Redigerer Hårarbeid (avsnitt)

== Før første verdenskrig ==
[[Fil:Mourning brooche containing the hair of a deceased relative. Wellcome L0036158.jpg|miniatyr|left|Britisk memento mori-smykke med den avdødes hår som bakgrunn{{byline|Wellcome Images}}]]
[[Fil:SirThomasAstonAtWife'sDeathbed.jpg|miniatyr|Maleri av [[John Souch]] fra 1635. Sir Thomas Aston ved sin kones dødsleie. Både han og kvinnen foran til høyre bærer smykker med en hårlokk fra den avdødes hår.<ref>Ifølge Pointon (2009), s. 294–95</ref>]]
[[Fil:Haarschmuck Ohrringe.jpg|miniatyr|Øredobber av menneskehår (rundt 1840){{byline|Florian Horsthemke/Hofer Antikschmuck Berlin}}]]
[[Fil:The Childrens Museum of Indianapolis - Hair wreath.jpg|miniatyr|Veggdekorasjon av hår.(USA 1881){{byline|The Children's Museum of Indianapolis}}]]
Det har vært knyttet mye  [[Folketro|overtro]] til menneskehår, og hårlokker og -smykker har vært både [[fetisj]]er og motegjenstander i mange kulturer.<ref name="Gitter 942">Gitter, s. 942</ref> Skikken med å ha en hårlokk til minne om nære venner, kjærester eller familiemedlemmer har vært utbredt i mange hundre år,<ref name="Johansen">[http://www.vestagdermuseet.no/a-smykke-seg-med-har/ Johansen (2014)]</ref> og den lever videre i det 21. århundre, blant annet i form av hårlokker i minnebøker om barnets første år.

Det er usikkert når man begynte å lage hårsmykker. Fra 1200-tallet finnes en beretning fra England om at [[adel]]skvinner vevet eget hår inn i gaver til sine utkårne [[ridder]]e, og fra samme tid finnes en oppskrift på hvordan man skal øke kjærligheten fra den man holder av: «Når man en Ring gør af dens Hår, man holder af, øges Kærligheden».<ref>Andersen, s. 20</ref>

Ifølge forskeren Marcia Pointon startet bruken av hår i minnesmykker antagelig i [[middelalderen]], og det virker som om det var en rent kristen skikk. Hun antyder at skikken kunne stamme fra en spesiell tolkning av [[Johannes' åpenbaring]], slik at en hårlokk ble et tegn på en mulig gjenforening med den avdøde i det hinsidige.<ref>{{kilde artikkel|forfatter=Pointon, Marcia|tittel='These fragments I have shored against my ruins'|side=198–201|utgivelsesår=1999|språk=engelsk|publikasjon=The story of time}}</ref>

Sørgesmykker som inneholder den avdødes hår, er kjent fra det 14. århundre, men var ikke vanlige før mot slutten av 1600-tallet. I det 18., og spesielt i det 19., århundre ble slike smykker en mote, og er kjent både fra Europa, USA og Australia.<ref>Oliver, s. 37–38</ref><ref>Pointon</ref> 
<!--Venter svar fra Pointon om sidetall-->
En av årsakene til at hårsmykker ble så populære, kan ha vært at [[Napoleonskrigene]] førte til mangel på gull i Europa i 1800-tallets første tiår.<ref>Björklund, s. 140</ref>

Kathleen M. Oliver hevder at hårsmykkenes popularitet delvis var en reaksjon på [[opplysningstiden]]s vektlegging av det rasjonelle, tekniske og kommersielle over det åndelige, psykiske og personlige,<ref>Oliver, s. 39, note 15</ref> og trenden ble godt hjulpet av [[romantikken]]s oppblomstring på 1800-tallet.<ref name="Johansen"/>

I hårarbeidene fra det 18. århundre var menneskehår oftest bare en del av smykket, for eksempel en lokk av en kjærestes hår i en medaljong, eller den avdødes hår i et sørgesmykke, gjerne som bakgrunn for et miniatyrportrett, eller et miniatyrskjelett, i et [[memento mori]]-smykke, som skulle minne de gjenlevende om sin egen dødelighet.

