Redigerer Helsedirektoratet (1945–1993) (avsnitt)

==Forløpere for Helsedirektoratet==
===Det kongelige Sundhedskollegium=== 
Det kongelige Sundhedskollegium for Norge ble opprettet i Christiania i 1809 som del av den norske kriseadministrasjon under [[krigen med Sverige 1808-1809]]. Kriseadministrasjonen var begrunnet i kommunikasjonsvanskelighetene med København under krigen. Sundhedskollegiet regnes som første sentrale statsorgan for helsevesenet i Norge. Blant medlemmene var [[Magnus Andreas Thulstrup]]. Kollegiale organer under statsrådet dominerte i enevoldstiden inntil 1814. Da ble sentralforvaltningen organisert med departementer der den enkelte statsråd hadde personlig instruksjonsmyndighet over sitt forvaltningsapparat. Fra 1. juli 1815 ble Sundhedskollegiet nedlagt.<ref>{{kilde artikkel|url=http://www.dnms.no/index.php?seks_id=75904&a=1|tittel=Fra Sundhetskollegium til Sosialdepartement – sentralmyndighetenes kamp mot kolera|forfatter=Ole Georg Moseng|publikasjon=Michael|utgivelsesår=2009|side=6:284-292}}</ref> 

===Departementskontor 1819–1874; krav om fagstyre fra 1840-årene===
Helsesakene ble lagt til et medisinalkontor i Politidepartementet, bemannet med tre farmasøyter. Professorene ved det medisinske fakultet ble pålagt å ”gå departementet til hånde” for å sikre tilgang til medisinsk fagkyndighet. [[Byråsjef]] [[Jacob Schandorff]], som hadde vært sekretær for Sundhedskollegiet, ledet kontoret fra 1815 til sin død i 1842. Byråsjefen hadde adgang til å drøfte sakene direkte med statsråden. I 1819 ble Medisinalkontoret flyttet til Kirkedepartementet. Første lege i medisinalkontoret ble ansatt i 1842, første jurist i 1844. 

De sivile legene ønsket en kollegial fagadministrasjon nokså uavhengig av departementet, men hvor lederen skulle ha adgang til å drøfte saker direkte med statsråden. Dette synet ble fremmet gjennom en medisinallovkommisjon som arbeidet 1834-47. [[Kirkedepartementet]] var blant de ivrigste motstanderne, og skrev en rekke forsvarsskrift for den eksisterende ordningen. [[Stortinget]] avviste i 1848 et forslag fra regjeringen om et faglig sammensatt sunnhetskollegium med administrativ myndighet. 

Stortinget gikk med på en rådgivende Indredepartementets medisinalkomité, som ble opprettet i 1850 med tre leger som medlemmer. I 1857 ble det opprettet et embete som ekspedisjonssjef for medisinalvesenet i Indredepartementet. [[Christian Torvald Kierulf]] innehadde embetet fra 1857 til 1874.

===Medisinaldirektørembete fra 1875===
[[Ludvig Wilhelm Dahl]] var den første medisinaldirektør da dette embetet ble opprettet i 1875 i Justisdepartementet. Han hadde selvstendig avgjørelsesmyndighet som direktør i noen saker. 

=== Medisinaldirektoratet fra 1891 ===
I 1891 ble medisinaldirektørembetet flyttet ut av departementet og Medisinaldirektoratet ble opprettet. Det ble samtidig opprettet et medisinalkontor i departementet; kontoret ble ledet av en jurist. 

Viktige lover helseforvaltningen var sterkt engasjert i var [[sunnhetsloven (1860)|Sundhetsloven av 1860]], sinnssykeloven av 1891 og [[tuberkuloseloven]] av 1899.

===1900-tallet frem til 1945===
====Rasjonalisering og øksekomiteer====
Fra 1916 hørte Medisinaldirektoratet under Sosialdepartementet, som da ble opprettet etter krav fra [[Johan Castberg]]; ellers ville han ikke gå inn i regjering. I hans regi skulle departementet stå for en dynamisk sosialpolitikk.<ref>[https://www.michaeljournal.no/article/2013/06/-%E2%80%A6-for-%C3%A5-verne-folkehelsen- Aina Schiøtz: ''«… for å verne folkehelsen»]</ref> I 1910 hadde direktoratet 14 ansatte; de fleste av dem var leger og farmasøyter. 

I 1922 ble det oppnevnt et utvalg kjent som Statens- forenklings- og sparekomité («den første øksekomité») som ga Sosialdepartementet ille medfart i sine innstillinger. Utvalget ønsket å flytte Medisinaldirektoratet inn i departementet, slik at Medisinalkontoret kunne nedlegges, saksbehandlingen forenkles, og penger spares i form av færre stillinger. Fra legehold var begrunnelsen å gi medisinsk fagpersonell mer direkte adgang til de politiske prosessene. Men komitéen ville også inndra et stort antall distriktslegestillinger slik at mange helseråd kunne nedlegges. De mest drastiske forslagene ble likevel hindret av voldsomme protester. De to forvaltningsenhetene ble ikke slått sammen, men der Medisinaldirektoratet i 1922 hadde 14 ansatte, var tallet i 1929 halvert til syv.<ref>[https://www.michaeljournal.no/article/2013/06/-%E2%80%A6-for-%C3%A5-verne-folkehelsen- Aina Schiøtz: ''«… for å verne folkehelsen»]</ref>

====1938–1945====
En komité i Socialistiske legers forening, ledet av [[Karl Evang]], la i 1938 frem en rapport med sterk kritikk av sentral helseforvaltningen og krav om større handlekraft og kortere avstand fra fagfolkene til de politiske beslutningene. 

I 1938 ble Karl Evang utnevnt til medisinaldirektør. Han flyktet til London i 1940. Evang hadde lengre opphold i USA under krigen, der han knyttet kontakter som senere fikk betydning blant annet ved at mange norske leger tok videreutdanning i USA.  
  
Ved [[kongelig resolusjon]] i 1941 (fra [[Londonregjeringen]]) ble Medisinaldirektoratet midlertidig flyttet inn i Sosialdepartementet. 

I Norge fungerte Medisinaldirektoratet fra 1941 med legen Torleif Dahm Østrem som sjef inntil krigens slutt.