Redigerer Helgøya (Ringsaker) (avsnitt)

== Severdigheter ==
Bergevika er en idyllisk [[havn]] på Hamar-siden av øya. Ettersom mye av strendene langs Mjøsa er langgrunn steinstrand, er Bergevika en av de få havnene som er velegnet å legge til for småbåter.

I tidsepoken [[kambrosilur]] for 400-600 millioner år siden - da mye av det som i dag utgjør Norge, befant seg sør for [[ekvator]] - ble det avsatt enorme mengder [[kalk]] i urhavet. I traktene rundt Mjøsa er dette bevart som kalkstein. Mjøskalken er fra sen [[ordovicium|ordovicisk]] tid og består av kalkstein og [[skifer]] i veksling, og det ses [[fossil]]er som [[armfotinger]] og  [[blekksprut]]er,<ref>https://geo365.no/geoturisme/helgoya/</ref> særlig i Bergevika,<ref>https://lovdata.no/dokument/LF/forskrift/2014-12-12-1630</ref> noe som førte til opprettelsen av Bergevika naturreservat [[15. januar]] [[1988]] sammen med 66 andre fossilforekomster på [[Østlandet]]. I Bergevika begynte man med [[kalkbrenning]] i [[1872]], og herfra ble kalk fraktet ut med båt frem til [[1952]].<ref>«Bergevika på Helgøya», ''[[Nationen]]'' 27. juli 2020</ref>

I [[1915]] ble det i Nes kommunestyre besluttet å bygge ei [[brygge]] i Bergevika. Brygga med veg fra bygdevegen og ned til fjorden ble beregnet å koste 27 000 kr. På grunn av vanskeligheter under [[første verdenskrig]] ble arbeidet utsatt til [[1920]]. Da brygga stod ferdig i [[1923]], kostet den kr. 104 000. Her var det daglig anløp av lokalbåter fram til ca. [[1940]]. Lastebåtene gikk også inn her. Det var lossing av [[kull]] til [[kalkovn]]ene, lessing av kalk og produkter fra landbruket.

Det var bygd flere kalkovner og også et [[jernbane]]spor for å frakte kalken fra bruddene på Helgøya. Kalken trengtes til [[mørtel]] ved husbygging i [[Hamar]], [[Gjøvik]] og [[Lillehammer]], men også i [[kjemi]]ske prosesser på [[Klevfos Cellulose- & Papirfabrikk]]. Men steinbruddet i Bergevika må ha vært åpnet alt på 1100-tallet, for [[Hamar domkirke]] og bispegården like bak er begge reist av stein fra blant annet Bergevika.<ref>[https://www.nrk.no/innlandet/kalkverket-i-bergevika-1.11719951] Knut Røsrud: «Gav stein til kirker i flere prestegjeld», [[NRK]] 4. juli 2014</ref>

Om vinteren var forbindelsen med fastlandet en [[isveg]] fra Sundet på Nes-siden til Nes. Resten av året ble småbåter benyttet for kontakt med land. Biltrafikken gjorde sitt inntog på Helgøya i [[1920]] og åtte år senere kom en ferge med plass til to [[bil]]er eller én [[lastebil]] uten last. «Helgøya-ferja» fram til 1938 og M/F «Helgøya» med plass for femti [[passasjer]]er eller fire biler, eller en lastebil og to personbiler fram til [[1957]] gikk mellom Sundbrygga og Nes på det 900 meter lange sundet. [[23. november]] [[1957]] ble [[Nessundet bru]] åpnet mellom Helgøya og Nes. Fra Nessiden går veien på molo til midten av sundet og fortsetter videre som bro.

M/F «Helgøya», som populært ble kalt «Vesleferja», ble ikke hugget opp, men solgt til en gårdbruker på Storøya i [[Tyrifjorden]]. Fergen var i opplag etter [[1980]] og ble senere sendt til [[Minnesund]] der den ble overtatt av [[Mjøssamlingene]]. Siden [[1985]] har Vesleferja besøkt Nes av og til under arrangementer. Den er en av tre eldre fartøyer som er bevart på Mjøsa. De andre to er [[Skibladner]] og slepebåten «Start» fra [[1920]].