I det 19. århundre utviklet skikken med hårsmykker seg. De var ikke lenger bare minne- eller sørgesmykker, men ble en egen mote og i mange tilfeller en kommersiell vare. Utformingen av smykkene i en bestemt periode kunne være påvirket av samme moteretning, og være inspirert av salgskataloger og dameblader, men smykkene var likevel unike og hadde en sentimental verdi, fordi de som oftest var laget av håret fra en kjær venn eller et familiemedlem.<ref>Sheumaker (1997), s. 426–430</ref>

Moten med hårsmykker holdt seg et par tiår ut i det 20. århundre, men interessen avtok allerede fra rundt 1900. Under og etter første verdenskrig endret både klesmoten og innredningstrendene seg, og hårdekorasjonene passet ikke lenger inn.

=== Europa ===
I Europa er det mye som tyder på at hårarbeidet oppsto i Frankrike.<ref name="Sparr 4">Sparr, s. 4</ref> Landet var hovedsete for handel med menneskehår, her ble de fleste parykker laget, og det ble holdt store hårauksjoner.<ref name="Gauslaa 6">Gauslaa, s. 6</ref>

Etter 1789, det første året i [[den franske revolusjon]], ble det slutt med adelens overdådige [[pudderparykk]]er,<ref>{{kilde bok|forfatter=Snodgrass, Mary E.|tittel=World Clothing and Fashion : An Encyclopedia of History, Culture, and Social Influence|side=266|språk=engelsk|utgiver=Routledge|isbn=9780765683007|utgivelsesår=2014}}</ref> og parykkmakerne gikk magrere tider i møte. Kunnskapen deres om behandling av hår, og enkelte av apparatene de brukte når de laget parykker, kunne anvendes til å utvikle hårsmykkekunsten.

I 1867 var det 40 produksjonsverksteder for hårarbeider i Frankrike. Disse sysselsatte 50 tegnere og 500 kvinnelige medarbeidere til fremstilling av smykker og bilder av menneskehår.<ref name="Andersen 22">Andersen, s. 22</ref>

Den eldste kjente lærebok i håndverket ble publisert i Tyskland i 1818. [[Terminologi]]en i denne boken er i stor grad fransk.<ref>Björklund, s. 139</ref> Også i den svenske ''Konsten att göra hår-arbeten'' fra 1833, brukes begreper som tyder på at kunnskapen kommer utenfra, for eksempel: «garcettefläta», «engelsk fläta», og «tambour» om selve arbeidsbrettet.

I England er det bevart brosjer fra 1600-tallet,<ref name="Sparr 4"/> og her var hårsmykker populære til 1880-årene, også blant de kongelige.

I det 19. århundre måtte sørgende i Frankrike og England, spesielt kvinnene i overklassen, følge flere regler når det gjaldt antrekk og smykker, som skulle være diskrete. Smykkene var ofte laget av det svarte smykkematerialet [[jet (lignitt)|jet]] eller av den avdødes hår. Sørgetiden kunne vare opptil fire år.<ref>{{kilde www|forfatter=Bedikian, Sonia A.|tittel=The Death of Mourning: From Victorian Crepe to the Little Black Dress|publikasjon=OMEGA – Journal of Death and Dying|dato=februar 2008|nummer=57/1|side=35–52|språk=engelsk|url=https://www.researchgate.net/publication/5344273_The_Death_of_Mourning_From_Victorian_Crepe_to_the_Little_Black_Dress}}</ref> Hårsmykker var blant de få smykker [[Victoria av Storbritannia|dronning Victoria]] tillot hoffet å bære i sørgetiden etter at [[Albert av Sachsen-Coburg-Gotha|prins Albert]] døde i 1861.<ref>{{kilde bok|tittel=Greenwood Encyclopedia of Clothing through World History|bind=3|side=84|språk=engelsk|isbn=978-0313336652}}</ref> Selv bar hun sorg til sin død i 1901, men da hun i 1887 tillot bruk av sølvsmykker ved offisielle anledninger, regnet man sørgetiden for prins Albert som avsluttet, og bruk av hårsmykker ble etter den tid av mange sett på som smakløs.<ref>{{kilde bok|forfatter=Luthi, Anne Louise|utgiver=Shire|tittel=Sentimental jewellery|språk=engelsk|side=29|utgivelsesdato=2007|isbn=978-0747803638}}</ref>

