Redigerer Hans F.K. Günther (avsnitt)

== Biografi ==
[[File:Wolfgang Willrich - Porträt Hans F. K. Günther, 1930.jpg|thumb|left|upright=0.6|Günther i 1930, kulltegning utført av [[Wolfgang Willrich]] som var propagandakunstner for nazistene.]]
=== 1891-1933 ===
Günther, som kom fra en musikalsk familie, studerte først sammenlignende [[lingvistikk|språkvitenskap]] og [[germanistikk]] ved [[Albert-Ludwigs-Universität]] i Freiburg, men deltok også på naturvitenskapelige forelesninger om [[zoologi]] og [[geografi]]. Grunnlaget for sine senere raseteorier fikk han ved å lytte til antropologen [[Eugen Fischer]]. Sommersemesteret 1911 tilbrakte han ved [[Universitetet i Paris|Sorbonne]] i [[Paris]]. I 1914, like før [[første verdenskrig]], tok han [[doktorgrad]] og vervet seg deretter som frivillig, men da han led av [[revmatisme|leddrevmatisme]], havnet han raskt på sykehus. Under [[første verdenskrig]] tjenestegjorde han i [[Røde Kors]].

I 1919 avla han lærereksamen, men oppfattet seg selv først og fremst som [[politikk|politisk]] [[forfatter]]. Hans debutverk var et «bekjennelsesskrift» med tittelen ''Ritter, Tod und Teufel''. Denne boken, som gjennomsyres av [[nasjonalisme|nasjonalistisk]] tankegods, gjorde dypt inntrykk på [[Heinrich Himmler]] i 1924.

På oppdrag fra sin [[forlag|forlegger]], Julius Friedrich Lehmann, skrev han mellom 1920 og 1922 sitt hovedverk, ''Rassenkunde des deutschen Volkes'', som raskt fikk stor utbredelse, selv om forfatteren her strengt tatt beveger seg utenfor sitt fagområde. I 1922 studerte Günther [[antropologi]] ved [[Universität Wien]] og arbeidet dessuten ved et museum for zoologi og antropologi i [[Dresden]], der hans foresatte var [[Berhard Struck]]. Samme år studerte han hos [[Theodor Mollison]] i [[Wrocław|Breslau]]. Etter 1923 oppholdt han seg i [[Skandinavia]] sammen med sin andre kone, [[Maggen Blom]], som var norsk.<ref>[[Hans Fredrik Dahl]], ''Quisling. A Study in Treachery'', overs. Anne-Marie Stanton-Ife, Cambridge 1999, ISBN 0-521-49697-7, s. 113; Nicola Karcher, «[http://edoc.hu-berlin.de/nordeuropaforum/2009-1/karcher-nicola-7/XML/ Schirmorganisation der Nordischen Bewegung]», ''NORDEUROPA forum'', 19 (2009), s. 7-35.</ref> Christopher Blom, Günthers norske svigerfar, var rektor ved Skien høyere skole, der Quisling hadde vært elev. Blom introduserte Günther for Quisling. Günthers forestilling om den nordiske rases overlegenhet utviklet han under oppholdet i Norge. [[Halfdan Bryn]] hadde en langvarig og omfattende korrespondanse med Günther.<ref name=":0" />

Her mottok han sporadiske oppdrag fra ulike universiteter, blant annet [[Uppsala universitet]] og [[Statens institut för rasbiologi]], ledet av [[Herman Lundborg]]. I [[Norge]] ble han venn og beundrer av [[Vidkun Quisling]]. Allerede på denne tiden vanket Günther i nasjonalsosialistiske kretser. [[Arkitekt]]en og forfatteren [[Paul Schultze-Naumburg]] introduserte Günther overfor [[Richard Walther Darré]] og [[Baldur von Schirach]].

