Redigerer Henrik VII av England (avsnitt)

==Veien til tronen==
Henry Tudor forsøkte sammen med sin fetter [[Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham]] å styrte [[Rikard III av England|Rikard III]] i [[1483]]. Henrys skip havnet i en storm og måtte vende tilbake til [[Bretagne]], hvor han levde i eksil etter lancastrianernes nederlag, mens Buckinghams soldater ble svekket av samme storm og flyktet straks de så kongens styrker. 

Han sikret seg så støtte fra sin onkel [[Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford]] og foreldrene til [[Elizabeth Woodville]], den avdøde [[Edvard IV av England|Edvard IVs]] dronning, og steg i land i [[Wales]] med en hær. De marsjerte inn i England med støtte fra Jasper Tudor. Henry fant mange rekrutter i Wales, til tross for at området lenge hadde vært et støttepunkt for yorkistene. Dette skyldtes først og fremst at han nedstammet i direkte linje fra [[Rhys ap Gruffydd]], en av de siste store walisiske fyrstene. Han fikk med seg omkring 5000 soldater på marsjen nordover. 

I [[slaget ved Bosworth Field]] i [[1485]] vant han en avgjørende seier over Rikard III, ikke minst fordi flere av kongens viktigste allierte byttet side eller flyktet fra slagmarken. Slaget var det siste slag mellom de to dynastiene i [[rosekrigene]]. 

Henrys krav på tronen var svakt og basert på utenomekteskapelige fødsler. Dette var ikke noe egentlig hinder, ettersom man også kunne få tronen gjennom nominasjon fra den forrige monarken, gjennom parlamentsvedtak, gjennom ''de facto'' innehav av makten eller som i Henry Tudors tilfelle, gjennom militær erobring. Han ble dermed kronet som Henrik VII.

Hans første bekymring som monark var å konsolidere makten. Det fantes ikke mange andre reelle tronkrevere etter de langvarige rosekrigene, men det var noen pretendenter som [[Perkin Warbeck]], som hadde støtte fra adelsmenn som følte seg utelatt fra det gode selskap. Henriks viktigste virkemiddel i denne maktkampen var å splitte og underminere adelen. 

Hans første handling som konge var å erklære seg selv som konge fra dagen før slaget ved Bosworth Field. Dermed var alle som kjempet mot ham, teknisk sett, skyldige i høyforræderi. Han benyttet ikke dette til å henrette alle motstandere. [[John de la Pole, jarl av Lincoln]], var Rikard IIIs utnevnte arving, men han fikk leve. Dette fikk Henrik angre to år senere, da Lincoln gjorde opprør og forsøkte å plassere [[Lambert Simnel]] på tronen ved å hevde at han var [[Edward, jarl av Warwick]], sønn av [[George Plantagenet, 1. hertug av Clarence]]. Dette ble raskt avslørt som uriktig, da den virkelige Edward, som riktignok var svært lik Simnel av utseende, satt fengslet i [[Tower of London]]. Lincoln falt i [[slaget ved Stoke]], mens Simnel ble benådet og ansatt som tjener i det kongelige kjøkken.

Den virkelige Edward, jarl av Warwick, fikk også leve en del år til; først i [[1499]] ble det funnet et påskudd for å henrette ham. Hans eldre søster, [[Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury|Margaret Pole]], som hadde det nest sterkeste kravet på tronen, arvet [[jarl av Salisbury|jarledømmet Salisbury]] etter sin far og levde fredelig til langt inn i neste konges regjeringstid. 

En annen metode han brukte var å gifte seg med [[Elizabeth av York]], som var arving etter Edvard IV. De giftet seg [[18. januar]] [[1486]] i [[Westminster Abbey]]. Ved at han også opphevet ''[[Titulus Regius]]'', loven som hadde definert alle barn av Edvard IV og Elizabeth Woodville som uektefødte, fikk han en dronning som hadde et meget sterkt krav på tronen fra Huset Yorks side.