I den romantiske, til tider sentimentale, [[viktoriatiden]] var hår både tegn på kjærlighet og respekt. Da interessen var på sitt høyeste, rundt 1840–60, var det nærmest en besettelse å eie, lage, eller gi bort hårlokker eller smykker og gjenstander av hår. Et kunstferdig portrett av dronning Victoria, i full størrelse og kun laget av menneskehår, gjorde stor suksess på [[Verdensutstillingen i Paris (1855)|verdensutstillingen i Paris]] i 1855.<ref>{{kilde bok|forfatter=Sherrow, Victoria|tittel=Encyclopedia of hair : a cultural history|side=147|utgivelsesår=2006|utgiver=Greenwood Press|isbn=0313-33145-6|språk=engelsk}}</ref> Dronningen besøkte utstillingen samme år som den åpnet, og var også i Versailles, der hun ga [[Eugénie de Montijo|keiserinne Eugénie]] et armbånd laget av sitt eget hår.<ref>{{Kilde www |url=http://university.langantiques.com/index.php/Hair_Jewelry |tittel=Antique Jewelry University om arbåndet av dronning Victorias hår |besøksdato=2016-06-19 |arkiv-dato=2016-07-12 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160712115640/http://university.langantiques.com/index.php/Hair_Jewelry |url-status=død }}</ref>

Det ble laget hele smykkesett av hår fra familiemedlemmer, kjærester eller venner, og populære dameblader oppfordret unge damer til selv å lage hårsmykker, for å sikre seg mot at uærlige forhandlere erstattet den elskedes dyrebare hår med verdiløst hår fra en fremmed.<ref name="Gitter 942"/>

=== Skandinavia ===
[[Fil:Westins hårkullor.jpg|miniatyr|left|upright|Maleri av [[Fredric Westin]] fra 1832, som viser to Mora-kvinner. Kvinnen t.h. byr frem ringer av hestetagl.<ref>Björklund, s. 127</ref>]]
[[Fil:Våmhuskulla.jpg|miniatyr|upright|Våmhuskvinne, «hårkulla», ved trensestativ, med en bunt hår. Hun er iført den tradisjonelle drakten fra området (1850-1900)]]I det danske kongehuset finnes det hårarbeider fra rundt 1600, blant annet en ring og et armbånd, som var gaver fra kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] (1577–1648) til hans dronning,<ref name="Sparr 4"/> men det var først et par hundre år senere at smykker og bilder laget av menneskehår ble en mote.

Det fantes både amatører og profesjonelle,<ref>Danmarks siste profesjonelle hårarbeider, Marie Badstue, døde i 1960. Se: Andersen, s. 91</ref> i hovedsak kvinner, som behersket kunsten å lage hårarbeider i alle de nordiske landene.

;Sverige
Det lille tettstedet [[Våmhus]] i [[Dalarna]] kom til å bli et senter for hårarbeid fra rundt 1830 og frem til rundt [[første verdenskrig]].<ref name="Bergsåker 7">Bergsåker, s. 7</ref>

