Redigerer Hai jin (avsnitt)

==Bakgrunn og utvikling==
Sjøforbudet gjaldt den private sjøhandel. Allerede i [[1277]]/[[1278|78]] ble det opprettet en skipsfartsmyndighet som skulle føre kontroll med slik handel.

Selve sjøforbudet går tilbake til [[Hongwu-keiseren]], den første av ming-keiserne,<ref>Richard von Glahn: ''Fountain of Fortune: Money and Monetary Policy in China, 1000–1700''. University of California Press, 1996. ISBN 0-52-020408-5</ref>  og ble innført som ming-lovgivning. Overtredelser kunne straffes korporlig, og i noen tilfeller med henrettelse.

Den eneste måte utlendinger kunne besøke Ming-Kina på, skulle være i forbindelse med tributtreiser. Under [[Yongle-keiseren]] ble sjøforbudet ledsaget av tre andre tiltak: Bygging av en flåte på 110&nbsp;000 for å forsvare kystprovinsene, forsøke å få [[japan]]ske myndigheter med på å slå ned på sjørøverbaser, og regulere sjøfartshandelen for å få kontroll med smuglervirksomheten.<ref>Henry Shih-shan Tsai: ''Perpetual Happiness: The Ming Emperor Yongle. University of Washington Press, 2001. ISBN 0295981245</ref>
Man forsøkte å hindre oversjøisk illegal privathandel ('ssu'), og mente at en sterk skipsfart i de kinesiske farvann ville medføre økt [[sjørøver]]i, blant annet av japanske «[[wokou]]». Dette var en tid da mingherskerne ville befestige sin militære kontroll over riket. Det var særlig tidlig under mingtiden (1368–1402) truet både av indre uro og samtidig av ytre farer i randområdene, blant annet fra [[mongoler]], [[timurer]] og [[oirater]]. Man ville ikke ha kilder til uroligheter i kystområdene også. En ytterligere grunn kan være at de herskende ikke ønsket at det skulle vokse seg sterk og rik handelsstand i kystområdene, og at den [[konfuciansk]]e samfunnsorden ikke ønsket noen kinesisk ekspansjon som i sin tur kunne bringe med seg fremmede og uønskede kulturimpulser.

De kinesiske keisere ønsket seg et handelsmonopol i forholdet til oversjøiske områder, og det ble regulert gjennom den offisielle [[tributt]]<nowiki></nowiki>. Det innebar at kystbefolkningen egentlig ikke skulle dra kommersiell nytte av sjøhandel. Men noen steder, som for eksempel i kystprovinsen [[Fujian]], oppstod det et blomstrende kontrabandesystem, som ble beskyttet ved bestikkelser av de stedlige borgerlige og militære myndigheter.

Til tider gjorde sentralmyndighetene mer iherdige forsøk på å kontrollere den private handelssjøfarten, ved å tillate en regulert handel med det tributtpliktige utland.

Heller ikke kjøpmennene ved kystene ønsket seg en fullkommen liberalisering av handelssjøfarten, for en total frihet kunne rokke ved de innarbeidede nattverksfordeler og privilegier som de hadde i forhold til den øvrige og fattigere befolkning.

En bieffekt av det strenge sjøhandelsforbudet var økende fattigdom i kystområdene, med opprør og sjørøveri som følge. Videre stimulerte forbudet mange bølger av utvandring nettopp fra Kinas sørøstlige kystprovinser, og heri er en viktig årsak til epokens fremvekst av kinesiske bosetninger i de ikkekinesiske sørøstasiatiske landene rundt [[Sørkinahavet]].