Redigerer Henrik av Flandern (avsnitt)

== Liv og virke ==
Etter å ha sluttet seg til det fjerde korstog omkring 1201 utmerket han seg i kampen om Konstantinopel. I juli 1203 var Henrik en av åtte divisjonsgeneraler og kommanderte den største divisjonen. I 1204 ledet han et raid mot en festning i [[Filia]] nær [[Svartehavet]] og slo keiser [[Alexios V Dukas]]. Han erobret blant annet en hellig [[relikvie]] som han kunne returnere til korsfarerleiren og ble raskt en av de mest fremtredende lederne i Det latinske rike.

[[File:Henry Flandry.jpg|thumb|Henrik av Flanderns segl]]
Da hans eldste bror, keiseren [[Balduin I av Konstantinopel|Balduin I]], ble tatt til fange av bulgarerne under slaget ved [[Edirne|Adrianopol]] i april 1205 ble Henrik først utnevnt til regent, deretter keiser. Han ble kronet 20. august 1206.

Da Henrik ble keiser nektet den lombardiske adelen i [[Thessaloniki|Kongeriket Thessaloniki]] å sverge troskap til keiseren.<ref>Nicol, ''The Last Centuries of Byzantium'', s. 12</ref> En toårig krig mot Thessaloniki fulgte hvor Henrik til slutt slo de lombardisk-støttede [[Tempelridderordenen|tempelridderne]] og inntok deres festninger i Ravennika og Zetouni.<ref>Coureas, ''A Companion to Latin Greece'', s. 175</ref>

Henrik var en dyktig keiser som lyktes i å beseire bulgarerne under tsar [[Kaloyan av Bulgaria]] og også keiser [[Teodoros I Laskaris]] i Nikea. Han vant også over Kaloyans etterfølger [[Boril av Bulgaria]] i et slag ved [[Plovdiv|Filippopolis]] i 1208. Henrik utfordret også Keiserriket Nikea ved å utvide en befestning ved Pegai i 1207, og ved et slag Rhyndacus i 1211-1212 hvor han erobret viktige områder ved Nymphaion. Selv om Teodoros I var svekket etter disse tapene, ser det ut til at Henrik fokuserte mer på sine europeiske utfordringer og inngikk fredsavtale med Nikea og ga også enkelte innrømmelser til dem.<ref>Akropolites, ''The History'', s. 148-151</ref>

Henrik skilte seg fra mange andre korsfarerledere i sitt pragmatiske syn på de bysantinske grekerne ved å behandle dem som likeverdige. Den samtidige greske historikeren [[Georgios Akropolites]] skriver om ham at: «Selv om han var franker av fødsel oppførte han seg høvisk overfor de romerske innfødte i Konstantinopel, drev forretninger med dem og vervet dem som soldater. Han behandlet innbyggerne som sitt eget folk.»<ref>Akropolites, ''The History'', s. 155-156</ref>

Henrik ser ut til å ha vært tøff, men ikke grusom, og tolerant, men ikke svak. Han døde 11. juni 1216, og den tidligere regenten i Thessaloniki mente han var blitt forgiftet.<ref>Sturdza, ''Dictionnaire Historique'', s. 477</ref> Gardner mente dette skjedde etter oppfordring fra hans kone Maria av Bulgaria.<ref>Gardner, ''The Lascarids of Nicæa'', s. 85-86</ref>

Etter hans død ble svogeren [[Peter II av Courtenay]] utnevnt til keiser, men han kom aldri fram til Konstantinopel. Han ble underveis dit tatt til fange av despoten [[Teodoros Komnenos Dukas]] i [[Despotatet Epirus]] og satt i fangenskap der til han døde i 1219. I de to årene etter Henriks død ble derfor det latinske rike styrt av hans kone [[Yolanda av Flandern]], Henriks søster, som regent. To av hans sønner, [[Robert I]] og [[Balduin II]] ble senere keisere i riket.