Redigerer Harald Gille (avsnitt)

== Biografi ==
Harald var gift med den svenske [[Ingrid Ragnvaldsdatter]], datter av kong [[Ragnvald Knaphövde]], og fikk sønnen [[Inge Krokrygg]] med henne rundt 1135. Gilles eldste sønn, [[Øystein Haraldsson]] (født rundt 1125), fikk han med Biadoc ([[norrønt]] Bjaðok), datter av Gilledomnan mac Solam og søster til Gillebride som var far til Somerled (død 1164), kjent som regent over [[Argyll]], konge av [[Suderøyene]] og [[Kintyre]] og stamfar til MacDonald-ætten – noe som sannsynliggjør Haralds påstander om egen høye byrd. I norsk tradisjon ble Biadoc likevel hetende Haralds [[frille]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Harald 4. Gille|url=http://nbl.snl.no/Harald_4._Gille|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2021-12-06|besøksdato=2022-01-26|språk=nb|fornavn=Knut Peter Lyche|etternavn=Arstad}}</ref> Den tredje etterfølgersønnen, [[Sigurd Munn]] (født rundt 1134), var sønn av den høyættede frillen Tora Guttormsdatter, datter av Guttorm Gråbarde. Den fjerde sønnen med kongsnavn var [[Magnus Haraldsson (1135)|Magnus]]. Han ble kongekåret i 1142 da Øystein kom til landet. Magnus døde i 1145, ti år gammel.

I sagaene fremstilles Haralds introduksjon på den norske politiske arena som hans eget initiativ. Han møtte [[lendmann]]en [[Hallkjell Huk]] på [[Suderøyene]], presenterte seg som kongssønn/kongsbror, og ba om skyss til Norge. Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom [[gudsdom]] mot at han sverget ikke å kreve kongsmakt i [[Norge]] så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. Ifølge tidens skikk innført av kirken, kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved [[jernbyrd]]. Harald lot seg barbeint lede av to [[biskop]]er over ni (eller sju) glødende [[plog]]jern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd iren som sin halvbror. Moren, som ikke navngis, skal ha vært med til Norge og ha båret fram vitnesbyrd. [[Årstall]]et er ikke kjent, men det må ha vært etter [[Øystein I|kong Øysteins]] død i 1123, og i god tid før Sigurds død i 1130 – ettersom Harald hadde rukket å vinne seg venner.