Redigerer Herre (avsnitt)

==Tiltaleformen ''herr'' i Norge==
I Norge ble tiltaleformen ''herr'' (''her'', ''hr.'') fra 1277 brukt om menn som tilhørte de øverste rangklassene i [[Hird og hirdmenn|hirden]], [[baron]]ene ([[lendmann|lendmennene]]) og [[ridder]]ne. Etter 1308 ble tiltaleformen brukt om ridderne og mer generelt om de fremste innen adelen. Etterhvert gikk tiltaleformen over til å bli en mer generell tiltaleform for alle menn som tilhørte de to privilegerte [[stand|stendene]] [[adel]] og [[geistlighet]]. Geistlige hadde på 12–1300-tallet blitt titulert ''sira'' (av gammelfransk ''sire'', «herr») i Norge, men fra 1400-tallet ble tiltaleformen ''herr'' stadig vanligere, og fra reformasjonstiden var den enerådende som geistlig tiltaleform. Denne bruken vedvarte i stor grad til inn på 1800-tallet. Tiltaleformen ''herr'' kunne fra innføringen av [[eneveldet]] også brukes om andre personer som var «i rangen». Som tiltaleform for adelige, geistlige og rangspersoner forøvrig i eldre tid ble ''herr'' alltid brukt sammen med fornavnet, enten bare fornavnet eller det fulle navnet.

Tiltaleformen ''herr'' ble aldri brukt om personer fra bondestanden, og «kondisjonerte» personer (dvs. personer som ble ansett som respektable) som ikke tilhørte de privilegerte stendene eller var «i rangen» kunne på 1700-tallet omtales som ''monsieur'' (med den kvinnelige varianten ''madame''), som var en sosialt lavere rangert tiltaleform med en rundere bruk og mindre strenge regler for hvem som kunne omtales som det. Også tiltaleformen ''seigneur'' forekom; denne ble regnet som en lavere tiltaleform enn ''herr'', men høyere enn ''monsieur'', og kunne brukes eksempelvis om rådmenn og andre besteborgere som ikke var «i rangen». Tiltaleformen ''herr'' var, spesielt fra 1500-tallet og til tidlig 1800-tall, sterkt assosiert med prester, siden de ofte var de eneste i sine lokalsamfunn som ble omtalt med denne tiltaleformen.

Etter opphevelsen av eneveldet i 1814 (da også stendene ble formelt oppløst) ble det vanlig å bruke tiltaleformen ''herr'' også om menn av borgerlig herkomst, og ikke bare om rangspersoner. I denne moderne bruken kunne tiltaleformen settes foran etternavnet alene. Først på 1900-tallet utviklet ''herr'' seg etterhvert til en generell høflighetsform som kunne brukes uavhengig av sosial klasse, men frem til rundt midten av 1900-tallet var det fortsatt ganske vanlig å reservere bruken av tiltaleformen ''herr'' til menn fra høyere sosiale klasser, mens menn fra lavere sosiale klasser kunne omtales som «min gode mann» eller med andre betegnelser; det samme gjaldt den tilsvarende betegnelsen ''[[fru]]'' for kvinner. I etterkrigstiden gikk tiltaleformer som ''herr'', ''[[fru]]'' og ''[[frøken]]'' i stor grad ut av daglig bruk i Norge, men slike betegnelser kan være mer vanlige på andre språk, og kan brukes i enkelte svært formelle sammenhenger på norsk.