Redigerer Halvt nedsenkbar plattform (avsnitt)

== Sammensettingen  ==
[[File:Blue_Water_Rig_No._1.JPG|thumb|Verdens første halvt nedsenkbare boreplattform - Bluewater 1. Den er bygget i 1961 for Santa Fe drilling. {{Byline|Friede & Goldman, LTD, ukjent år}}]]
En deler gjerne konstruksjonene opp i søyler, pongtonger, dekk med utstyr, forankringssystem eller posisjoneringssystem.

=== Søylene ===
Søylene er vertikale skallkonstruksjoner. Ytterhuden av stålplater er avstivet på innsiden. Søylene er videre delt opp i [[skott]] eller tanker. Formålet er å redusere skadevirkningene dersom det skulle gå hull og vann strømme inn, for eksempel etter en kollisjon. De bærende konstruksjonene dimensjoneres ut fra kontroller i [[grensetilstand]]er. De [[sveise]]s sammen og testes med ikke destruktiv metoder ([[MPI]], [[ultralyd]] eller [[røntgen]]). Når tankene er ferdige, blir alle tanker testet med å sette på trykkluft (0,2 bar overtrykk) som holdes en time. Dersom trykket ikke faller er det tegn på at tankene er tette. Noen tanker blir også trykktestet med vann.

Inne i søylene er det [[ballast]]tanker, ballastpumper, store mengder mekanisk utstyr og mange rør til ulike formål. Mellom tankene er det rør, som blir brukt til å pumpe [[væske]]r som vann, mellom de ulike tankene, og til fylling eller tømming av tankene. Rørene er koblet til [[ballast]]pumper. For å hindre fri strømning av væsker er det ventiler på rørene. Både ventiler og pumper testes regelmessig.

De viktigste lastene på søylene er fra vektene fra skroget og dekket, samt [[hydrostatisk]] [[vanntrykk]] og laster fra bølger. Laster fra [[havstrøm]] og vind bidrar også en god del, men bidrar mest på forankringssystemet og for dimensjoneringen av dekkskonstruksjoner og -utstyr.

For å få ekstra oppdrift, sveises det ofte på ekstra tanker på utsiden av søylene. De kalles blistere.

=== Pongtonger===
Pongtonger er hule skallkonstruksjoner som forbinder søylene under havflaten. De er avstivet på innsiden, og er som søylene delt opp i skott for å redusere skadevirkningene ved vannlekkasjer. Mellom skottene er det vanntett luker ([[mannhull]]), som normalt holdes avstengt.

Eldre plattformer har ofte i tillegg slankere tverrstag som stiver av søylene, som et [[fagverk]]. På nyere plattformer er pongtongene bygget så solide at disse tverrstagene er unødvendige.

For å få ekstra oppdrift, sveises det ofte på ekstra tanker på utsidene av pongtongene. De kalles sponsoner.

=== Dekket===
[[skrog (skip)|Skroget]] er delt opp i lukkede områder med ulike formål. Oppdelingen er delvis laget for at en skal ha god skadestabilitet. Dersom plattformen får [[slagside]], skal det ikke sette sikkerheten for hele plattformen i fare dersom krengningen er mindre enn 17 grader. På dekket vil det være vanntette dører og luker inn til skroget. Dess mer utstyr det er plassert inne i skroget og søylene dess mer behov er det for gjennomføring av kanaler og liknende opp til dekksnivå. Disse må sikres slik at en i en ulykkessituasjon ikke får innstrømning av vann inn i skroget. Dekket skal også ha en egen oppdrift i tilfelle slagside.

For å unngå ulykker er det god vektoppfølging, både på hvor store vektene, plasseringen på inretningen er og at dekkslaster er skikkelig festet. Videre gjøres det jevnlig [[krengetest]]er for å sjekke at [[tyngdepunkt]]et er der det skal være.

En har normalt dekk i flere høyder. Dekket har boligkvarter, lagerområder, bore- eller produksjonsutstyr. De blir benyttet til å plassere store mengder [[mekanisk]] utstyr eller prosessutstyr. Det kan være elektriske rom, lagerrom, ventilasjons- og kommunikasjonsrom. De har ofte stor vekt og en plassering i midten av plattformen gjør [[Flytestabilitet|stabilitetsegenskapene]] bedre for plattformen.

Spesielt for boreplattformer er den store boremodulen. [[Boretårn]]et er ofte den høyeste delen av plattformen. For å kunne gjennomføre boring er det i norske farvann nødvendig å ha [[hivkompensator]], for at ikke bevegelsene skal ødelegge boreutstyret.

En vil videre ha dekkskraner for å løfte utstyr og forbruksvarer til og fra [[supply-skip|forsyningsbåter]]. Egne dekksområder er satt av for å ta i mot varer.

Dekket blir delt opp i områder som skilles med brann- og eksplosjonsskiller. Kravene til disse framgår av forskrifter og standarder. Utformingene er knyttet til risikoen for brann og eksplosjoner, og bestemmes i hovedsak ut fra risikoanalyser.

Dekket forsøkes normalt plassert så høyt opp at [[hundreårsbølge]]r ikke slår opp i dekket. Når det ikke er mulig må det lages lokale forsterkninger av dekket rundt søylene.

=== Forankring===
De fleste halvt nedsenkbare plattformene har et [[Anker|forankringssystem]].

Det består av et [[anker]] som festes til havbunnen. Som anker brukes [[flukeanker]], [[plateanker]], [[sugeanker]] og [[pæleanker]]. Flukeanker er mest vanlig på flyttbare plattformer fordi det er hurtig gjort å installere og fjerne dem. For produksjonsplattformer er sugeanker det mest brukte, da produksjonsplattformene normalt er større enn de flyttbare platformene og derfor får større belastninger på ankerlinene, samt at dregging av anker kan få større konsekvenser på en produksjonsplattform.

