Redigerer Han ville ut fra den mørke kroken (avsnitt)

==Teksten==
#Han ville ut fra den mørke kroken han ville reise fra harv og plogen,<br />han ville ut på det store hav, han ville prøve dets ville kav.
#Fra far og mor sin han ville reise langt ut på havet for seil og heise,<br />han ville søke og glemme alt, og glemme henne som mest det gjaldt.
#Når sneen smeltet for hjemmets døre han reiseferdig seg ville gjøre,<br />og reise dithen hvor skuten lå med seilklar ordre for snart å gå.
#Med far og mor og sin lille søster han avskjed tar, de ham kjærlig trøster,<br />han ville komme igjen som kar for han sin pike ei verdig var.
#Hun visste om at han skulle drage men kunne ei med ham avskjed tage,<br />thi alt om henne var satt på vakt hun skulle tvinges, og det med makt.
#Hun så et glimt av han ned på veien som fører ned på den bratte heien,<br />han vendte blikket mot hennes hjem og trasket videre like frem.
#Det var som blodet i hennes årer sto ganske stille mens store tårer<br />fra øyet randt ned på hennes kinn, hun hvisket sakte: Han er dog min.
#Hun kunne ei for sitt liv få velge men skulle tvinge sitt liv at selge<br />for stor var slekten hvor av hun var og gammel gretten var hennes far.
#Han tok seg mandig igjennom verden og tjente penger på all sin ferden<br />han ødslet ikke sin inntekt bort den skulle spares til noe stort.
#En gang som skipper han ville havne på egen skute i fremmed lande<br />og dette mål som han hadde satt holdt mot i brystet så mangen natt.
#Men i sitt hjerte der innerst inne han gjemte billede av en kvinne<br />han måtte søke og glemme bort hvis ei han ble noe riktig stort.
#År var gått hans formue øket hans hår var grått og hans rygg var krøket,<br />han ville hjem til sin far og mor og vise dem han var bleven stor.
#Han hadde seilet på sydens vande nu satt han kursen mot Nordens lande,<br />sitt mål han så seg litt mere nær og der nest henne han holdt så kjær.
#En stormfull natt under Norges kyster med storm og sjøgang så skipet ryster,<br />der hørtes sterke kommandoord vår helt Kapteinen var der ombord.
#Mens nattens redsler skalv i de fleste han sprang til værs for et seil og feste,<br />der hørtes knak som om masten brakk og så et skrik og et fall på dekk.
#Han ville ei tvinge sitt mannskap til et så for livet helt farlig spill<br />ved dagens frembrudd var skuden havnet der kunne sees den kaptein var savnet.
#Det var kapteinen som der falt ned og fallet brakte ham gravens fred,<br />alt ble så stille og tyst om bord av nattens stormer bar skipet spor.
#Han braktes oppad den bratte heien opp til sitt hjem på den samme veien,<br />han hadde trasket den gang han fór langt ut i verden for å bli stor.
#I bygdens gravlund en grav ble gravet der fikk han hvile høyt over havet<br />i ly for stormer og bølgegang i mellom tærne og fuglesang.
#Og på hans grav ble det satt et merke det var et minne som av de sterke<br />et kors av tre med bokstaver på der viste hvem som i graven lå.
#Hver sommer aften når solen gyller og blomsterduften helt luften fyller,<br />da går hun ene til hans grav for sine tårer hun frihet ga.
#Ett år der efter da opprandt stunden at hun fikk hvile i samme lunden,<br />som han nedlagdes et år forut hun ble dog ei nogen annens brud.

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Skillingsviser]]