Redigerer Harold Bloom (avsnitt)

== Biografi ==
Harold Bloom ble født i [[New York City]] som sønn av William og Paula Bloom og vokste opp i sørlige [[The Bronx]]. Hjemme ble det snakket [[jiddisk]], og han lærte dette samt [[hebraisk]] før han lærte [[engelsk]]. Bloom har jevnlig fortalt at hans forhold til [[poesi]] begynte da han som tiåring oppdaget [[Hart Crane]]s ''White Buildings''. Fra han var elleve, tolv år visste han at å lese og diskutere poesi var det eneste han likte å gjøre.

Han begynte på [[Cornell University]] i 1947 med et stipend. Der fant han en mentor i M.H. Abrams, en ledende kjenner av romantikken og hovedredaktør av ''The Norton Anthology of English Literature''. Abrams fortale senere at Bloom var en «skremmende» student, «mer talentfull enn noen annen jeg hadde sett. Han hadde den ekstraordinære evnen til å lese en bok nesten like raskt som du kan bla om sidene, og ikke bare lese men praktisk talt memorere boken.» Bloom ble [[bachelor of arts]] i 1952, fortsatte på Yale og fikk sin [[Filosofiske doktorgrad|ph.d.]] i 1956. Han har siden blitt ved Yale.

I 1959 giftet han seg med Jeanne Gould. De har to sønner, Daniel Jacob og Daniel Moses, hvorav den ene er sterkt funksjonshemmet.

Blant kritikere regner Bloom [[Northrop Frye]] som sin fremste forgjenger. I et intervju med Imre Slausinszky i 1986 sa han: «Jeg har forsøkt å finne en alternativ far i mr. [Kenneth] [[Burke]] som er en hyggelig mann og en sterk kritiker, men jeg slekter ikke på Burke, jeg slekter på Frye.»
Bloom startet sin karriere med å forsvare ryktet til de høyromantiske poetene fra tidlig 1800-tall mot kristne kritikere som var påvirket av forfattere som [[T.S. Eliot]]. Fremgangsmåten hans var kontroversiell: i den første boken, ''Shelley’s Mythmaking'', anklaget han mange moderne kritikere for å lese (Percy Bysshe) [[Percy Bysshe Shelley|Shelley]] slurvete. Etter en personlig krise på slutten av 60-tallet, ble Bloom svært interessert i [[Ralph Waldo Emerson]], [[Sigmund Freud]] og de gamle mystiske tradisjonene [[gnostisisme]], [[kabbala]] og [[hermetisme]]. Senere har han kalt seg en jødisk gnostiker: «Jeg bruker gnostisk i en svært vid betydning. Jeg kan ikke kalle meg noe, om ikke jødisk … Jeg er virkelig et produkt av [[jødisk]] kultur, men jeg kan ikke forstå at en [[Jahve]] eller en Gud som skal være allmektig og allvitende, kan tillate de [[nazisme|nazistiske]] [[konsentrasjonsleir]]ene og [[schizofreni]].»

Etter denne krisen startet han å skrive en serie av bøker som tar for seg hvordan poeter kjemper for å skape sine egne individuelle poetiske visjoner, uten å bukke under for innflytelsen av tidligere poeter som inspirerte dem til å skrive. I introduksjonen til den første av disse bøkene, som omhandler [[William Butler Yeats]], formulerer Bloom grunnprinsippene til sin nye kritiske tilnærming: «Slik jeg ser det er poetisk innflytelse en variant av [[melankoli]] eller det [[Sigmund Freud|freudiansk]]e angst-prinsippet.» En ny poet blir inspirert til å skrive ettersom han har lest og beundret poesi av en tidligere poet, men denne beundringen blir til harme når den nye poeten oppdager at alt han ønsker å si allerede er sagt av disse poetene han forgudet. Poeten er skuffet fordi han «kan ikke være [[Adam]] tidlig om morgenen. Det har vært for mange Adamer, og de har navngitt alt.»