Et forbund ([[Kampfbund für deutsche Kultur]]) grunnlagt av nasjonalsosialismens sjefsideolog, [[Alfred Rosenberg]], begynte i januar 1929 å utgi et eget blad, der forfattere med [[republikanisme|republikanske]] og [[humanisme|humanistiske]] oppfatninger ble latterliggjort. Som alternativ anbefalte bladet sine lesere å fordype seg i verkene til Günther, van Schirach, [[Otto Bangert]], [[Maria Kahle]], [[Agnes Miegel]] og [[Bogislav von Schechow]].<ref>Jan-Pieter Barbian: ''Literaturpolitik im «Dritten Reich»'', bearbeidet utg., Nördlingen 1995, ISBN 3-423-04668-6, s. 56-58.</ref>

På grunn av trang økonomi måtte Günther i 1929 vende tilbake til Tyskland. I Dresden livnærte han seg som deltidslærer helt til [[Wilhelm Frick]], den første nasjonalsosialistiske [[minister]]en i en tysk [[forbundsstat]], bestemte at det skulle opprettes et eget [[professor]]at for Günther med [[sosialantropologi]] som fagkrets. Dette skjedde til tross for protester fra universitetet i [[Jena]]<ref name="Weikart" /> og det faglige miljøet i hele Tyskland. Günther innehadde tross alt ikke andre kvalifikasjoner enn en doktorgrad.{{tr}} Günthers innsettelsesforelesning fikk symbolsk betydning, ettersom både [[Adolf Hitler]]<ref name="Weikart" /> og [[Hermann Göring]] var til stede.

Günther var tilhenger av den såkalte «nordiske bevegelse».<ref>Stefan Breuer: ''Die Völkischen in Deutschland'', Darmstadt 2008, ISBN 978-3-534-21354-2, s. 115.</ref> Fra 1930 var han ansvarlig redaktør for tidsskriftet ''Rasse'', som ble utgitt av denne bevegelsen.<ref>W. Benz, H. Graml, H. Weiß, ''Enzyklopädie des Nationalsozialismus'', 3. utg., München 1998, s. 615.</ref> Av uklare grunner ble han i 1931 utsatt for et [[attentat]] fra en arbeidsløs 18-åring i [[Wien]], en hendelse som nasjonalsosialistene utnyttet politisk. I 1932 ble han medlem av [[NSDAP]].

=== 1933-1945 ===
[[File:Kleine Rassenkunde des deutschen Volkes von Dr. Hans F R Günther J F Lehmanns Verlag München (1928) Scientific racism influenting Nazi racial theories (Holocaust exhibition HL-senteret Oslo Norway 2021) 01.jpg|thumb|Günthers [[antisemittisk]]e bok ''Kleine Rassenkunde des deutschen Volkes'' («liten raselære om det tyske folk»), som første gang kom i 1928, utstilt i [[Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter]] i Oslo {{byline|2021}}]]

Günthers bok ''Kleine Rassenkunde'' («liten raselære») ble med nazistenes støtte solgt i flere hundretusen eksemplarer. Günther bidro med det «vitenskapelige» grunnlaget for [[Nürnberglovene]], nazistenes raselover av 1935. Günthers ideer om den nordiske rase hadde stor innflytelse på Himmler.<ref name=":0">Bangstad, S. (2017). Rasebegrepets fortid og nåtid. Norsk sosiologisk tidsskrift, 1(03), 233-251.</ref>

I 1935 ble Günther utnevnt til professor i raselære ved [[universitetet i Berlin]], der han blant annet sørget for å ansette den senere «sigøynerforskeren» [[Sophie Erhardt]]. Erhardt mente den gang at tiden var inne for å bedrive «bevisst rasepolitikk» i Tyskland ved å sile ut [[psykisk utviklingshemming|psykisk utviklingshemmede]] mennesker, [[rhinlandsbastarder]] (mennesker med både tysk og afrikansk bakgrunn) og [[jøder]].<ref>Sophie Ehrhardt: «Das Bild des deutschen Menschen», ''Zeitschrift für ärztliche Fortbildung'', 1934, s. 265.</ref> Fra 1940 til 1945 var Günther professor og instituttleder ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg im Breisgau. Under nasjonalsosialismen mottok han tallrike priser og hedersbevisninger. I 1935 ble han den første vinneren av NSDAPs vitenskapspris, og i 1941 mottok han Goethe-medaljen i kunst og vitenskap fra Adolf Hitlers hånd. I 1938 ble Günther oppsøkt av den norske oppdagelsesreisende [[Thor Heyerdahl]], som forærte ham en hodeskalle fra [[Marquesasøyene]]. Günther skal ha blitt henrykt over denne gaven.<ref>[[Ragnar Kvam jr.]], ''Thor Heyerdahl. Mannen og havet'', Oslo 2005; [[Norsk Telegrambyrå|NTB]]: [http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=297237 Thor Heyerdahl hjalp tysk raseideolog], [[VG|VG Nett]], publisert 20.11.2005, hentet 18.08.2010.</ref>

