Redigerer HVPU-reformen (avsnitt)

==Bakgrunn==
Psykisk utviklingshemmede i Norge fikk sent omsorg og støtte tilpasset deres forutsetninger. I 1881 fikk også "åndssvake" skoleplikt på lik linje med andre barn, men de elevene som ikke kunne følge undervisningen falt raskt utenfor. En tidlig pionér for de psykisk utviklingshemmede var [[Emma Hjorth]], som gjennom gaver kjøpte en gård i Bærum som pleiehjem (senere [[Emma Hjorths Hjem]]).

Da Stortinget i 1949 vedtok en egen lov om hjem for åndssvake, var det ingen regler i den om hvem som hadde ansvaret for omsorgen for psykisk utviklingshemmede. Det fantes da tre pleiehjem (Emma Hjorths Hjem i Bærum, [[Hallsetheimen]] i Klæbu utenfor Trondheim og Bjerke barnehjem i Oslo). I 1952 la regjeringen frem en langtidsplan for "åndssvakeomsorgen"<ref>{{Kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1952&paid=2&wid=c&psid=DIVL767&pgid=c_0739|tittel=St. meld. nr. 71 (1952) Om landsplan for åndssvakeomsorgen|besøksdato=2024-02-03|forfattere=Sosialdepartementet}}</ref>, som innebar å dele inn landet i områder som hver skulle være selvforsynt med pleieanstalter. Regjeringen anbefalte også å bygge ut sentralinstitusjoner i hvert område, men at ikke staten måtte bygge alle institusjonene. Stortinget støttet regjeringens forslag.

Fra 1969 hørte alle institusjoner for psykisk utviklingshemmede under fylkeskommunene, og selv om utviklingen utover 1960-tallet var å bygge flere mindre hjem og daghjem var institusjonsomsorgen dominerende.<ref>{{Kilde bok|tittel=St. meld. nr. 88 (1974—75) Omsorg for psykisk utviklingshemmede|etternavn=Sosialdepartementet|side=6}}</ref> Kritikken mot særomsorgen tok også til, og Stortinget vedtok i 1976 å gjøre inkludering i samfunnslivet og lokalmiljøet til en av hovedlinjene for omsorgen for de psykisk utviklingshemmede.

Kritikken tok derimot ikke slutt, og etter påstander om vold og overgrep mot psykisk utviklingshemmede som bodde på Dagsrudheimen i Telemark høsten 1982 satte regjeringen ned et utvalg som skulle gå gjennom hele helsevernet (HVPU). Da utvalget leverte sin rapport i 1985<ref>{{Kilde bok|tittel=NOU 1985: 34 Levekår for psykisk utviklingshemmede|etternavn=Lossius-utvalget}}</ref> anbefalte det enstemmig å overføre ansvaret for omsorgen til kommunene. Utvalget fant at livssituasjonen og levekårene for de som bodde i institusjonene var "medmenneskelig, sosialt og kulturelt ... uakseptable", og at særomsorgen ikke var i stand til å gi de psykisk utviklingshemmede bedre liv.<ref>{{Kilde bok|tittel=NOU 1985: 34 Levekår for psykisk utviklingshemmede|etternavn=Lossius-utvalget|side=12}}</ref>

Stortinget vedtok i 1988 en styrt avvikling av alle sentralinstitusjoner og overføring av ansvaret til kommunene. HVPU-reformen ble satt til å tre i kraft 1. januar 1991, men med en overgangsperiode.