Redigerer Haraldskvedet (avsnitt)

== Kilder ==
''Haraldskvedet'' slik vi kjenner det i dag, er satt sammen av [[Finnur Jonsson]] i bokverket Norsk-islandsk skjaldedigtning. Det inneholder 23 [[strofe]]r som er gjenfortalt i ulike håndskrifter. 

De viktigste kildene er:<ref>Sverrir Jakobsson: "Erindringen om en mægtig Personlighed." Historisk tidsskrift 81.02-03 (2002), side 220.</ref>
* ''[[Fagrskinna]]'' som inneholder strofe 1-6 og 15-23 – i alt 15 strofer som blir tilskrevet Torbjørn Hornklove.  
* Fagrskinna inneholder videre strofe 7-11, som blir tilskrevet Tjodolf fra Kvine. 
* [[Snorre Sturlason]] gjenforteller strofe 6-11 og strofe 14 i ''[[Heimskringla]]'', som tilskrives Torbjørn Hornklove. 
* Snorre Sturlason gjenforteller strofe 11 og 12 i ''[[Den yngre Edda]]'' som blir tilskrevet Tjodolf fra Kvine. 
* Strofe 13 og 14 gjenfortalt i ''[[Flatøybok]]'' som blir tilskrevet Tjodolf fra Kvine.
* Strofe 21 gjenfortalt i ''Flatøybok'' og blir tilskrevet Audunn illskælda.

De fleste kildene tilskriver Tjodolv fra Kvine strofene 7–14. Det tyder på at de kommer fra et annet dikt enn de øvrige. Flere indisier peker i samme retning. Strofene (7–12), som handler om slaget i Hafrsfjord, synes å ha vært diktet like etter slaget, mens de andre skildrer et etablert hoffliv. Kongen som kjemper i Hafrsfjord er «allvaldr austmanna» og bor «í Útsteini», men «drottinn Norðmanna» i de 15 strofene fra Fagrskinna bor «á Kvinnum». I de 15 strofene er Harald omtalt seks ganger, en gang i den 13. strofen. Men i de seks strofene som handler om slaget i Hafrsfjord er han aldri omtalt. Ingen av sagaforfatterne ser ut til å kjenne til alle strofene, og de fleste synes ikke å ha ment at de stammet fra det samme diktet.<ref>Sverrir Jakobsson: "Erindringen om en mægtig Personlighed." Historisk tidsskrift 81.02-03 (2002), side 220-221.</ref>

[[Jón Helgason]], som har utgitt diktet to ganger, var sikker på at kvadet ikke kan ha vært bevart i muntlig tradisjon gjennom tre århundrer uten å endres.<ref>Jón Helgason, Haraldskvæði, Tímarit Máls og Menningar (1946), side 131</ref>