Verket ''Ritter, Tod und Teufel'' gjorde Günther til grunnlegger av den såkalte «nordiske tanke», som gikk ut på at den «nordiske rase» var truet og at det nordiske islett i det tyske folk måtte rendyrkes. Dette skulle skje ved å styrke bondestanden og avfolke byene. Günther satte opp definisjoner av ulike mennesketyper ut fra bestemte egenskaper som angivelig gikk i arv sammen med de ytre kjennetegnene på [[Menneskerase|rase]]. Günther utviklet etter hvert en verdiskala for de ulike rasene:

* Den nordiske rase utmerket seg gjennom egenskaper som dømmekraft, sannferdighet og handlekraft, samt rettferdighetssans, individualisme, lidenskapsløshet og seksuell tilbakeholdenhet.
* Typiske kjennetegn for rasen i det vestlige middelhavsområde var lidenskapelighet og temperament, samt munterhet og et sosialt sinnelag.
* Rasen i de sørvestlige deler av det tyske språkområde utmerket seg gjennom tilbakeholdenhet, tålmodighet og flittighet. Mennesker av denne rasen var dessuten «føyelige som undersåtter», mottakelige for ledelse og hadde en sterk tilknytning til familie og hjemtrakt.
* Den «dinariske rase» (oppkalt etter [[De dinariske alper]]) hadde en «særlig sans for ære» og var kjennetegnet ved en sterk kjærlighet til fedreland og hjemtrakt, samt ved pålitelighet, tapperhet, stolthet og en særlig begavelse for forretninger. Mennesker av denne rasen var lette å tirre, men ellers godmodige.

Günther konkluderte med at av disse rasene var den nordiske rasen den høyest utviklede, men samtidig også den mest truede. «[[Jødespørsmålet]]» var ifølge Günther av underordnet betydning. Han mente at begrepet «[[Ariere|arisk]]» var foreldet og ønsket at jødene skulle utvandre til [[Palestina]] eller et annet passende landområde.

=== Etterkrigstiden ===
Etter krigens slutt tilbrakte Günther tre år i interneringsleirer hos [[Den franske okkupasjonssonen|den franske okkupasjonsmakten]],<ref>Conroy, M. (2017). ''Nazi eugenics: Precursors, policy, aftermath''. Columbia University Press.</ref> men han trakk aldri sine teorier tilbake. I boken ''Gattenwahl'' fra 1951 gir han uttrykk for at giftemål med «[[Diabetes mellitus|diabetikere]], [[Kvinnebevegelsen|kvinnesakskvinner]] og [[alkoholisme|alkoholikere]]» bør unngås, et synspunkt som ikke var videre kontroversielt på 1950-tallet. I bokens sluttkapittel bagatelliserer han nasjonalsosialistenes programmer for [[tvangssterilisering]] og berømmer de obligatoriske helseattestene som skulle hindre kvinner med «mindreverdig» arvemateriale i å få barn.

Günther tilbrakte sine siste leveår i [[Emmendingen]]. I sin bok ''Der Begabungsschwund in Europa'', som utkom på et [[høyreekstremisme|høyreekstremt]] forlag i 1959, advarte han mot den voksende «fordummingen» av befolkningen, som ifølge Günther skyldtes at [[sedelighet|usedelige]] mennesker forplantet seg uhemmet, mens begavede mennesker bare sjelden fikk avkom. Günther fortsatte å bagatellisere nasjonalsosialistenes overgrep helt til det siste, blant annet i sin bok ''Mein Eindruck von Adolf Hitler'' fra 1969.