For å unnslippe denne psykologiske hindringen, må den nye poeten overbevise seg selv om at tidligere poeter har trått feil et sted og mislyktes i sine visjoner, og dermed gjøre mulig at han kan ha noe å tilføye tradisjonen allikevel. Den nye poetens kjærlighet til sine forbilder endrer seg til motstand: «Opprinnelig kjærlighet til forgjengerens poesi blir raskt omformet til en endrende konflikt som [[individuasjon]] er avhengig av.»<ref>''Map of Misreading'', s. 10</ref>. Boken som fulgte ''Yeats'', ''The Anxiety of Influence'' ble påbegynt i 1967 og presenterer Blooms nye doktrine i systematisk form. Her forsøker han å spore den psykologiske prosessen en poet følger for å bryte løs fra sine forgjengere og nå frem til sin egen poetiske visjon. Bloom skiller klart mellom «sterke poeter» som gjør «sterke feillesninger» av sine forgjengere og «svake poeter» som kun gjentar ideene til forgjengerne som om disse var en slags [[doktrine]]. Han beskriver denne prosessen som en serie av «endrende forhold» som enhver sterk poet gjennomgår i løpet av sin karriere. ''Map of Misreading'' fortsetter der ''The Anxiety of Influence'' ender, ved at Bloom gjorde flere bearbeidelser av sitt system av «endrende forhold». I ''Kabbalah and Criticism'' forsøker Bloom å benytte et [[Esoterikk|esoterisk]] fortolkningssystem fra [[kabbala|luriansk]] kabbala som et alternativ til å kartlegge poetisk innflytelse. ''Figures of Capable Imagination'' er en samling artikler Bloom hadde skrevet i løpet av arbeidet med bøkene om litterær påvirkning. Han avsluttet denne perioden av intens kreativitet med nok en monografi; en stor studie av [[Wallace Stevens]], en forfatter han ifølge et intervju fra tidlig 1980-tall identifiserte seg mer med enn noen annen poet på dette stadiet av sin karriere.

Blooms interesse for fantasy-romanen ''A Voyage to Arcturus'' av [[David Lindsay]], førte til at han tok fri fra kritikken en kort periode for å forsøke å skape en oppfølger til Lindsays roman; ''The Flight to Lucifer''. Dette er Blooms eneste offentliggjorte skjønnlitterære forsøk. Selv om ikke anmeldelsene var fullstendig nedslående, slo han den selv rask fra seg og innrømmet at den var for tynget av forfatterens bevisste teoretiske interesse for fabellitteraturens egenart.

Bloom fortsatte å skrive teori om innflytelse i løpet av 1970- og 1980-årene, og han har knapt skrevet noe siden den gang som ikke berører disse ideene. Fra ''The Book of J'' (1990) har Bloom utgitt en rekke ulike verk som har nådd et større publikum enn tidligere. I ''The Book of J'' argumenterer han for at de gamle dokumentene som danner grunnlaget for de fem første bøkene i ''[[Bibelen]]'', er skapt av en stor litterær kunstner som ikke hadde til hensikt å lage et [[dogme|dogmatisk]], religiøst verk. Bloom hevder videre at denne anonyme forfatteren var en kvinne tilknyttet hoffet til etterfølgerne av israelittenes konger, [[David av Israel|David]] og [[Salomo]] – en spekulasjon som tiltrakk seg mye oppmerksomhet. Senere har han tvetydig sagt at han ikke hadde gått langt nok og burde ha identifisert «J» med den bibelske [[Batseba]].

I ''The American Religion'' gjennomgår Bloom de viktigste variasjonene av protestantisk og etter-protestantisk religiøs tro i USA, og hevder at de forskjellige retningene har mer til felles med gnostisisme enn med historisk [[kristendom]] når det gjelder hvilket psykologisk grep troen har på sine tilhengere. I 1994 ga Bloom ut ''The Western Canon'' (''Vestens litterære kanon'') som er en gjennomgang av de forfatterne Bloom anser å være de sterkeste i (vestlig) [[litteraturhistorie]] og der ingen forfatter overgår [[William Shakespeare]]. Boken inneholder en introduksjon og konklusjon som uttrykkelig angriper fremveksten av ideologibasert litteraturvitenskap innen (amerikansk) [[akademi]]a. Det som derimot fikk størst oppmerksomhet var den medfølgende listen over verk fra antikken frem til i dag, der Bloom presenterer sin store kanon av litterære klassikere og verk som kan være kandidater til en slik status.<ref>[http://www.nrk.no/nyheter/kultur/lesekunst/teorier/1947456.html «Bloom og den litterære kanon»], ''NRK'' 24. juni 2002</ref>

Blant Blooms mest kjente elever er [[Camille Paglia]] og [[Naomi Wolf]].