Redigerer HMS «Thunderer» (avsnitt)

== Design og konstruksjon ==
[[Fil:Devastation class diagrams Brasseys 1888.jpg|thumb|upright=1.2|left|Tegningen viser den enkle konstruksjonen med to kanontårn. Den grå skraveringen i den midterste tegningen viser pansringen, men i virkeligheten var «Devastation»s skrog pansret helt fra stavn til akterstavn.]]
Panserskipene av Devastation-klassen var det første forsøket til Royal Navy på å kombinere tårnskipets kraftige kanoner med [[Monitor (skipstype)|monitorens]] store skuddfelt, samt en stor aksjonsradius - uten bruk av seil. Sjefkonstruktøren, E.J. Reed, utarbeidet i 1869 et prosjekt, som egentlig bare var en større utgave av hans brystvernsmonitor «Cerberus», som ble sjøsatt i 1868. Dette var et skip med lavt skrog, med kanontårn på for- og akterdekk. Etter tidens idéer om krigføring til sjøs var de utstyrt med [[Stevn|vædderstevn]].

Bevilgningen til «Devastation» og «Thunderer» ble gitt i Parlamentet i april 1869 og «Thunderer» ble påbegynt i juni samme år. Da HMS «Captain» gikk til bunns under en storm i september 1870, ble arbeidet imidlertid stanset. Reed hadde sagt opp i juli og var blitt avløst av Nathaniel Barnaby. Uder hans ledelse ble designet forbedret, blant annet med mer utstrakt panser, kraftigere kanoner og bedre plass til besetningen. «Devastation» var det av skipene som man var kommet lengst med, så flåteledelsen besluttet derfor å stille byggingen av «Thunderer» i bero, til man hadde funnet ut av hvordan søsterskipet klarte seg. Slik den endelige utformningen ble var skipene meget stabile. I hardt vær gikk bølgene over for- og akterskip, mens overbygningen midtskips beskytte besetningen som var på 358 mann.

HMS «Thunderer» var på 9 330 tonn og 93,6 meter langt. Bredden var 19,0 meter og den gjennomsnittlige dybdegang var 8,1 meter.<ref>Gardiner, side 23.</ref><ref>Parkes, side 189–195</ref>

=== Framdrift ===
[[Fil:Illustrated London News - 1876-09-02 - HMS Thunderer, boilers.jpg|thumb|upright=1.2|left|«Thunderer» var ute for to alvorlige ulykker i sin karriere. Den første skjedde i maskinrommet under en prøveseilas i juli 1876 og kostet over 40 menneskeliv. Her er den ødelagte skipskedel tegnet i ''[[Illustrated London News]]''.]]
«Thunderer» hadde fire to-sylindrede dampmaskiner fra ''Humphreys and Tennant'', og de drev parvis de to propellene. Skipet var på prøveseilas i juli 1876, og presterte ved den anledning 6 270 [[Hestekraft|hk]] som ga en fart på 13,4 [[knop (mål)|knop]].<ref>Parkes, side 195.</ref> Den 14. juli 1876 var «Thunderer» på en ny prøveseilas og da inntraff den verste ulykken med skipskjeler i Royal Navys historie. En av kjelene ga etter for trykket og sendte skåldende damp ut over besetning og observatører i maskinrommet. 15 mennesker døde med det samme. Store brannskader resten gjorde at det endelige dødstall nådde over 40. En undersøkelse viste at en toppventil som kunne ha forhindret ulykken ikke var slått på. Trykkmåleren virket heller ikke så ingen oppdaget faren. Normalt skulle kjelenes sikkerhetsventil åpnes når trykket ble for høyt, men en undersøkelse viste at ventilen, som var av messing og støpejern, enten var rustet eller på annen måte [[Korrosjon|korrodert]]. Ulykken var sterkt medvirkende til at det i 1879 kom en veiledning for arbeid i flåtens maskinrom, ''Steam Manual for Her Majesty's Fleet.''<ref>Edgar C. Smith: ''A Short History of Naval and Marine Engineering'', Cambridge University Press, 1938, side 193-194.</ref>

Da skipet ikke førte seil, var det bruk for en stor beholdning av kull. Den var på 1 800 tonn, og ga «Thunderer» en rekkevidde på 4700 nautiske mil (8700&nbsp;km) ved 10 knop (19&nbsp;km/t).<ref>Parkes, side 200.</ref>

«Thunderer» var på verft i 1889-1891 og fikk blant annet nye dampmaskiner av tregangs-typen. De presterte 7 200 hk og økte skipets fart til 14,2 knop.<ref>Silverstone, side 169.</ref><ref name="autogeneret1">Parkes, side 201.</ref>

=== Artilleri ===
[[Fil:Thunderer turret - King 1875.png|thumb|upright=1.2|left|«Thunderer» var det første skip i Royal Navy med hydraulisk ladesystem til et kanontårn. I januar 1879 fikk man ved et uhell ladet kanonen dobbelt, og det kostet elleve mennesker livet.]]
HMS «Thunderer» hadde fire 30,5&nbsp;cm riflede forladekanoner, fordelt i to kanontårn. De kunne avfyre granater på opp til 320,2 [[kg]]. På korte avstander kunne granatene slå gjennom 40&nbsp;cm jernpanser. De forreste kanonene var litt lengre enn de akterste og var ca. 10 % kraftigere. Til kanonene i det forreste kanontårnet fikk «Thunderer», som det første skip i Royal Navy installert et [[hydraulikk|hydraulisk]] ladesystem om gjorde ladeprosessen hurtigere og samtidig redusere mannskapskravet i kanontårnet fra 22 til 10 mann.<ref name=autogeneret2>Gardiner, side 6</ref><ref>Parkes, side 198.</ref> Under en skyteøvelse i januar 1879 ble en av granatene sittende i løpet, og på grunn av larmen fra den andre kanon i tårnet ble det ikke oppdaget. Kanonene ble ladet om, og ved avfyringen eksploderte den kanon som hadde dobbelt ladning, og drepte elleve og såret 34.<ref>''Illustrated London News'', 25. januar 1879.</ref> Til forsvar mot torpedobåter ble det i 1881 oppstilt seks Nordenfelt maskinkanoner, samt et Gatling maskingevær i masten. Ved samme anledning fikk skipet to 35,6&nbsp;cm torpedoapparater installert.<ref name=autogeneret1 />

Forladekanonene ble skiftet ut ved skipets besøk på  verftet i 1889-91, og de ble erstattet med 25,4&nbsp;cm bakladekanoner, kaliber 32. Disse kanoner kunne fyre granater på 226,8&nbsp;kg og hadde større utgangshastighet enn de gamle, som gjorde at de kunne slå gjennom 64&nbsp;cm jernpanser.<ref name=autogeneret2 /> Ved samme anledning ble Nordenfelt kanonene erstattet med seks 57&nbsp;mm og åtte 47&nbsp;mm kanoner.<ref name=autogeneret1 />

=== Panser ===
«Thunderer» var beskyttet hele veien langs vannlinjen av et smijernspanser som var 305 [[millimeter|mm]] tykt midtskips og avtok til 229&nbsp;mm. Kanontårnene hadde 305&nbsp;mm panser, men forsterket til 356&nbsp;mm på tårnenes forside. Panseret var fastgjort på et lag [[teak]]tre på mellom 215 og 457&nbsp;mm. Den samlede vekten av pansret var 2&nbsp;540 tonn og utgjorde dermed 27,2 prosent av skipets deplasement. De tilsvarende tall for forgjengeren HMS «Monarch» var 1 364 tonn og 16,4 prosent.<ref>Parkes, side 198-200.</ref>