Redigerer Hans Karl von Diebitsch (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn===
Hans Karl von Diebitsch stammet fra en gammel schlesisk adelsslekt.{{Tr}} Den direkte stammlinge begynte med Heinrich von Diebitsch (født&nbsp;ca 1400), hoffmester for hertug [[Ludwig II (Liegnitz)|Ludwig II]] av [[hertugdømme Liegnitz|Liegnitz]] (slik nevnt i 1435).{{Tr}}

===Militær===
Han ble utdannet på kadettskolen i [[Berlin]], men etter ønske fra faren, som hadde vært [[adjutant]] for [[Fredrik II av Preussen|Fredrik II]] og gått i russisk tjeneste, gjorde han det samme i 1801, som fenrik i [[Semjonovskijregimentet]]. Han deltok i [[Napoleonskrigene]] i kampene fra 1805 og ble såret i [[slaget ved Austerlitz]], deltok i [[slaget ved Eylau]] og [[slaget ved Friedland]]. Etter Friedland-slaget ble han forfremmet til kaptein.

I løpet av de neste fem årene viet han seg til militærstudier og gikk inn i aktiv tjeneste igjen i forbindelse med [[Napoleons felttog i Russland 1812]]. Her utmerket han seg under [[Peter Wittgenstein]]s kommando, særlig ved [[Polatsk]] 18. og 19. oktober.{{Tr}} Etter disse kampene ble han forfremmet til [[generalmajor]]. Under avslutning av disse kampene, kjempet han mot de prøyssiske styrkene til [[Ludwig Yorck von Wartenburg]] og framforhandlet med ham, gjennom [[Carl von Clausewitz]] [[konvensjonen av Tauroggen]], og tjenestegjorde deretter sammen med Yorck i de tidlige delene av frihetskrigen med den sjette koalisjonen.

Etter [[slaget ved Lützen (1813)|slaget ved Lützen]] tjenstgjorde han i [[Schlesien ]] og deltok i forhandlingene om de hemmelige traktatene av Reichenbach som samlet kreftene mot [[Napoleon]]. Etter å ha utmerket seg ved [[slaget ved Dresden]] og [[folkeslaget ved Leipzig]],{{Tr}} ble han utnevnt til [[generalløytnant]]. I et kritisk øyeblikk under krigen i 1814 fikk han de allierte til å marsjere mot Paris og etter innmarsjen ble han tildelt [[Aleksander Nevskij-ordenen]] av tsar [[Aleksander I av Russland]].

I 1815 deltok han på [[Wienerkongressen]] og tjenestegjorde deretter som sjefadjutant for tsaren og hans etterfølger [[Nikolaj I av Russland]]. Han hadde i denne posisjonen stor innflytelse på russisk politikk.{{Tr}} Tsar Nikolaj utnevnte han først til [[baron]], deretter til [[greve]]. I 1820 ble han sjef for [[generalstab]]en, og i 1825 var han sentral i å slå ned [[dekabristopprøret]].{{Tr}}

Hans er imidlertid i ettertid mest kjent for sine fortjenester under [[den russisk-tyrkiske krig (1828-1829)|den russisk-tyrkiske krig]], en krig som etter noen tilbakeslag, ble avgjort ved Diebitschs framrykking mot [[Adrianopel]].{{Tr}} Dette ga ham graden av feltmarskalk og han ble tildelt ærestittelen ''zabalkanski'' til minne om hans felttog gjennom Balkan. 

I 1830 ble han utnevnt til kommandør over den store hæren som skulle slå ned [[novemberoppstanden]] i Polen. He vant det fryktelige [[slaget ved Olszynka Grochowska]] 25. februar, og vant igjen [[slaget ved Ostrołęka]] 26. mai, men døde rett etter av [[Kolerapandemien i 1826–1837|koleraen]] i [[Klecksewo]] nær Pułtusk.{{Tr}}