Redigerer Herulere (avsnitt)

== Historie ==
Herulene er tidligst omtalt i keiser [[Gallienus]]' regjeringstid ([[260]]–[[268|68]]). Ifølge [[Prokopios]] herjet de i Hellas og plyndret først øyene [[Lemnos]] og [[Skyros]], deretter [[Argos]], Sparta, Korinth og [[Athen]]; men i [[Attika]] falt de i et [[bakhold]] anført av general Publius Herennius Dexippus (210–73).<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Dexippus,_Publius_Herennius «Dexippus», ''Encyclopædia Britannica'' 1911</ref> I [[Pireus]] ble de overmannet av en flåtestyrke under Cleodemus. En gruppe herulere under sin [[hærfører]] Naulobatus plyndret [[Epiros]], men her ble de omringet av Gallienus og sultet ut til de overga seg.<ref>[https://books.google.no/books?id=aE8IEAAAQBAJ&pg=PT259&lpg=PT259&dq=Naulobatus&source=bl&ots=R585cacADQ&sig=ACfU3U3m-G_qriwwKb9tuiXyZKYXL6qpgg&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwixxYfA9NeDAxX3GRAIHUyiB2oQ6AF6BAgiEAM#v=onepage&q=Naulobatus&f=false Ilkka Syvänne: ''The Reign of Emperor Gallienus]</ref> Gallienus' seier i [[slaget ved Naissus|slaget ved Nestos]] var basert på keiserens nye mobile [[kavaleri]]; men overgivelsen var betinget av at Naulobatus som den første «[[barbar]]» vi vet om, mottok keiserlige [[insignier]] av romerne, og dermed rang av [[romersk konsul]]. Det er svært trolig at de overvundne herulerne deretter gikk inn i den romerske hærstyrken.<ref>R. Steinacher: ''Rom und die Barbaren. Völker im Alpen- und Donauraum'' (300-600), ISBN 9783170251700  (s. 62)</ref> Dette slaget sikret [[Claudius II|Marcus Aurelius Claudius]] [[tilnavn]]et «Gothicus». En vestlig fraksjon av herulerne ble omtalt ved [[Rhinen]]s munning i [[289]].

Da [[Ermanarik]]s østgotiske kongedømme ble erobret av hunerne en gang rundt [[375]], ble herulerne underlagt hunerne. Først etter hunernes undergang i [[454]] ble herulerne i stand til å skape sitt eget kongerike i det sørlige [[Slovakia]] ved elvene [[Morava (elv)|Morava]] og [[Tisza]].

Krønikeskriveren [[Jordanes]] på 500-tallet beskrev herulerne som effektive, raske hærstyrker,<ref>[https://www.journals.uchicago.edu/doi/abs/10.1086/707097?journalCode=mp Michael D.C. Drout og Nelson Goering: ''The Emendation Eorle (Heruli) in Beowulf, Line 6a]</ref> men at de ble fordrevet fra sitt hjemland av danene,{{Sfn|Jordanes|s. 35}} noe som plasserer deres opprinnelse i de danske øyer eller Skåne. Prokopios hevder at de skal ha drept sin egen konge mens de oppholdt seg på [[Balkan]] (jf. [[Domalde]]), men Prokopios er kjent for å mislike dem.<ref>[https://www.journals.uchicago.edu/doi/abs/10.1086/707097?journalCode=mp Michael D.C. Drout og Nelson Goering: ''The Emendation Eorle (Heruli) in Beowulf, Line 6a]</ref>  

Rundt 509 ble herulerne som var bosatt i [[Ungarn]], fordrevet av et annet germansk folk, [[langobarder|langobardene]]. Prokopios beretter at etter dette nederlaget krysset noen av dem Donau inn i Romerriket, mens en del av stammens elite dro tilbake til «[[Thule]]» (dvs [[Skandinavia]]). Underveis passerte de [[slavere|slavernes]] og deretter danenes land, før de krysset havet og slo seg ned blant [[gøter]]ne (''gautoi''). Han tilføyer at senere generasjoner av herulere som fortsatt bodde ved Donau, lyktes med å hente en ny konge til seg på 540-tallet.

