Redigerer Hellig bryllup (avsnitt)

== Herskerkult ==
[[Fil:Knossos fresco women.jpg|thumb|Minoisk fresko med tre kvinner, muligens dronninger.]]
[[Fil:Auroch animal.svg|thumb|Kretisk okse fra minoisk fresko.]]
[[Religion]] og maktstrukturer har i alle tider og i alle kulturer dannet et gjensidig parforhold ved at myter og religiøse ritualer har bidratt til å legitimere og opprettholde maktforholdene i samfunnet.<ref>Steinsland, Gro (2005): ''Norrøn religion. Myter, riter, samfunn'', Oslo, s. 393</ref> I mytologien hevdes det gjerne at kongen er gudens sønn eller at han nedstammer fra en guddom. Det er gjennomgående et tema som strekker seg gjennom religionshistorien fra Midtøstens gamle religioner, til de antikke greske og romerske religioner og mytologier, den førkristne norrøne mytologi, og til [[kristendommen]]. Den babylonske kongen var sønn av himmelguden på den måten at han selv representerte guddommen i den statlige og religiøse kulten. I [[oldtidens Egypt]] var den regjerende [[farao]] sønn av himmelguden i den forstand at farao ble en gud i seg selv. I [[Romerriket]] utviklet keiserkulten, keiseren ble [[Sol Invictus]], «Den uovervinnelige Sol», en guddom alle romerske borgere var underlagt. I kristendommen ble «Guds sønn» et fast tilnavn på [[Jesus Kristus]].<ref name="Steinsland394">Steinsland, Gro (2005): ''Norrøn religion'', s. 394</ref>

Et aspekt og funksjon av myter og mytologi er å gi maktforhold skinn av gudgitte ordninger, nedfelt i selv skaperordningen. Mytologi er også politisk ideologi hvor myter og ritualer legitimerer og opprettholder maktforholdene i samfunnet, og kongen bekrefter sin rett til å herske ved å knytte seg selv og sin ætt tilbake til gudenes verden.<ref name="Steinsland394" /> Mange historiske kulturer har ''tronstigningsritualer'' med overføring av verdighetstegn på herskerens makt, symbolske reiser til de dødes rike for å mestre død og kaoskrefter, og hellige bryllup som symbolske innvielser av herskeren som guddommelig.<ref name="Steinsland394" />

Myter oppsto gjerne for å forklare ritualer, men med tiden har mytene blitt bearbeidet i sådan grad at det er vanskelig å se deres opprinnelse. Et slikt eksempel er myten kong [[Minos]] på [[Kreta]] og [[Minotauros]] som skjulte seg i [[labyrint]]en. Hvert niende år krevde uhyret med oksehode sju athenske unge menn og kvinner som offer. Det vedvarte inntil helten [[Thesevs]] hogde hodet av Minotauros ved hjelp av Minos' datter [[Ariadne]]. I myten inngår også Minotauros' opphav. Minos hadde lurt [[Poseidon]] for hans offer, en prektig okse, og guden hevnet seg ved å la Minos' hustru [[Pasifaë]] bli fylt av en unaturlig seksuell lidenskap for oksen, noe som førte til at hun fødte Minotauros. Kong Minos skjulte denne skammen i en kunstferdig labyrint.

Forskeren [[Britt-Mari Näsström]] har konstatert at det er ikke lett å finne meningen bak myten. Den er farget av [[Athen]] og det greske fastlandets oppfatning av [[Kreta]] på 400-tallet f.Kr. mens [[minoisk kultur|den minoiske kulturen]] hadde gått under tusen år tidligere. Labyrinten (som betyr «Dobbeløksens hus») var ikke noe annet enn palasset på [[Knossos]].<ref> Näsström, Britt-Mari (2001): ''Blot. Tro og offer i det førkristne Norden''. Oslo. ISBN 82-530-2146-1, s. 96</ref> Fortellingen om Pasifaës underlige lyster var uforståelig allerede i antikken, og ble forsøkt forklart med at hun hadde en elsker ved navn Tauros, og fødte tvillingene Minos og Tauros, mens [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] på 100-tallet e.Kr. opplyste at Pasifaë ble dyrket som en månegudinne (hennes navn betyr «den som skinner over alt»), og [[Hesiod]] ga henne på 600-tallet f.Kr. en plass i ''Theogonien'' som en datter av solkongen [[Helios]].<ref name="Näsström"> Näsström, Britt-Mari (2001): ''Blot. Tro og offer i det førkristne Norden'', s. 97</ref>

Näsström mener at myten er gammel og antagelig knyttet til indoeuropeiske kulturer. I gammelindisk mytologi finnes en parallell, solgudinnen [[Saranyu]] som giftet seg med solguden [[Vivasvant]], etter å ha født urtvillingene Tama og Yami, som igjen fødte det første menneske, Manu, et navn som minner om Minos. Deretter flyktet Saranyu i form av en hoppe og Vivasvant følger etter i form av en hvit hest. Selv om mytene er forskjellige har de likheter. Også myten om Minotauros involverer dyreofringer.<ref name="Näsström" /> Poseidon opptrer som en hestegud sammen med modergudinnen [[Demeter]], og avkommet er også en hest. Deres forening er et hellig bryllup der de i likhet med de indiske guddommene opptrer i dyreskikkelse. Dyreskikkelsen kan spille på guddommenes egenskaper. Når Poseidon opptrer som hest og [[Zevs]] som en okse for å forplante seg, kan det tolkes som at de innehar dyrenes styrke og kraft, men også at de samme dyrene er viktige offermaterie. Guddommen opptrer både som offer og som mottaker for ofringen.<ref> Näsström, Britt-Mari (2001): ''Blot. Tro og offer i det førkristne Norden'', s. 98</ref>

Ofringer av okser og hester, som kommer til uttrykk i rituelt drama og hellig bryllup, danner et tydelig mønster i de tidlige indoeuropeiske religionene, særlig blant folk som levde av kvegdrift. Guden eller gudinnen går inn i offerdyret og gir offerhandlingen en seksuell aspekt, noe som kommer til uttrykk i et symbolsk samleie mellom menneske og dyr, noe dronningen eller kongen representerer. De kongelige blir identisk med guden, og deres makt eller ære økes. «Bak mytenes beskrivelser av lystne dronninger og skammelige gjerninger skjuler det seg eldgamle ritualer som virkelig har til hensikt å løfte herskeren til å bli en guds like under et offerritual og bekrefte makten hans. Minos' skam er i virkelighetens Minos' ære, når myten ikke lenger får skygge for riten,» skrev Näsström.<ref> Näsström, Britt-Mari (2001): ''Blot. Tro og offer i det førkristne Norden'', s. 105</ref>