes død hadde ført henne til Jesus. At han insisterte på at Paulas sorg var utilbørlig, ble oppfattet som hjerteløst og økte overklassens fiendskap mot ham.<ref>Salisbury, Joyce E. (2001): [https://books.google.no/books?id=HF0m3spOebcC&printsec=frontcover&dq=Encyclopedia+of+women+in+the+ancient+world&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwixi77s5MDfAhWKk4sKHeZOBY8Q6AEIKTAA#v=onepage&q=Blaesilla&f=false ''Encyclopedia of women in the ancient world''], ABC-CLIO, s. 32-33</ref>

I august 385 forlot Hieronymus Roma for godt og reiste tilbake til Antiokia. Hans bror og flere venner slo følge med ham, og litt senere også ble han etterfulgt av Paula og Eustochium, som under hans innflytelse hadde besluttet å leve sine livs siste dager i Det hellige land. Sammen med biskop Paulinus av Antiokia besøkte de Jerusalem, Betlehem og de hellige stedene i [[Galilea]], og dro deretter videre til Egypt hvor de mest kjente asketiske kristne oppholdt seg. Ved katekismeskolen i Alexandria lyttet Hieronymus på Didymos Didymos (den blinde) fortelle om den gammeltestamentlige [[profet]]en [[Hosea]] og om hans minner om [[Antonius den store|Antonius av Egypt]], som hadde dødd 30 år tidligere. Hieronymus tilbrakte en del tid i Nitria, en av de første kristne klosterstedene i Egypt,<ref>Bagnall, Roger S. (2004): [https://books.google.com/books?id=5ig4uQC20_IC&pg=PA108 ''Egypt from Alexander to the early Christians: An Archaeological and Historical Guide''], Getty Publications, s. 108-112</ref> og uttrykte beundring for det disiplinerte, asketiske livet som ble ført der, men oppdaget at selv i «Herrens by» var det «skjulte slanger», det vil si innflytelsen til [[Origenes]] av Alexandria.

[[Fil:Colantonio, Jerome in his Study.jpg|thumb|Myten at Hieronymus fjernet en torn fra poten til en løve, maleri av Niccolò Antonio Colantonio (ca. 1440-1470).]]
Sent på sommeren 388 var han tilbake i [[Det hellige land]] og tilbrakte resten av sitt liv ved å bo i et kloster i nærheten av [[Betlehem]], etter sigende nær det samme stedet som Jesus ble født i,<ref>Bennett, Rod (2015): ''The Apostasy That Wasn't: The Extraordinary Story of the Unbreakable Early Church''. Catholic Answers Press. ISBN 1941663494.</ref> omgitt av noen få venner, både menn og kvinner (inkludert Paula og Eustochium), som han fungerte som rådgiver og leder for. Han ble rikelig forsørget av Paula, og med sin økende samling av bøker hadde han et liv preget av aktiv litterær produksjon. I de siste 34 årene av livet frambrakte han sin versjon av Det gamle testamente fra den opprinnelige hebraiske teksten, skrev sine bibelkommentarer, samlet en katalog over kristne forfattere, og skrev en polemikk mot [[Pelagianisme|pelagianismen]], en retning som ikke aksepterte [[arvesynd]]en. Til denne perioden tilhørte også de fleste av hans polemikker, noe som utmerket ham blant kirkefedrene, inkludert avhandlingene mot [[Origenes]] fra Alexandria. Han hadde «et kverulantisk temperament, som ikke ble noe bedre av tallrike sykdommer og et strengt asketisk liv. Beryktet var hans sarkastiske vidd, ubeherskethet i kontroverser, hans forakt for motstandere, hans ondskapsfulle tunge og penn, hans brutale og fornærmende skjellsord.»<ref name="katolsk">[http://www.katolsk.no/biografier/historisk/hieronim Den hellige Hieronymus (~342-420)], ''Katolsk''</ref> Senere, som et resultat av hans kamp mot pelagianere, var det en gruppe forviste tilhengere som i 416 brøt seg inn klosterbygningene, satt dem i brann, angrep innbyggerne, drepte en diakon, og tvang Hieronymus til å søke tilflukt i en nærliggende festning.

Det er nedtegnet at Hieronymus døde i nærheten av Betlehem den 30. september 420. Datoen for hans død er oppgitt i ''Chronicon'', som var forfattet av [[Prosper av Aquitaine]] (den første som fortsatte Hieronymus’ ''Chronicon''). Hieronymus ble først gravlagt i [[Fødselskirken]] i Betlehem, ved siden av [[Paula av Roma (347–404)]] og hennes datter [[Eustokium]], nær det tradisjonelle stedet for Kristi fødsel, men det ble sagt at han senere ble flyttet til [[Santa Maria Maggiore|Santa Maria Maggiore-kirken]] i Roma. Imidlertid har også andre menigheter i Europa hevdet at de eier Hieronymus'relikvier. Katedralen i Nepi, sør for Roma, hevdet at Hieronymus' hode befant seg der, men den samme har blitt hevdet om [[El Escorial]] i [[Spania]].