Redigerer Henrik Sjøfareren (avsnitt)

== Karriere ==
Henrik ledet i [[1415]] erobringen av [[Ceuta]] i [[Nord-Afrika]], hvor han ble [[guvernør]]. I [[1419]] ble han også guvernør over [[provins]]en [[Algarve]] i Portugal og i [[1420]] stormester i [[Kristusordenen]]. Som guvernør av Ceuta ble han i [[1416]] oppmerksom på de store [[Karavane|handelskaravanene]] som kom fra sør over [[Sahara]]ørkenen med [[gull]], [[elfenben]] og [[slaver]]. Straks karavaneførerne innså at Ceuta var blitt okkupert av de kristne «vantro», stanset de karavanetrafikken til byen.

Men Henriks interesse for rikdommene sør for Sahara var vakt, og han drømte om å finne sjøveien dit for å opprette handel den veien. Etter at han i 1419 ble guvernør over Algarve, samlet han landets mest erfarne kapteiner for å utforske Afrikas vestkyst i håp om å nå frem til rikdommene. Det er blitt skrevet at han etablerte han et sjøfartssenter i klosteret på Kapp St. Vincent ved Sagres i [[Vila do Bispo]], den sørvestligste odden av Portugal, men historikere har i senere tid avvist dette.<ref name=snl/> Som stormester av Kristusordenen hadde han også som mål å finne det sagnomsuste kristne riket til den mytiske [[Prestekongen Johannes]], som på den tiden angivelig hadde sendt et brev til Vesten, om at han i spissen for en stor kristen hær ville forsøke å vinne [[Jerusalem]] tilbake fra [[islam]]. Brevet ble oversatt til dansk og svensk, og trykt flere ganger rundt 1500. En allianse med «Jon prest» ville bidra til seier over [[muslim]]ene. Ekspedisjonene sørover handlet ikke bare om å vinne rikdommer, men også om å åpne en tofrontskrig mot islam og vinne tilbake Jerusalem.<ref>Janus Møller Jensen: «Humanister, korstog og kortlægning», ''Renæssancen i svøb'' (s. 226)</ref> Prestekongen Johannes ble aldri funnet, men vestkysten av Afrika ble kartlagt skritt for skritt. All opparbeidet kunnskap ble grundig drøftet og tatt vare på i sjøfartssenteret i Sagres.

Utforskingsseilasene fikk en ''flying start'' allerede første året, da [[Madeira]] ble oppdaget. I de påfølgende årene ble vind og strømforhold i [[Atlanterhavet]] studert, noe som førte ekspedisjonene langt til havs og helt ut til [[Azorene]], som ble grundig utforsket og kartlagt. Deler av øygruppen var kjent fra før, men nå ble de lagt under portugisisk kontroll. [[Kanariøyene]] var allerede oppdaget og tatt under kontroll av [[Spania]] i [[1402]]. I [[1432]] ble [[Kapp Bojador]] litt sør for [[Marokko]] passert. Odden var det sørligste punktet noen kjent sjøfarer hadde seilt før, og strømmene og det farlige [[farvann]]et gjorde at odden ble sett på som umulig å passere. Når den nå endelig var passert og grunnene kartlagt, var ferden videre sørover enklere. I [[1444]] nådde de portugisiske kapteinene [[Senegal]]; de tørre kystene av [[Vest-Sahara]] og [[Mauritania]] var passert, og det fruktbare Afrika var nådd. I [[1456]] nådde de [[Gambia]] og [[Guinea-Bissau]],<ref name=snl /> og oppdaget [[Kapp Verde]]-øyene.<ref name=snl />

Handelen med afrikanerne kom i gang, med god fortjeneste for prins Henrik. Han deltok ikke på noen av ekspedisjonene, men stod for organiseringen og finansieringen.<ref name=snl />

Henrik var også bror til Isabella (født 21. februar 1397) som først avviste et frieri fra [[Henrik V av England]]. Hun var 30 år da hun i 1428 sa ja til grev Philip av [[Burgund]], som alt var to ganger enkemann. Ettersom Burgund på den tid var alliert med England, så han seg om etter en kone fra et land i forbund med England.<ref>[https://thefreelancehistorywriter.com/2013/01/16/isabel-of-portugal-duchess-of-burgundy/ Henriks søster Isabella av Portugal]</ref> En av grev Philips kampsaker hele livet var [[korstog]]stanken, og Isabella var sterkt involvert i å finne sjøveien til [[India]] og utruste ekspedisjoner for egen regning. Grev Philips [[kansler]] og rådgiver i korstogsplanene var [[kardinal]] William Fillastre den yngre, som hadde deltatt i sin farbror William Fillastre den eldres reiser til Italia og må ha kjent til farbrorens [[kartografi]]ske studier. Det er utenkelig at Philips kansler ikke har delt kunnskapen med Isabella, som har presentert tankene hans med sin bror Henrik og sin brorsønn [[Alfonso V av Portugal]].<ref>Janus Møller Jensen: «Humanister, korstog og kortlægning», ''Renæssancen i svøb'' (s. 226)</ref>

Henriks interesse for skipsekspedisjoner ga ham tilnavnet Sjøfareren, selv om han ikke seilte mye selv.<ref>Janus Møller Jensen: «Humanister, korstog og kortlægning», ''Renæssancen i svøb'' (s. 225)</ref> Men han fikk bare kortvarig økonomisk gevinst av sitt arbeid, ettersom han døde i 1460. Det var først etter hans død at hans kapteiner oppdaget at Afrikas kyst dreier mot øst, og ideen om å nå India ved å seile rundt Afrika, dukket opp.