Redigerer Hardeknut (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Ved Knut den mektiges død i 1035 kaller nordmennene tilbake [[Olav den hellige]]s sønn [[Magnus den gode|Magnus]] ([[1024]]–[[1047]]) og gjør ham til sin konge for å vri av seg det forhatte danske åket. Norge hadde siden 1030 vært styrt av [[Svein Knutsson|Svein Alfivason]] og moren hans, [[Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton]], ei frille av Knut den mektige. Svein og moren forlater Norge samme år og i Danmark dør Svein. Hardeknut frykter angrep fra nordmennene og tør ikke forlate Danmark når nyheten om at faren kong Knut er død.

England er uten konge og i Hardeknuts fravær skulle hans eldre halvbror, [[Harald Harefot]], være stedsfortredende konge. Harald var født utenfor ekteskap av Ælfgifu og hadde derfor ikke legitim arverett til verken Danmark eller England. 

Harald Harefot hadde likevel egne ambisjoner og i [[1037]] krever han selv den engelske tronen med den begrunnelsen at Hardeknut var blitt «forsaket ettersom han hadde vært for lenge i Danmark», som ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' skriver. Hardeknuts mor Emma som oppholdt seg i [[Winchester (England)|Winchester]], flyktet til [[Brugge]] i [[Flandern]]. Hardeknut ble rasende over det han oppfattet som halvbrorens forræderi og heller ikke alle i England var glade for valget. Erkebispen av [[Canterbury erkebispedømme|Canterbury]] vegret seg for å krone Harald, men ga etter det samme året da Hardeknuts tilhengere ble nedkjempet.