Jordbruk og kvegavl var hovedæringsveier for befolkningen i Øvre Dalarna, men gårdene var små, jordsmonnet magert og inntjeningen dårlig. Arbeidsreiser, såkalt «herrarbete», var en vanlig binæring. Allerede fra slutten av middelalderen vandret folk ut og tilbød sin arbeidskraft, eller de solgte hjemmelagede produkter. På slutten av 1700-tallet, etter år med misvekst og nød, begynte kvinnene i Våmhus å lage ringer for salg.<ref>Björklund, s. 126</ref> Ringene laget de av hestetagl, lindet rundt en kjerne av et hardere materiale, never eller hvalbein.<ref>Levander, s. 152</ref><ref>[http://digitaltmuseum.se/011023526602#&gid=1&pid=1 Digitaltmuseum.se, gjengivelse av Fredric Westins oljemaleri av to dalkullor som byr frem en metallhank med taglringer på (1832)]</ref> Hvalbein fikk de i starten kjøpt i de større byenes paraplyverksteder, senere også i handelsbodene i Våmhus.<ref>Sparr, s. 8</ref> Jenter fra Dalarna, «dalkullor», reiste både til resten av [[Skandinavia]] og til flere europeiske land og solgte ringer.

Disse taglringene anses å være opptakten til hårarbeidet deres, som ble en viktig næringsvei gjennom 1800-tallet. På de stedene jentene kom under sine reiser, fikk de bestilling på smykker og dekorasjoner av menneskehår og lærte seg å lage slike, antagelig med parykkmakere eller barberere som læremestere.<ref name="Levander 154">Levander, s. 154</ref> De dro også på arbeidsreiser i resten av Sverige, så det er mulig at hårarbeidskunsten kom til Dalarna fra Stockholm, der det fantes profesjonelle hårarbeidskunstnere allerede rundt 1800.<ref>Andersen, s. 22–23</ref> Jentene omtales som «hårkullor» i de fleste skandinaviske kildene.

I Mora og omegn hadde hårarbeid sin største utbredelse fra rundt 1875 til århundreskiftet. Bare i Våmhus, som i 1865 hadde rundt 475 husholdninger, var det en hårkulla på minst hver andre eller tredje gård.<ref>Björklund, s. 192</ref>

Både vandreprotokollene som ble ført i Sverige, og vandre- og lenspassene som ble innført i de stedlige passprotokoller der de oppholdt seg, gjør det mulig å se omfanget av hårkullornas arbeidsreiser.<ref>Andersen, s. 58–59</ref> I perioden 1860–1880 ble det foretatt 2733 hårarbeidsreiser fra Våmhusområdet.<ref name="Andersen 65">Andersen, s. 65</ref> En av de svenske hårkullorna skal ha vært «[[hoffleverandør]]» av hårsmykker til dronning Victoria.<ref name="Sparr 4"/>

Da første verdenskrig startet, ble det vanskelig for hårkullorna å fortsette sine vandringer, og deres arbeidsreiser opphørte.<ref name="Andersen 65"/>

I Våmhus er det reist en statue av en hårkulla, for å hedre de unge kvinnene som bidro til at bygda overlevde i vanskelige tider. Statuen er laget av Arvid Backlund.<ref>{{Kilde www |url=http://mora.se/Documents/PDF-filer/Kulturf%c3%b6rvaltningen/harkullorna.pdf |tittel=PDF-dokument fra Mora kommune. Inneholder bl.a. bilde av Backlunds hårkulla-statue |besøksdato=2016-08-28 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160304141949/http://mora.se/Documents/PDF-filer/Kulturf%C3%B6rvaltningen/harkullorna.pdf |arkivdato=2016-03-04 |url-status=død }}</ref>
;Norge
[[Fil:Tiepin hairwork.jpg|miniatyr|Slipsnål. Ukjent brukssted<br /><small>(Eier: Norsk Folkemuseum)</small>{{byline|Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum}}]]
[[Fil:Bracelet hairwork.jpg|miniatyr|Armbånd. Brukssted: Oslo.<br /><small>(Eier: Norsk Folkemuseum)</small>{{byline|Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum}}]]
Hårkullorna reiste også langt inn i Norge, og etter hvert lærte flere norske kvinner og menn hårarbeidkunsten av dem, direkte og indirekte.<ref name="Tiberlid 2">Tiberlid, s. 2</ref> På 1800-tallet fantes både vandrende norske håndverkere, og fastboende som påtok seg hårarbeid. De fastboende hårarbeiderne man kjenner til, var her, som i nabolandene, i hovedsak kvinner. Gauslaa omtaler to søstre i Valdres, som hadde fått gjort om gårdens gamle [[kinne|smørkinne]] til fletteapparat,<ref>Gauslaa, s. 7–8</ref> og Bergsåker skriver  om kvinner som laget hårarbeid for salg, blant annet et par kvinner i Haugesund, som flettet urkjeder, halsbånd og armbånd. En av dem averterte i ''Karmøyposten'' i 1884 at hun påtok seg å ”trese” urkjeder.<ref name="Bergsåker 7"/>

