Redigerer Heksehammeren (avsnitt)

== Forfatterskap ==
''Heksehammeren'' er lenge blitt tilskrevet to [[dominikanerordenen|dominikanerprester]] og pavelige inkvisitorer, [[Heinrich Kramer]] og [[Jakob Sprenger]]. Men nyere forskning er kommet til at Kramer ([[1430]]&ndash;[[1505]]) ikke bare var hovedforfatteren, men faktisk ''den eneste'' forfatter, og at han selv dro inn den velrenommerte Jakob Sprengers navn for at verket skulle bli tillagt større tyngde, altså i reklameøyemed. Sprenger hadde intet med boken å gjøre.

Kramer hadde selv erfaringer som heksejeger fra Innsbruck-området i [[Tirol]]. Kramer var ikke noen høyt respektert inkvisitor og representerte på sin tid en mindretallsoppfatning om hekseriet. Hans syn på trolldom ble ansett som underlig og ekstremt av et flertall av hans medbrødre i presteskapet, som stadig stakk kjepper i hjulene for de rettssaker han satte i gang. 

Særlig avgjørende var hendelsene i [[Innsbruck]] i [[1485]], der 57 personer ble etterforsket av Kramer for hekseri. Ingen av dem ble henrettet. Biskop [[Georg Golser]] av bispedømmet [[Brixen]] (som Innsbruck var del av) ble så irritert over Kramers fascinasjon av heksenes seksuelle atferd at han stanset rettssakene, og sa at djevelen var i inkvisitoren, ikke i heksene, og bad Kramer om å reise sin vei. 

Kramers beslutning om å forfatte håndboken ble fattet etter denne avvisningen, for å rettferdiggjøre sin virksomhet.  

Opprinnelig var en [[pavelig bulle|pavebulle]] om hekseforfølgelse trykket som forord i boken; ''Summis desiderantes affectibus'', gitt av pave [[Innocent VIII]] [[5. desember]] [[1484]]. Dette var sikkert medtatt av Kramer for at folk skulle danne seg den oppfatning at boken var utgitt med pavens velsignelse, eller endog blitt skrevet på oppdrag fra paven. I pavebullen hevder Innocens «å ha fått kjennskap til at folk har vendt sin [[katolsk]]e tro ryggen for å inngå pakt med Djevelen. De har hatt kjødelig omgang med demoner, brukt [[trollformler]] for å drepe barn og husdyr, skapt uvær og sykdom, [[impotens]] og [[sterilitet]].» Offisielt skal Heksehammeren likevel aldri ha blitt brukt av [[den katolske kirke]], og det finnes intet historisk belegg for at den ble benyttet av inkvisisjonen.

I 1631 offentliggjorde en av de mest kjente bekjempere av hekseprosessene, den tyske jesuitten [[Friedrich Spee]], anonymt skriftet ''[[Cautio Criminalis]]'', som kritiserte fremfor alt de metoder som ble benyttet i hekseprosessene, fremfor alt tortur, og gave argumenter for at tilståelser fremkommet under tortur ikke hadde særlig verdi. Annen utgave av verket ble utgitt med tilskyldelse av jesuittordens provinsledelse i Tyskland. Den ikkekirkelige jurist [[Christian Thomasius|Thomasius]] fremholdt senere i sin ''[[Dissertatio de crimine magiae]]'' (1701) at det ikke forelå noen beviser for heksers eksistens og for deres angivelige dsjevlepakter.