Redigerer Héloïse d'Argenteuil (avsnitt)

==Biografi==
===Bakgrunn===
Til tross for at Héloïse var en velutdannet ung kvinne, av åpenbar intellektuell styrke, behersket latin, gresk og hebraisk, vet man ikke så meget om hennes familie. Men det antydes i hennes brev at hun er av lavere klasse. Det er trolig at hun var medlem av Garlandefamilien, som hadde penger og medlemmer i høye samfunnsverv, sammenligbart med den adelige Abélard.  Héloïse skal kanskje ha vært datter født av den skandaløse forening av den [[Angevinriket|angevinske]] Hersint av Champagne (''lady of [[Montsoreau]]'' og grunnlegger av [[Fontevraud-klosteret]] i [[Anjou]]) med [[seneskalk]] av Frankrike [[Gilbert av Garlande]].

===Tidlig levned===
Det er kjent at hun bodde hos onkel på farssiden, [[kannik]]en [[Fulbert av Notre-Dame]] i [[Paris]]. 

Da hun var 17 år studerte hun hos en av de mest populære lærerne og filosofene i byen – Pierre Abélard. Han innehadde lærestolen i didaktikk. Hun ble meget mer enn en student; hun ble hans kollega og samarbeidspartner. Hun er kjent for å utøve kritisk intellektuell innflytelse på hans arbeider, ved sine mange utfordrende spørsmål til ham, slik som det nedfelte seg resultater i Abélards skrift ''Problemata Heloissae'' (oppkalt etter henne).

I sine tekster skildrer Abélard historien om Héloïses forførelse, deres hemmelige ekteskap, fødselen av sønnen Astralabius, og om sin [[kastrering]], samt at Héloïse gikk i kloster.
===Kloster===
'''Argenteuil:''' I 1118 trådte Heloise inn i benediktinerklosteret i [[Argenteuil]], der hun allerede hadde tilbrakt barndommen, og avla evige løfter. Hun kan ha vært priorinne der fra 1123 frem til da abbed [[Suger av Saint-Denis]] oppløste klosteret i 1129 og drev nonnene ut av klosteret.

'''Le Paraclet:''' Abélard, som overlevde sin lemlestelse  som den rasende onkel Fulbert hadde fått ham til å utføre, hadde trukket seg tilbake som munk til Saint-Denis-klosteret, grunnla en skole (klosteret ''Le Paraclet'', av typen oratorium - ''Oratorium Paracletensis'') nær Nogent-sur-Seine i [[Argenteuil]], og denne skjenket han til Héloïse og hennes søsterkommunitet. Etter dette så de to ikke hverandre på ti år. 

I 1131 stilte [[pave Innocens II]] ''Oratorium Paracletensis'' under direkte pavelig myndighet, selv om dette ikke hindret ham i å fordømme Abelard som kjetter ti år senere ved [[synoden i Sens]]. Våren 1142 døde Peter Abelard. Litt senere brakte [[Petrus Venerabilis]], storabbed for [[Cluny (kloster)|Cluny]], personlig Abelards levninger til Le Paraclete-klosteret for begravelse.

Héloïse fortsatte som abbedisse til sin død den 16. mai 1162. Hun etterlot seg sin legendariske korrespondanse med Abélard. I brevene viste Heloise seg ikke bare å være en kvinne med ekstraordinær intellektuell styrke og hjertets utvikling, men også som en begavet forfatter med subtile og elegante formuleringer, noe som ble bekreftet i samtiden, av [[augustinerkorherre]]n [[Hugo Metellus]] av [[Toul]] (ca 1080-ca 1150).

Hennes etterlatte brev regnes som viktige for fransk og europeisk litteraturhistorie, og en primær inspirasjon for utøvelsen av høvisk kjærlighet. Hennes lærde og noen ganger erotisk ladede korrespondanse er det latinske grunnlag for ''[[bildungsroman]]''sjangeren og fungerer sammen med Abélards ''[[Historia Calamitatum]]'' som en modell for den klassiske epistulære sjanger. Hennes innflytelse var med på å påvirke senere forfattere så vidt forskjellige som [[Chrétien de Troyes]], [[Geoffrey Chaucer]], [[Madame de Lafayette]] (''La princesse de Clèves''), [[Thomas Aquinas]], [[Choderlos de Laclos]], [[Voltaire]], [[Rousseau]], [[Simone Weil]] og [[Anne Desclos|Dominique Aury]] (''Lettres portugaises'').

Foruten korrespondansen, brevene til Abélard, etterlot hun seg ingen skrevne verker.

[[File:AbelardHeloiseTomb.jpg|thumb|Gravmælet på ''[[Cimetière du Père Lachaise]]'' i Paris.]]