I Rogaland kunne ”austmenn” (=menn fra Telemark), som hadde vært med på vårsildfisket, gå fra gård til gård og spore opp gifteklare jenter. Av hår fra jenta laget de så urkjede som festegave til gutten hun skulle gifte seg med. Dette var sesongarbeid, etter fisket og før våronna.

Et urkjede av kvinnehår var noe av et kjennemerke på en skipper som seilte på [[de syv hav]], i motsetning til en skipper som holdt seg i fjordene og på kysten.<ref>Bergsåker, s. 6</ref>

Hårgjenstander i norske museer viser at både skikken med hårbilder og -smykker var utbredt. I mange tilfeller er det ukjent hvem som har laget arbeidene, men katalogkortene viser at hårbildene har hengt i norske hjem, og at smykkene ble båret av norske kvinner og menn.<ref>Noen eksempler finnes i [https://digitaltmuseum.no/search/?q=h%C3%A5rarbeider Digitalt Museum]. Søk på «hårbilder» eller «hårarbeider»</ref>

Smykkeutstillingen «Gamle smykker i Norge 1550–1900» i Oslo i 1928, viste 52 hårarbeidsmykker fra perioden 1790 til rundt 1850. Enkelte av smykkene, som også inneholdt gull eller perler, var laget av norske gullsmeder, et par av dem var utført av [[Jacob Ulrich Holfeldt Tostrup]], senere «kongelig hoff- og ordensjuvelér».<ref>{{kilde bok|forfatter=Thornam, Erla|tittel=Gamle smykker i Norge 1550–1900 : katalog over utstillingen|utgiver=Kunstindustrimuseet|utgivelsessted=Oslo|utgivelsesår=1928|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012101006059|kommentar=e-bok fra bokhylla.no}}</ref>

;Danmark
[[Fil:Hairwork by Kirsten M Badstue.png|miniatyr|upright|<small>Damefrisør og hårarbeider Kirsten M. Badstues stand på Købestævnet, ca. 1920. På veggen t.h. henger hårsmykker</small>{{byline|P.A. Honoré}}]]
[[Fil:Slingring 1.jpg|miniatyr|upright|venstre|Slingring av garn (Røros 1939){{byline|Anna Grostøl/Norsk Folkemuseum}}]]

Også i Danmark fantes profesjonelle hårarbeidere og amatører, fastboende og omreisende. Passprotokollene viser at de svenske hårkullorna ofte reiste rundt i Danmark, og redskaper og hårarbeider som finnes etter de danske håndverkerne, viser tydelig at de fleste av dem har lært kunsten av svenskene.<ref>Andersen, s. 88</ref> Også [[Slingring (fletteteknikk)#Redskap og teknikk|slingrestokker]] ble av enkelte brukt til fletting av hårsnorer.<ref>Gauslaa, s. 8–9</ref>

I 1852 trådte en forordning i kraft. Det skulle ikke lenger være tillatt å reise omkring i landet og falby sine varer. En muntlig overlevering sier at det var de danske parykkmakerne som var redde for sin næring, og fikk ordnet det så det ble forbudt for hårkullorna å lage og selge hårarbeider i Danmark. Denne regelen gjaldt til 1856, da forordningen ble innskjerpet, men denne gang var det tatt inn en spesiell passus om at «Fruentimmer fra Provinsen Dalarna i Sverige» var unntatt fra forbudet.<ref>Andersen, s. 67</ref>

Noen av de profesjonelle, danske hårarbeiderne reiste selv omkring. I ''Helsingør Avis'' kunne man både i mai og juli 1841 lese at «Haarfletter Andersen» oppholdt seg i Hotel du Nord noen få dager, og mottok kunder der.<ref>Andersen, s. 97</ref>

Den siste profesjonelle hårarbeideren i Danmark, damefrisør Kirsten Marie Badstue, døde i 1960.

