Redigerer Hannibal (avsnitt)

== Resymé ==

=== Familie ===
Han var sønn av [[Hamilcar Barca|Hamilkar Barca]], en av de ledende kartagiske hærførerne under [[første punerkrig]]. Hannibals yngre brødre var [[Mago Barca|Mago]] og [[Hasdrubal Barca|Hasdrubal]], og han var svoger med [[Hasdrubal (død 221 f.Kr.)|Hasdrubal den rettferdige]], som var guvernør i Iberia etter Hamilcars død. Hasdrubal ble myrdet i 221 f.Kr. av en av slavene eller leiesoldatene til den keltiske kongen Tagus, som hevn for drapet på Tagus. Hannibal tok da svogerens plass som guvernør.<ref> [http://www.livius.org/articles/person/hasdrubal-2-the-fair/? «Hasdrubal the Fair»], ''Livius''</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.livius.org/articles/person/hasdrubal-2-the-fair/?|tittel=Hasdrubal the Fair|besøksdato=2021-04-18|forfattere=Jona Lendering|dato=2020-08-05|verk=www.livius.org|forlag=Livius}}</ref>

=== Punerkrigene ===
På Hannibals tid hersket det stor spenning i den vestlige delen av Middelhavet, som følge av at [[den romerske republikk]] hadde skaffet seg kontroll over Italia og begynte å gjøre seg gjeldende som stormakt. Romerne representerte dermed en ny trussel for de gamle stormaktene kartagerne, [[etruskerne]], [[samnitter]]ne og det greske kongeriket i [[Siracusa]]. Roma hadde vunnet første punerkrig, og kartagerne var ikke villige til å akseptere dette nederlaget. Hannibals biografer hevdet senere at Hannibal hadde avlagt et løfte overfor sin far om aldri å stå på vennskapelig fot med Roma.

Den [[andre punerkrig]] brøt ut i 218 f.Kr. etter at Hannibal hadde ledet et angrep mot [[Sagunt|Saguntum]] i Hispania, som var en av Romerrepublikkens allierte. Etter å ha besatt Saguntum la han ut mot Roma i spissen for en hær som også omfattet krigselefanter. Fra Iberia krysset de [[Pyreneene]], fortsatte over [[Alpene]] og angrep Italia nordfra.<ref>{{Kilde www|url=https://www.smithsonianmag.com/history/how-hannibal-crossed-the-alps-180963671/|tittel=How (and Where) Did Hannibal Cross the Alps?|besøksdato=2021-04-18|dato=2017|fornavn=Franz|etternavn=Lidz|språk=en|verk=Smithsonian Magazine}}</ref> De første par årene etter inntoget i Italia vant Hannibal og hans menn spektakulære seire over romerne ved [[Slaget ved Trebia|Trebia]], [[Slaget ved Trasimene|Trasimene]] og [[Slaget ved Cannae|Cannae]]. Hannibal var eksepsjonelt dyktig til å analysere sine egne og motstandernes respektive styrker og svakheter, og planla slagene deretter. Takket være sin strategiske kløkt lyktes han i å erobre en rekke av italienske byer som støttet Romerrepublikken. Hannibals styrker okkuperte det meste av det sørlige Italia i 15 år, men klarte ikke å vinne en endelig seier over Roma, ettersom de romerske styrkene under ledelse av [[Fabius Maximus]] lekte en katt-og-mus-lek der de unngikk store trefninger, men påførte kartagerne stadige, mindre tap og holdt dem i sjakk slik at de ikke fikk anledning til å skaffe seg forsyninger. Denne typen utmattelseskrig har senere blitt kjent som «[[fabiansk strategi]]». Da [[Scipio Africanus]] satte inn en mot-invasjon i Nord-Afrika ble Hannibal tvunget til å vende tilbake til Kartago. Scipio Africanus' tropper beseiret den kartagenske hæren i 202 f.Kr., i [[slaget ved Zama]] like utenfor Kartago.<ref>{{Kilde www|url=https://www.unrv.com/empire/second-punic-war.php|tittel=Second Punic War : The Battle of Zama|besøksdato=2021-04-18|kapittel=|verk=www.unrv.com|forlag=United Nations of Roma Victrix (UNRV) : Roman History}}</ref> Scipio hadde i forveien lyktes i å drive Hannibals bror Hasdrubal, ut av Den iberiske halvøy. Scipio hadde gjennom lang tid studert Hannibals taktikk slik at han kunne klekke ut sin egen strategi; slik lyktes han i å beseire Romas fremste fiende.

=== Etter punerkrigene ===
Etter krigen stilte Hannibal til valg som ''[[sufet]]'' («dommer»), et valg han vant. Som sufet gjennomførte han en rekke politiske og økonomiske reformer som gjorde det mulig å betale den krigserstatningen som Roma hadde pålagt Kartago. Imidlertid var disse reformene upopulære både i det kartagiske aristokratiet og i Roma, og til sist dro han i frivillig landflyktighet. Han tilbragte den første tiden i eksil ved hoffet til det greske [[Selevkideriket]], som militær rådgiver for [[Antiokos III den store]] som lå i krig med Roma. Antiokos ble beseiret i [[slaget ved Magnesia]], og ble tvunget til å akseptere Romas betingelser. På nytt måtte Hannibal flykte, og havnet i [[Oldtidens kongedømme Armenia|kongeriket Armenia]], før han endte opp ved hoffet i [[Bitynia]] i nordlige [[Anatolia]]. Her oppnådde han en enestående seier i et sjøslag mot en flåte fra [[Attaliddynastiet|kongeriket Pergamon]]. Han ble etterpå forrådt til romerne, og valgte da å begå [[selvmord]] ved å ta gift.<ref> Gill, N.S. (2017): [https://www.thoughtco.com/how-did-hannibal-die-118901 «How Did the Carthaginian General Hannibal Die?»], ''ThoughtCo''</ref>

=== Ettermæle ===
Hannibal er blitt vurdert som en av de største militære strateger i historien og en av de fremste hærførere i antikken, sammen med [[Filip II av Makedonia]], [[Aleksander den store]], [[Julius Cæsar]] og [[Scipio Africanus]]. Plutark hevder at Scipio spurte Hannibal om hvem som var den største generalen, og Hannibal skal ha svart enten Aleksander eller [[Pyrrhos]], og deretter ham selv.<ref> Plutark: ''Life of Titus Flamininus'', 21.3–4.</ref> (Eller Pyrrhos, Scipio og deretter ham selv i henhold til en annen variant av den samme hendelsen.)<ref> Plutark: ''Life of Pyrrhus'', 8.2.</ref> [[Militærhistorie|Militærhistorikeren]] [[Theodore Ayrault Dodge]] kalte Hannibal «strategiens far», <ref name="Dodge"> Dodge, Theodore Ayrault (1995): ''Hannibal: A History of the Art of War Among the Carthaginians and Romans Down to the Battle of Pydna, 168 BC'', Da Capo Press.</ref> ettersom hans fiende Roma tok til seg hans militære strategi i sin egen strategi. Denne lovprisningen har gitt ham et sterkt omdømme i den moderne verden, og han ble vurdert som en stor strateg av Napoléon og andre.