Beskrivelsen av denne ferden som trolig gikk til Sjælland eller Skåne, har betydning for dateringen av danenes erobring av [[Jylland]].<ref>Mogens Rud (red.): «Heruler», ''Arkæologisk ABC'' (s. 50)</ref> 

Prokopios forteller at [[Anastasios I |keiser Anastasios]] ga herulerne lov til å bosette seg i [[Illyria]]. Marcellinus skrev at «romerne» (dvs. bysantinerne) lot dem slå seg ned i avfolkede «land og byer» i Moravia ([[Mähren]]), nær Singidunum ([[Beograd]]). Dette ble gjort «på [[Anastasios I|Anastasius Cæsars]] befaling» en gang mellom 29. juni og 31. august [[512]].

Opptegnelser tyder på at herulerne i en årrekke tjente i de bysantinske keisernes arméer, i likhet med andre germanske folkegrupper, særskilt under felttogene i [[Belarus]]. Store deler av det gamle romerske territoriet ble gjenerobret, inkludert [[Italia]], [[Syria]] og Nord-[[Afrika]]. Flere tusen herulere tjenestegjorde i [[Belisarius]]' personlige [[livgarde]] under felttogene. 

Fra slutten av 200-tallet nevnes som overfallsmenn i [[Gallia]] og [[Spania]] hvor de nevnes sammen med [[saksere]] og [[alemanner]]. Disse herulerne antas vanligvis å være vestlige herulere, sannsynligvis bosatt i det nedre [[Rhinen|Rhinområdet]].
[[Fil:Nuremberg chronicles f 141r 2.jpg|thumb|[[Odovakar]] (433–493) og [[Teoderik den store]] (455–526) fremstilt i ''[[Nürnbergkrøniken]]'' fra 1493. Odovakar var germansk hærfører og konge over Italia og Romerriket, Theoderik konge over øst-goterne (ostrogoterne) og i Ravenna i Italia.]]
=== Kjente herulere ===
Av navn huskes [[Odovakar]] fordi han som leder for herulerne i [[476]] avsatte den siste [[vestromerriket|vestromerske]] keiser, og i [[480]] overtok som [[Liste over Italias monarker|konge av Italia]].{{Sfn|Prokopios|bok V, kap. 1}} På slutten av [[400-tallet]] ble herulerne underlagt østgoterne, da deres leder [[Teoderik den store]] på oppdrag fra den østromerske keiseren avsatte Odovakar.

=== Tolkninger av stammenavnet  ===
Navnet «herulere» har vært koblet til angelsaksisk ''eorlas'' («adelige») og gammelsaksisk ''erlos'' («menn»), der entallsformen ''erilas'' ofte forekommer i de tidligste nordiske inskripsjonene, slik at «heruli» kan tolkes som en ærestittel.<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Heruli «Heruli»,] ''[[Encyclopædia Britannica]]'' 1911</ref> [[Beowulf-kvadet]] åpner med omtale av noe som har vært tolket som «herul»:
:''Listen! We - of the Spear-Danes in the days of yore,
:''of those clan-kings heard of their glory,
:''how those nobles performed courageous deeds.
:''Often Scyld, Scef's son, from enemy hosts from many peoples seized mead-benches;
:''and terrorised '''the fearsome Heruli''''' [«den skremmende herulen», tolkning av ''egsode eorlas) after first he was
:''found helpless and destitute, he then knew to recompense for that...''<ref>[https://www.thehistoryofenglish.com/beginning-prologue-beowulf Prologen til ''Beowwulf]</ref>

Ordet ''e(i)rilar'' ses i en rekke [[runer|runeinnskrifter]] fra [[folkevandringstiden]], slik som Järsbergsstenen i [[Värmland]] der det blant annet står ''ek e^rilaz runoz waritu'' («Jeg erilar runer skrev»). Også dette ordet er koblet til ordet «herul»<ref>[https://historiska.se/upptack-historien/artikel/fjaras-brakteat/] [[Brakteat]] fra Fjärås</ref> av [[runolog]]en [[Otto von Friesen]]. [[Sophus Bugge]] forbandt derimot ordet med tittelen [[jarl]],<ref>[https://www.romsdal-sogelag.no/uploads/kjeldeskrift/Romsdalsoga_I.pdf ''Romsdalssoga''] [[Asbjørn Øverås]]: ''Romsdalssoga'' 1, 1928 (s. 64-65)</ref> og nyere forskning tolker ''erilar'' som en person med militær eller religiøs rang (hærfører? runemester?), heller enn et medlem av en spesiell folkestamme.<ref>Assar Götrik Janzén: ''The Provenance of Proto-Norse Personal Names'' II (s. 191)</ref>