Redigerer Henri-Marie de Lubac (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Henri de Lubac kom fra en gammel adelsfamilie fra [[Ardèche]].{{tr}} Han var ett av seks barn. Hans far var bankier{{tr}} og moren husmor. Familien vendte tilbake til hjemstavnen i Lyon-området i 1898, og der gikk Henri på skole hos [[jesuittene]]. Han var en sann aristokrat av dannelse og utseende.{{tr}} Han studerte rettsvitenskap før han slo inn på den kirkelige løpebane.

===Jesuitt===
Som 17-åring sluttet han seg til jesuittene i [[Lyon]] den 9. oktober 1913. På grunn av det politiske klima i et Frankrike som nettopp hadde vedtatt antikirkelige lover, hadde de franske jesuitter midlertidig lagt sitt [[novisiat]] til [[St Leonards-on-Sea]] i [[East Sussex]]. Der studerte de Lubac til han ble innkalt til den franske hær i 1914 ved utbruddet av [[første verdenskrig]].

Han fikk et hodesår ved [[Les Éparges]] på [[Allehelgensdag]] i 1917 (en annen kilde sier det skjedde i 1916),{{tr}} noe som skulle plage ham resten av livet som episoder med svimmelhet og hodepine.

Etter demobilisering i 1919 fortsatte de Lubac sine filosofisake studier hos jesuittene, først ved Hales Place i [[Canterbury]], og så fra 1920 til 1923 ved Maison Saint-Louis, jesuittenes filosofiskole som da var i [[St Helier|St. Helier på Jersey]]. Det var her han ble kjent med [[Maurice Blondel]]s og [[Pierre Rousselot]]s tenkning. Særlig Blondel skulle få meget å bety.{{tr}} I 1932 skulle de Lubac skrive til Blondel og fortelle ham om sitt møte med ''L'Action'' tidlig i 1920-årene, og hvordan Blondels tenkning rundt [[integralisme]]ns problem ble til en av de sentrale sporer for de Lubacs egne bestrebelser for å forstå forholdet mellom natur og nåde.{{sfn|De Lubac|1993|pp=182–185}}

De Lubac underviste på jesuittenes ''college'' i [[Mongré]] ved [[Rhône]]n fra 1923 til 1924, og så vendte han tilbake til England og begynte på fire års teologiske studier ved Ore Place i [[Hastings]] i East Sussex.  I 1926 ble kolleget flyttet tilbake til Fourvière i Lyon, hvor de Lubac fullførte de gjenstående to år av teologiske studier.

===Prest===
Han ble presteviet den 22. august 1927. Han ble universitetslektor i religionshistorie i Lyon. Han ble i Lyon til 1961, bortsett fra noen år under [[andre verdenskrig]].

Han grunnla sammen med dominikanerpateren (og senere kardinal) [[Jean Daniélou]] samlingen '' Sources chrétiennes'' i [[1942]]. På grunn av sitt arbeide med den franske motstandsbevegelse under den tyske okkupasjon under [[andre verdenskrig]] ble han nødt til å forlate [[Lyon]] og ta tilflukt i Vals, nær Puy.

På slutten av 1940-tallet ble han et forbilde for [[Michel de Certeau]] som trådte inn i jesuittordenenen som en følge av de Lubacs eksempel.{{tr}}

Han var leder av tidsskriftet ''Recherches de science religieuse''. Han ble beordret av [[Den hellige stol|Vatikanet]] til å stanse utgivelsen av sine arbeider på grunn av læremessige innvendinger mot hans bok ''Surnaturel''.{{tr}} Senere ble han [[Politisk rehabilitering|rehabilitert]], og invitert til [[Annet Vatikankonsil]] som teologisk sakkyndig. At konsilet overhodet fant sted, er ofte tilskrevet de Lubac.{{tr}} Ved sine bøker om andre religioner og [[ateisme]]n hadde han endret Den katolske kirkes holdning til disse saker.{{tr}} Han hadde allerede i slutten av 1950-årene vært medlem av [[Institut de France]].

I 1972 grunnla han det teologiske tidsskriftet ''[[Communio]]'' sammen med [[Hans Urs von Balthasar]] og [[Benedikt XVI|Joseph Ratzinger]].

[[Radikalortodoksi]]en er sterkt påvirket av hans skille mellom natur og nåde.{{tr}}

===Kardinal===
Han ble kreert til kardinal i [[1983]] av pave [[Johannes Paul II]].