Redigerer Høgnorsk (avsnitt)

== Bakgrunn ==
På 1900-tallet ble det ført en statlig politikk som hadde til mål å føre [[landsmål]] og [[riksmål]], senere [[nynorsk]] og [[bokmål]], sammen til et [[samnorsk]] språk «på norsk folkemåls grunn». Offisiell nynorsk ble derfor styrt bort fra [[Ivar Aasen]]s systematiske normering og i retning av såkalte [[folkemål]]sformer, først med [[Rettskrivinga av 1917|rettskrivningsreformen i 1917]] og deretter med [[Rettskrivningen av 1938|rettskrivningsreformen i 1938]]. Rettskrivningsreformene i [[1917]] og [[1938]] hadde til formål å tilnærme nynorsken til bokmål og østlandsk talemål.{{tr}} Disse reformene innebar således et brudd med den tradisjonelle, typeformbaserte nynorsknormeringen som [[Ivar Aasen]] la grunnlaget for.{{tr}} Høgnorsk kan sies å være fundert på etymologiske prinsipp, og ikke på ortofone prinsipp, slik som de gis i rettskrivningsreformen av 1917.

Med 1938-rettskrivningen ble en rekke tradisjonelle nynorskformer enten redusert til «sideformer» eller tatt helt ut av offisiell rettskriving.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraaknytt_1999/Spraaknytt_1999_2/Ikke_lenger_hovedformer_og_si/|tittel=Ikke lenger hovedformer og sideformer i bokmål?|besøksdato=2018-08-03|språk=no|verk=Språkrådet}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/Spraka-vare/Norsk/Faksimilebiblioteket/Ny_rettskrivning_1938/|tittel=Ny rettskrivning 1938|besøksdato=2018-08-03|språk=no|verk=Språkrådet}}</ref> Reformen medførte også større endringer i formverket, og både det såkalte i-målet (-i-ending i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord og bestemt form flertall av intetkjønnsord) og flertallsendingene -or og -one i svake hunkjønnsord ble redusert til sideformer. Ubestemt entall på -a av svake hunkjønnsord ble tatt helt ut. I adjektiv på -en ble hunkjønnsformen -i redusert til sideform og hankjønnsformen -en gjort til hovedform også i hunkjønn. Rester av midlandsnormalen ble tatt opp i hovednormalen (-i i supinum av sterke verb og intetkjønn av adjektiv på -en, enkelte jamvektsord som ''gutu'' og ''furu'' som alternativ til ''gote'' og ''fure''), mens karakteristiske bøyingsformer som ''vikur'' og ''kvistir'' ikke lenger var tillatt i elevarbeider. På grunn av de større endringene, karakteriserte høgnorskmannen [[Gustav Indrebø]] [[Rettskrivningen av 1938|1938-reformen]] mer som et «målbrigde» enn som en reform.<ref>{{Kilde www|url=http://ivaraasen.no/bokstova.php?bok=kva_er_hognorsk.html|tittel=Ivar Aasen-sambandet|besøksdato=2018-08-03|verk=ivaraasen.no}}</ref>

Et annet sentralt prinsipp i høgnorsken er det såkalte ''morfologiske entydighetsprinsippet'' eller ''sammenhengsloven'',<ref name=":0">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041007045|tittel=språk i utvikling|forfatter=Vinje, Finn-Erik|fornavn=|forlag=Aschehoug|år=|isbn=8203115241|utgivelsessted=Oslo|side=130|sider=|kapittel=|sitat=|kommentar=Ivar Aasens ''Norsk Ordbok'' fra 1873 er sentral for skrivemåter i Høgnorsk.|utgivelsesår=1978}}</ref> som også står sterkt i svensk. Rent konkret sier denne loven at når et ord skal bøyes, skal roten av ordet gå igjen i alle bøyningsformene.<ref name=":0" /> Et eksempel er verbet ''å'' ''segja'' (''segjer'' – ''sagde'' – ''hev sagt''), som med offisiell rettskriving heter ''å seia'' (''seier –'' ''sa – har'' ''sagt''). Her går rota ''sag-'' igjen i hele bøyingsmønsteret (med omlyd i infinitiv og nåtid) og sammenhengen med andre avledninger av samme rot, for eksempel ''segn'' og ''soge'', gjøres synligere. I offisiell rettskriving går sammenhengen tapt, til fordel for mer ortofone stavemåter. Et annet eksempel er stavemåten «ei gjenta» («ei jente» i offisiell rettskriving), med ''g'' for å vise at ordet er en avledning av ''gant'' («moro») og følgelig blir uttalt med en [dʑ]-lyd og ikke [j] i enkelte dialekter.{{tr}}