Dersom det brukes flukeanker skal de etter [[Sjøfartsdirektoratet]]s forskrifter fra 1987 krevde at ankerne skulle prøvebelastes til den lasten en vil få med [[hundreårsbølge]]r for å sikre at ankeret er skikkelig festet til havbunnen og ikke senere vil dregge. I den nye ankringsforskriften fra 2008 er kravet modifisert til at en om en ikke trenger å trekke opp til hundreårslast, om en kan vise at dregging ikke vil overbeslaste andre liner, føre til skade på infrastruktur eller korallrev. Det forutsettes videre at det gjøre ROV-undersøkelser for å sjekke at ankeret er satt riktig på havbunnen.

De mest brukte ankerne kommer fra selskapene Bruce og Stevprice. De vil typisk veie 12 til 15 tonn.

Videre en ankerline som kan bestå av [[kjetting]], [[wire]] eller [[fibertau]]. I noen tilfeller plasseres det også synker eller flytebøyer på linene. [[Bøye]]r settes på dersom en vil forsikre seg om at forankringen ikke skal skade kryssende [[rørledning]]er, [[korallrev]] eller andre forhold på havbunnen. Synker brukes dersom en vil få ankerlinene i riktig avstand fra fleksible [[stigerør]].

På plattformen kommer ankerlinen først inn i et [[ledehjul]] (engelsk ''fairlead''), som styrer retningen på linen opp mot dekket. På dekket er det ankervinsjer, som regel en [[vinsj]] for hver line. Vinsjen har som oppgave å trekke opp linene, løse dem ut og stramme eller slakke. Vinsjen har også to uavhengige bremser som skal hindre ukontrollert utslipp av linene. I tilfelle av ulykkessituasjoner skal ankerlinene kunne løses ut, slik at de rauser ut i havet. Det er mange hendelser der ankerliner har raust ut ukontrollert. For norsk sokkel er [[Rolls-Royce]] og [[Aker Pusnes]] de største leverandørene av vinsjer.{{tr}}

De fleste flyttbare halvt nedsenkbare plattformene har kjettinger som oppbevares i kjettingkasser. Produksjonsplattformene kobler seg til ankerliner som allerede er lagt ut når en kommer til stedet. For å spare tid har forhåndslagte ankerliner også blitt mer vanlig på flyttbare plattformer, som da må ha tilgang på flere sett ankerliner. Noen har wire som er lagt inn på en spole på dekket.

Anker som ikke brukes henges opp i et bolster. Det er en stålkonstruksjon satt sammen av rør, som er sveist fast på skroget nær vannlinjen. Ankerne dras inn til bolsteret og festes med at en drar i ankervinjen til de sitter fast. En vil normalt bruke om lag 50 tonn strekk. Til ankerne er det festet en line (engelsk ''pennant wire'') som brukes til å trekke ankeret til og fra [[ankerhåndteringsfartøy]]ene. Disse linene er festet på plattformen, og løftes ut til ankerhåndteringsfartøyene ved hjelp av en kran. Ankerne i bolsterne blir utsatt for betydelige [[bølgelaster]], og det er tilfeller der ankerlinen har røket mens ankeret var i bolsteret, og at bolsteret er blitt ødelagt av ankeret.

Regelverket fra [[DNV]] krever at en skal dimensjonere skroget slik at anker som kommer løs fra bolsteret ikke skal gjøre betydelig skade på skroget.

=== Dynamisk posisjonering===
Nyere plattformer har ofte et såkalt [[dynamisk posisjoneringssystem]] (DP).

Systemet består av et maskineri med flere propeller plassert rundt skroget. Maskineriet styres av en datamaskin.

En oppgir til systemet hvilken posisjon en skal holde og hvor store avvik fra posisjonen som tolereres. Dersom posisjonen avviker fra den ønskede posisjonen vil datamaskinen gi instrukser til maskineriet om å endre posisjon til det ønskelige. Bølger, havstrøm og vind vil bidra til at plattformen vil drive av dersom det ikke kompenseres for det. Dersom avviket blir for stort eller referansesystemene faller bort, vil en nødfrakoble operasjonen.

For å vite at en er på rett sted brukes minst tre uavhengige referansesystemer, som også må være av to ulike prinsipper. Av de mest brukte referansesystemene er:
* det amerikanske [[GPS]] og [[DGPS]] er de mest brukte. Det er også et tilsvarende russisk system ([[GLONASS]]) som gradvis blir tatt i bruk, men antall satellitter er lavt. Her måles avstanden til minst fire satellitter, og en kan bestemme posisjonen. GPS er i utgangspunktet et militært system, og i spesielle situasjoner legger amerikanerne mye støy på signalene som gjør at nøyaktigheten blir dårlig.
* [[hydroakustikk]] med sendere på havbunnen og mottaker under skroget. Her kan en på relativt grunt vann ha en måler på havbunnen, for dypere vann bør en ha fire sendere på havbunnen som en kan måle avstanden til. En sender et signal fra plattformen (hydrofon) til senderne på havbunnen med en frekvens. De svarer med signaler med hver sin frekvens, og en kan måle avstanden ved å beregne hvor lang tid signalet tar. Det er en del usikkerhet på grunn av at lydhastigheten i havet varierer med saltholdigheten og temperaturen, og plattformen lager selv også en god del støy. Den er plassert så dypt for å redusere støyen fra propellene. 
* Avstands- og vinkelmålinger til havbunnen med en stålwire (engelsk ''taut wire''), brukes også.

[[Kongsberg Maritime]] har en svært stor del av verdensmarkedet for slike systemer, og er i praksis i en monopolstilling i Norge.