[[Bangsbomuseet]] ved [[Frederikshavn]], som hører inn under [[Nordjyllands Kystmuseum]], har en stor samling hårarbeider.<ref>{{Kilde www |url=http://www.toppenafdanmark.dk/nordjylland/arbejdsomraader-0 |tittel=Samlingen er nevnt her, toppenafdanmark.dk |besøksdato=2016-09-03 |arkiv-dato=2016-09-15 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160915100837/http://www.toppenafdanmark.dk/nordjylland/arbejdsomraader-0 |url-status=død }}</ref>

=== USA ===
[[Fil:Limherr et Cos hair tea set 1853.tiff|miniatyr|Teservise av menneskehår, vist på [[verdensutstilling]]en i [[New York Crystal Palace]] i 1853]]
I 1850 sto det i det toneangivende damebladet ''Godey's Magazine'' at hårarbeid nylig var kommet til USA fra Tyskland,<ref>[https://babel.hathitrust.org/cgi/pt?id=mdp.39015004111095;view=1up;seq=989 Godey’s magazine, v. 41, 1850, s. 377]</ref> men hårarbeidkunsten kom til «[[Den nye verden]]» med innvandrere fra flere europeiske land.<ref name="Sheumaker 1">Sheumaker (2007), s. 1</ref> Det er kjent at blant annet enkelte svenske hårkullor emigrerte til USA og laget og solgte sine varer der. I noen tilfeller var deres menn også hårarbeidere.<ref>Andersen, s. 74</ref>

I USA fantes ingen adel eller kongelige som var først ute med smykker av menneskehår. Her var det den hvite middelklassen som i det 18. århundre hadde råd til å betale en gullsmed eller en dyktig håndverker for å lage slike smykker. Den første tiden var hårsmykkene ment å være et uttrykk for at eieren var et menneske med dype, oppriktige følelser. De som eide slike arbeider la stor vekt på dette idealet. Følelsene skulle ikke demonstreres åpenlyst, men komme til syne gjennom personens smak når det gjaldt kunst, litteratur og eiendeler, som miniatyrportretter med en bakgrunn av den portrettertes hår.<ref name="Sheumaker 1"/>

Som i Europa fantes hårarbeider som kunstferdige smykker og veggdekorasjoner. Gjenstandene kunne være laget av profesjonelle eller av amatører og var mest populære fra rundt 1830 til 1880-årene. Man kunne bestille smykker laget av en gullsmed, eller sende hår til et postordrefirma og få det tilbake forarbeidet som et armbånd eller en urkjede. Det fantes også veiledninger og oppskrifter på hårarbeid i dameblader og egne hefter.<ref>Sheumaker (1997), s. 422</ref>

I 1844 skrev damebladet ''Ladies National Magazine'' at minnearmbånd (sentimental bracelets), laget av hår, er nå ansett som uunnværlige.<ref>Novembernummeret, s. 179. På engelsk: «Sentimental bracelets, composed of hair, are now considered indispensable». Sitert i Sheumaker (1997), s. 427</ref>

De kommersielle firmaenes hårarbeider var ofte representert på tekniske, mekaniske og industrielle utstillinger. Dette var et resultat av at bransjens utgangspunkt var et håndverk.<ref>Sheumaker (2007), s. 91</ref> På verdensutstillingen «[[Exhibition of the Industry of All Nations (1853)|Exhibition of the Industry of All Nations]]» i [[New York Crystal Palace]] i 1853, ble det vist flere hårarbeider, i hovedsak smykker, men også et komplett teservise av hår.<ref>[https://archive.org/stream/gleasonspictoria0506glea#page/n237/mode/2up om teserviset av menneskehår i ''Gleason's pictorial'', 8. oktober 1853, s. 233]</ref>